Nå har hvertfall dagen kommet godt i gang her. Jeg og samboeren min har vært på en liten tur i nabolaget. I dag er det vist ikke like solfylt som det har vært, men det var allikevel ikke kaldt ute. Man får jo uansett varmen i kroppen med en gang man begynner å gå. Særlig når vi gikk opp en av snarveiene. De er ganske tunge og god trening. Det var godt å komme i gang med dagen med en gåtur. Når jeg våknet i dag så var jeg så rastløs og ville bare komme meg ut. Da er det godt å ha en samboer som gjerne blir med å gå.
Dette ble da antrekket for i dag. Buksa er den samme (fra bubbleroom). Genseren og strikkejakka er fra Nelly. Den jakka jeg har på meg er veldig varm og god. Så selvom halve magen er bar så var det faktisk ikke kaldt å gå sånn. Som dere ser på bildet så er det overskyet og lite tegn til varme. Så jeg er veldig glad for at jeg kjøpte den strikkejakka. Også sitter den utrolig bra, så er den myk og god.
Så får vi se hvordan denne dagen her går videre. I går var jeg ganske utslitt og jeg fikk ikke sove før klokken hadde blitt 4. Jeg føler meg litt bedre i dag så da får vi håpe at det går riktig veien.
Jeg kjenner at energien sakte, men sikkert forsvinner fra kroppen. Det verker i skulderen og opp i nakken. Så da får man prøve å ta det litt med ro. Nå har vi spilt litt brettspill og hatt en veldig fin kveld her sammen. Da er det greit å kunne legge seg litt nedpå og slappe av også.
Det begynte egentlig med at jeg hadde lyst til å bake, men etter bare en kort stund kjente jeg at jeg bare sank sammen og mistet lysten. Uten noen spesiell grunn ble jeg skikkelig sliten. Da er det best å ta det litt rolig. Jeg tror kroppen så i fra at nå er det på tide å roe litt ned. Greit å kanskje lytte til kroppen nå.
Jeg har jo vært mye i aktivitet og har ikke spist så veldig mye i dag heller. I dag har vært greit med energi, men lite matlyst. Også måtte vi faktisk løpe til bussen når vi var i sentrum i dag. Det var så vidt vi kom med på bussen. Det tror jeg ikke var veldig bra for kroppen min. Neste gang venter jeg heller i 30 minutter enn å slite meg helt ut. Det er virkelig ikke bra for kroppen min.
Nå har jeg brukt Zpikes i hele dag da så jeg har jo ikke hatt noe særlig vondt før nå. Som regel verker det jo i hele kroppen etter en sånn tur. Det syns jeg er utrolig godt med å bruke Zpikes. Jeg blir utslitt, men det gjør faktisk ikke grusomt vondt i kroppen min. Litt kjedelig at det koster penger for at jeg ikke skal ha vondt, men jeg er jo langt fra alene. Mange tygger smertestillende hver dag.
Jeg må si jeg er veldig glad for at jeg kom over Zpikes. Det har hjulpet meg på mange måter. Også må jeg bare lære meg selv å ikke pushe det for langt. Da ender jeg opp sånn som i dag. For Zpikes er jo ikke noe mirakel. Det hjelper, men ikke uten grenser. Men for meg er det en stor forbedring når jeg tar på Zpikes. Jeg kan faktisk fungere hjemme etter en gåtur. Det blir spennende å se om det går like bra etter en tur i Oslo eller om det ligger mest på psyken. Det blir vel en stund til enda, men det blir spennende når den tiden kommer.
Nå skal jeg slappe av litt etter å ha spist middag med samboeren. Før det så var vi nede og fikk hentet pakkene mine på posten. Denne gangen var det klær fra Nelly. Der hadde dem veldig mye fint som passer til den stilen jeg ønsker å ha fremover. Hos Nelly handlet jeg mest skjørt, topper og belter. Det begynner å bli litt klær nå og det betyr at jeg endelig kan ta farvel med mine gamle klær. Jeg tror jeg aldri har hatt muligheten til å bytte ut hele klesskapet mitt før. Det kjennes veldig deilig. Man blir jo ganske lei av å gå med det samme hele tiden og det er jo mye som blir slitt og stygt.
Jeg husker det var en topp som var så slitt at man kunne se rett igjennom. Så brukte jeg denne på senteret en dag og møtte tante. Like etterpå så hadde hun kjøpt nye topper til meg. Det sier litt om hvor stygg den toppen faktisk var etter å ha brukt den i ganske mange år. Dette var også den tiden jeg Egentlig ikke brydde meg om hva jeg hadde på meg. Det gikk mest i joggebukser. Jeg er glad den tiden er over.
Dagens antrekk derimot er ikke slitt eller stygt. I dag hadde jeg på meg ny bukse fra bubbleroom og T-skjorte fra sparkjøp. Jakka er den samme som fra forrige gang. Den har jeg virkelig blitt glad i. Kanskje litt vel varmt å ha den på i dag, men den ser så utrolig bra ut. Veska på bildet er fra wish og den er jeg egentlig veldig glad i. Jeg kjøpte den etter at den andre veska mi ble ødelagt og jeg ikke hadde så mye penger. Nå har jeg bestemt meg for å ikke handle på wish noe mer. Jeg vil heller betale litt ekstra og få produkter som holder litt lengre (forhåpentligvis). Eneste som er litt kjipt er at det er ikke like mye fancy klær for meg. Så da blir stilen min litt kjedeligere enn jeg ønsker. Goth er jo egentlig stilen min, men det er jaggu ikke lett å finne klær med nagler og kjettinger. Noe har jeg jo fått tak i, men det kan fort bli dyrt om jeg skulle kun hatt slike klær. Det er så klart noen klær jeg har satt opp på ønskelista mi. Spesielt jakker med nagler og boots. Også har jeg lyst på en badass skinnjakke (fake). Jeg takler ikke tanken på at jeg skulle gått med et dyr på meg. Jeg ser jo skinnjakker som er laget av lam, men det er ikke noe jeg hadde klart å gå i.
Men når vi først er inne på klær og sko så har jeg lyst til å vise dere noe. Når jeg var å hentet pakkene fra Nelly og begynte å åpne opp dem hjemme så fikk jeg se de første skoene jeg hadde bestilt. Selvfølgelig måtte jeg bare prøve de på og de satt perfekt. Så jeg er veldig fornøyd med mine kjøp fra Nelly.
Dette er virkelig boots for meg. Så nå har jeg faktisk vinterskoene klare. Disse er jo litt varme å gå i nå som vi snart har sommeren bankende på døra. For noe jeg ikke sjekket når jeg kjøpte dem så var det hvordan de så ut inni. De er fluffy inni. Det var jo egentlig greit med noen nye boots til vinteren uansett, men jeg hadde jo egentlig lyst til å bruke de nå. Jeg får vel bare vente og se om de andre skoene kan brukes i sommer. Det kommer jo litt til som jeg har bestilt. Frem til da får jeg bare smøre meg med tålmodighet.
Etter noen få timer med søvn, våknet jeg tidlig på morgenen. Også husker jeg hva jeg hadde drømt. Da er det som regel aldri noe bra. Denne gangen drømte jeg at det begynte å blø i munnen og at jeg hadde blod rundt munnen. Det er ikke første gang jeg har hatt sånne type drømmer, men som regel er det litt annerledes. Jeg plukker som regel glasskår ut av munnen. Det er ikke akkurat koselig å våkne opp fra en sånn drøm. Eller jeg burde vel egentlig si mareritt fordi det gir meg grøssninger. Eller så har jeg hatt mareritt om at tennene mine faller ut og alle er helt løse og jeg kan bare dra de ut. Er det ikke tennene mine jeg drømmer om så er det at jeg blir jagd i skogen eller kidnappet. Det er jo ganske tydelig at det er mye frykt og angst som spiller inn her. Jeg har faktisk hatt mareritt ganske ofte så lenge jeg kan huske. Siden jeg var liten har jeg hatt et mareritt opp igjen og opp igjen. Jeg er i badeland i Bø. Jeg og familien min går over brua der flodbølgen starter. Også våkner jeg av at flodbølgen kommer og dytter meg under vann. Egentlig har jeg alltid vært ganske flink til å svømme, men jeg sliter med angst så jeg går aldri lengre enn der jeg klarer å stå. Jeg svømte over bassenget på Furumo sammen med venninna mi og når jeg kom til midten og skulle over den som deler bassenget i 2 så fikk jeg panikk. Når man får panikk ute på dypet så blir man veldig redd for å drukne selvom man vet at man er flink til å svømme. Det var en helt grusom opplevelse, men heldigvis gikk det bra og jeg kom meg over til den andre siden der venninna mi ventet. Så vann er ikke min sterkeste side. Jeg er så redd for å gå tom for krefter og ikke klare å svømme tilbake i tide. Jeg er også livredd for å svelge vann, få vann i nesa eller få hodet under vann. Det er nok en av de største angstproblemene mine. Jeg har aldri hoppet fra et stupebrett. Jeg svømte alltid langt kanten tilfelle jeg måtte ta en pause. Så mens andre koser seg i svømmehallen så kjenner jeg egentlig bare på angsten og jeg blir lei meg fordi jeg ikke tørr det samme som de andre. Er jeg på stranda er jeg den som vasser litt også ligger jeg heller å soler meg. Det hele tror jeg faktisk startet da jeg var i sommerland i Bø med familien og jeg fikk være med i flodbølgebassenget når flodbølgen ikke var på. Så det er jo en del som har skjedd igjennom oppveksten min som har gjort at jeg er redd for ting og har gitt meg mareritt om natta.
Jeg har klart å låse meg inne på badet hos ei venninne der låsen var ødelagt. Da jeg var liten syntes broren min det var gøy å leke med meg så han skulle gjøre noe gøy ved å sette store puter foran, under senga mens jeg lå under der. Jeg fikk fullstendig panikk og begynte å gråte. Nå er jeg jo livredd for at låsen på doen skal gå i vranglås når jeg er ute. Jeg får jo fullstendig panikk hvis jeg ikke får låst opp med en gang eller den bare henger litt i det jeg vrir om nøkkelen. Jeg takler ikke at folk sperrer meg inne ved å stå i veien for at jeg kan komme meg ut/vekk. Det lever med andre ord ganske mye panikk og angst inni meg hver dag. Jeg trenger jo ikke forlate huset engang før jeg kan ha et panikkanfall. Det er bare å låse opp dodøra det. Den kan komme med et like rykk når man skal låse opp og da får jeg panikk. Hodet mitt tenker automatisk “vi kommer oss ikke ut, vi er fanget!” Også 1 sekund senere er jeg ute og bare rister på hodet av meg selv. Man føler seg jo så teit etter at når sånne ting har skjedd. Man har jo null kontroll over angsten og panikken. Så sånn lever altså jeg min hverdag. Depresjonen kan jeg leve med, men angsten og de plutselige anfallene (enten de er store eller små) kan være litt for mye til tider. Det er jo ganske tydelig at min frykt og angst kommer fra et sted da. Jo mer jeg graver inn i fortiden jo mer finner jeg jo. Det er jo litt fascinerende da. Selvom hele dette marerittet kunne jeg vært foruten.
Jeg så jo Jeg skulle prøve å bake litt og det ble det også. Ikke sjokoladekake, men solskinnsboller. Det ble steking av de og brettspill med samboeren min samtidig. Multitasking. Også fikk vi jo noe å kose oss med, mens vi spilte. Vi satt faktisk med en runde monopol i hvertfall 3 timer. Det ble en veldig lang runde og vi var ganske slitne og lei da jeg til slutt stakk av med seieren.
Nå har samboeren min gått å lagt seg, men det klarte ikke jeg. Så da blir det nok stua på meg i natt. Jeg håper ting blir bedre etterhvert. Jeg vil jo helst ligge på soverommet jeh også, men så får jeg bare ikke sove. Det å sitte i senga og ikke få sove orker jeg ikke i lengden. Da vil jeg heller slappe av i stua til jeg endelig får sove.
I morgen håper jeg at jeg har energi for jeg trenger fortsatt en kake. Så får vi bare se hva dagen bringer. Det er ikke satt noen planer, men vi kommer vel opp med noe. Kanskje vi får sett en film eller noe sånt.
Men nå kjenner jeg det er på tide å lukke øynene. Hvor lenge det varer før jeg er lys våken igjen vet jeg ikke. Jeg håper egentlig jeg får sove for jeg er egentlig ganske utslitt. Det har vært en lang og fin dag. Jeg har fått gjort mye og samboeren og jeg har hatt det veldig koselig sammen. Så da gjenstår det bare litt søvnen.
Etter at samboeren min kom hjem så ble det middag og film. Etter det lå han seg for å slappe av og det har egentlig jeg gjort resten av dagen også. Han hadde kjøpt med seg jordbær til meg så de koste jeg meg med til filmen.
Matlysten min er ikke akkurat så mye å skryte av. Jeg spiser middag også er det som regel det. Kanskje litt mer på kvelden hvis noe frister. Jeg prøver å få i meg nok mat, men det kan faktisk gå mange timer før jeg spiser mitt første måltid. Det er absolutt ikke bra og jeg vil ikke fortsette å ha det sånn, men matlysten min blir mer og mer borte. Jeg tror det er alt dette med Jennie og psykologen som har gjort det. Dette har jeg så klart fortalt psykologen. Jeg prøver å fortelle alt hvis jeg husker det. Kanskje jeg kan få en forklaring og kanskje noen råd for å få matlysten tilbake.
For jeg er sulten, men tanken på å spise flere ganger om dagen gjør meg uvel. I det minste spiser jeg greit når jeg først spiser. Jeg prøver også å spise sunt sånn at kroppen får den næringen den trenger. Ikke alltid like lett å få til det, men jeg gjør mitt beste.
Jeg har også hatt tanker om at jeg ikke skulle spist den sjokoladen eller den pizzaen. Det er jo ganske kjipt at det har kommet til det. Jeg har alltid vært den som går til mat for trøst og hvis jeg kjeder meg. Heller aldri brydd meg om jeg legger på meg, men aldri likt kroppen min. Så det å få snudd alt opp-ned er ganske rart og litt skummelt. Dette går jo mot den veien jeg frykter aller mest, men så er det jo litt vanskelig å spise når man ikke orker noe. Noen dager er heldigvis bedre enn andre. Dager da jeg faktisk klarer å få i meg frokost, middag og kveldsmat. Men nå kjennes det ut som det blir mindre og mindre av de dagene. Det håper jeg at jeg klarer å snu på.
Kanskje litt kake kan være godt for meg nå. Tror kanskje det er på tide å komme seg opp på beina og bake litt. Det pleier hvertfall å hjelpe på humøret og det er jo bedre enn ikke noe. Sjokoladekake kanskje.
Det er godt å ha kommet i gang med dagen i dag. Det føles mye bedre i dag fordi jeg vet at det er en stund til neste telefonsamtale. Så da kan man hive seg løs på ryddingen og jeg er faktisk godt i gang allerede. Endelig er pappen fra tvbenken rivd opp og pakket i pappeske stor nok til å kastes ut i søppelkassen. Jeg har også begynt med pappen fra senga og kommoden. Det eneste problemet nå er at det blir så utrolig varmt. Da er det godt å kunne ta seg 5 minutter i stua og slappe av litt.
Når jeg har fått pakket all pappen og gått ut med noe av det (jeg tror ikke det er plass til alt på en gang) så tenkte jeg å starte på kjøkkenet. Det har blitt oppvask siden sist så jeg får fikse det før jeg da hiver meg løs på baking.
Når jeg rydder så liker jeg best å være alene, men å bake så kan jeg godt ha noen i huset. Ja, noen må jo smake på det jeg lager. Men jeg får se hva jeg orker i dag. Tiden går jo alt for fort med en gang man beveger på seg.
Og når jeg har mye å gjøre eller skal bevege kroppen litt ekstra så bruker jeg Zpikes. Jeg syns det hjelper. Min hverdag har blitt litt enklere med Zpikes, det må jeg innrømme. Jeg kjenner at kroppen er sliten osv. Men det er ikke i nærheten av hvordan det har vært uten Zpikes. Det aller beste er at jeg ikke har så vondt i skuldrene lengre når jeg gjør husarbeid. Det verker heller ikke like mye i hoftene og beina når jeg går tur.
Jeg får ingenting for å fortelle dere om Zpikes. Dette er kun min ærlige mening. Jeg ville heller aldri snakket om et produkt jeg ikke støtter selv fordi jeg ønsker å ha en helt ærlig blogg. Jeg tjener kanskje ikke noe på å blogge, men jeg elsker å skrive her og bruke bloggen til å være åpen og ærlig om alt som har skjedd i mitt liv og hva som skjer akkurat nå. Jeg syns det er mye viktigere enn penger. For å blogge for dere gjør meg glad og det gir meg energi. Det er noe som holder meg i gang i hverdagen og gir livet mitt litt mer mening. Det er min lille arbeidsplass selvom jeg ikke tjener noe. Fordi jeg tar bloggen min seriøs og jeg ønsker å oppnå noe med den, fortelle min historie g hjelpe andre der ute i samme situasjon som meg. Så når jeg forteller om Zpikes og at det har vært en forbedring på min hverdag så er det sant. Det er ikke noe mirakelplaster, men det har gjort såpass at jeg klarer å fungere.
Jeg har så klart fortsatt psyken og senest i går fikk jeg angstanfall og begynte å tenke på Jennie igjen. Tårene trillet og jeg klarte ikke å sove i senga i natt heller. Jeg prøver, men det har skjedd at jeg bare ha måtte gå ut og legge meg i stua. Da gråter jeg til jeg er utslitt nok til å sovne så kan samboeren min få sove i fred. For meg er det helt okay. Jeg ønsker ikke at mine problemer skal ødelegge for andre. Så når jeg lar han få sove i fred så er det fordi jeg ikke vil at han skal være sliten og ødelagt dagen etter fordi han må sitte oppe med meg som gråter i 1 time og kanskje mer. Jeg tar ikke akkurat tiden på hvor lenge jeg har angstanfall. Lenge nok! Det er hvertfall sant.
I dag ble det film og take away etterfulgt av brettspill. Jeg har rett og slett ikke orket noe i dag. Jeg sovna til og med i stua tidligere på dagen. Den telefonsamtalen med psykologen slo meg helt ut. Jeg vet jo at jeg pleier å være ganske utslitt etter en sånn samtale, men denne gangen var ekstra ille. Men samtidig er jeg veldig glad for at jeg klarte å komme meg igjennom alle disse spørsmålene. Nå er vi ferdig med første fase. Psykologen har spurt om alt som var i heftet. Nå skal psykologen og en spesialist sette seg ned og gå igjennom alle svarene for å få en bedre oversikt over hva det er jeg sliter med og hvordan jeg kan arbeide med mine problemer. Nå har jeg jo blitt vant til disse spørsmålene så jeg gruer meg jo litt til hva som skjer neste gang. Det er jo det ukjente som er det verste. Jeg vet jo at det går bra, men allikevel spinner tankene ganske greit oppi hodet. Derfor var det ekstra godt å få sett på film og spist brettspill i dag. Da fikk jeg koblet av og slappet av i hodet litt.
I dag var det virkelig min tur til å seire. Jeg vant med masse penger, bygd på eiendommer og full pakke. Det var veldig gøy. Om samboeren min syns det var like gøy kan jeg ikke si. Når han måtte selge det ene etter det andre så var det ikke en blid kar på andre siden av brettet. Det som er gøy er at vi vinner litt begge to. Det er ikke bare jeg som taper f.eks. Det syns jeg er veldig moro.
Resten av kvelden blir jeg nok bare liggende her jeg ligger nå. Jeg tror ikke jeg orker så mye. Selvom jeg har veldig lyst til å bake noe så tror jeg Det lureste er å vente til i morgen. Da blir det første dagen nede på skolen for samboeren min. Da skal dem forberede seg på å starte med undervisning der nede igjen. Det blir mye mer jobb enn vanlig, men jeg tror dette skal gå bra. Han er utrolig dyktig i jobben sin. Så får man bare krysse fingrene og håpe at det ikke blir masse sykdom igjen. Det ville vært utrolig trist om vi måtte starte helt på nytt. Man må jo ha håp og tro at vi slipper en runde til med dette her. Jeg for min del er ganske klar for en “normal hverdag igjen. Vi får se hvordan dette går. De kommer hvertfall til å gjøre alt de kan for å unngå smitte.
Og da blir jo jeg her alene så da tenkte jeg å bake kake siden det er bursdagen til samboeren min 25. April. Så får vi se hvilken kake det blir. Det er jo så mye godt å velge mellom. Jeg håper bare jeg føler meg bedre i morgen sånn at jeg kan bruke dagen på litt rydding og baking. Det er faktisk mye enklere å gjøre noe når man er alene hjemme. Jeg husker mamma pleide å si det og jeg skjønte ikke hvorfor det skulle ha noeådi. Vel, jeg skjønner det nå!
Ja, da har man kommet seg igjennom denne psykologtimen også. Det var rett og slett jævlig. Det føltes seriøst ut som om hele meg skulle rase sammen. Heldigvis er det over og jeg kan slappe helt av. Men før det tenkte jeg å skrive litt om hva som ble snakket om og hvordan jeg hadde det.
Det var spørsmål som var knyttet til om jeg lider av PTSD enten på grunn av noe som har skjedd i barndommen eller andre ting. Jeg måtte snakke om Jennie og alle tankene og følelsene rundt hendelsen. Hvordan jeg følte det når jeg tenkte tilbake på meldingene jeg fikk og ventetiden. Det er jo helt normalt å føle sorg og savn, men det var ikke noe mer enn det. Jeg kan sitte å tenke på Jennie og kjenne på alle følelsene fra dagen jeg fikk høre at hun hadde tatt livet sitt, men når jeg tenker på det så blir jeg alltid skyvd til alle tankene og følelsene hun må ha hatt da hun var i skogen alene. Jeg tenker også på kisten som blir senket ned i jorden og at kroppen hennes nå ligger der. Det er en vanskelig og tung situasjon, men det er sorg og ikke noe annet. Og det er jeg så takknemlig for. Jeg unner ingen å gjenoppleve noe sånt. Det er så trist å vite at min kjære bror og svigerinne har det nettopp sånn. Det gjør så vondt og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det knuser hjertet mitt å vite at mine nærmeste har det sånn. Det er jo en ganske spesiell situasjon hele greiene. Med 300 mennesker som lette rundt i Vikersund, all støtte og gaver familien har fått og med over 500 mennesker som sa sitt siste farvel til vår kjære Jennie. De har gått igjennom mye vondt. Jeg håper allikevel at fremtiden er lys for dem. De fortjener et stort lys i sin fremtid, mer enn noen andre. De er de mest fantastiske menneskene jeg har møtt. Jeg er så glad for at jeg har dem i livet mitt og jeg vil gjøre alt for å være her for dem.
Det å sitte og måtte snakke om dette med Jennie gjorde veldig vondt. Heldigvis kunne vi gå videre. Psykologen spurte om det var andre ting i livet mitt som har vært påvirkende på årene videre. Jeg har en episode med en gutt i klassen som slo meg i ankelen med bandykølle. Så jagde han meg over veien og bortover jordet til han ble lei. Det var ikke før jeg stod på trappa hjemme og mamma åpnet døra at tårene virkelig begynte å trille. Dette har virkelig satt spor og jeg er redd for å gå alene og møte andre mennesker. Jeg holder blikket ned for å unngå blikkontakt. Jeg går gjerne på andre siden av veien og øker tempoet når det kommer noen. Selv når jeg går med andre så vil jeg unngå å få øyekontakt med menn. Jeg vil unngå å komme for nærme mannfolk fordi jeg er redd for at dem skal skade meg.
Til slutt snakket vi om jeg hadde stjålet eller løyet. Ja, jeg stjal alt for ofte penger fra foreldrene mine. Til og med fra bestemoren min. Jeg angrer så utrolig mye og skammer meg fryktelig for å ha gjort noe sånt. Og hvorfor gjorde jeg det? Jeg ville ikke være den eneste som ikke kunne kjøpe mat i friminuttet. Noe så teit! Hver eneste gang jeg tenker tilbake på de gangene jeg snek meg inn på rommet for å ta penger fra veska til bestemor så gråter jeg. Hun var så snill og god også gjorde jeg det mot henne. Jeg tror aldri jeg kommer til å tilgi meg selv for det. Så der er en tankevekker til alle dere som tenker på å stjele. Tro meg, det er ikke verdt det! Jeg er rett og slett flau over hva jeg har gjort mot dem. Bare tanken på at jeg snek meg rundt og tok penger så ofte som jeg gjorde gjør meg faktisk uvel. Jeg er så lei meg for alt det dumme jeg fant på. Det å ta penger fordi jeg ikke ville være utenfor er jo bare så teit når jeg turte å kle meg i svart og skille meg ut ellers. Kunne jeg dratt tilbake så hadde jeg klappa til meg selv.
Jeg er blitt eldre og jeg tar heldigvis klokere valg nå. Penger betyr ikke noe for meg lengre så lenge jeg har et sted å bo og mat. Kanskje de dårlige valgene har lært meg det, men det var allikevel ikke verdt prisen jeg var nødt til å betale. Jeg angrer så mye at hjertet mitt blør. Om jeg må gå med anger for resten av livet mitt så er det greit. Jeg fortjener det. Men jeg har lært og jeg håper at disse ordene kan hjelpe andre til å unngå og gjøre de samme feilene som meg. Enten det er røyken til pappa, pengene til bestemor eller godteriet i skapet. Tro meg, du vil angre!
I går kveld prøvde jeg å sove i senga, men jeg fikk rett og slett ikke sove. Så til slutt gav jeg opp og la meg ut i stua sånn at jeg slapp å bli vekt kl. 10 om morgenen fordi samboeren må ha soverommet til jobb. Jeg slapp jo å gå noe sted, men jeg våknet allikevel alt for tidlig. 4 timer søvn i natt hadde vært helt greit om det ikke var psykolog i dag. Dette kommer til å bli en lang dag. Det verker sånn i kroppen så jeg tror jeg skal ta på min nye venn, Zpikes.
Så en liten oppdatering på hvordan jeg syns Zpikes har vært for meg. De dagene jeg har brukt Zpikes har jeg faktisk kjent forskjell. Kroppen min gjør ikke så vondt og jeg har sovet litt bedre når jeg har hatt det på om natta. For meg har det vært viktigst å bruke det på dagen fordi jeg ikke orker å sitte og ha vondt. Jeg får ikke gjort noe. Sånn som nå har jeg jo ikke brukt Zpikes og heller ikke orket noe.
Derfor har jeg bestemt meg for å kjøpe en pakke til når jeg får penger fordi det har hjulpet meg litt i hverdagen. Dette er jo ikke en mirakelkur, men det er virkelig til hjelp. Det er et lite tøft slik at man klarer å gjøre ting man ellers ikke hadde orket. Det har hvertfall vært veldig hjelpsomt i min situasjon. Det er jo verdt å prøve for en mindre slitsom hverdag.
Det er utrolig enkelt å bruke og hvis du er i tvil om hvordan du setter den på så er det bare å klikke seg inn på siden dems også ligger det en video der. Du vil ikke kjenne at du har den på og den tåler vann. Jeg er veldig fornøyd. Litt hjelp er bedre enn ingen hjelp mener nå jeg.
Nå har jeg gått opp og ned disse bakkene for å komme til bussen. Jeg har hatt så vondt i beina at jeg har hatt lyst til å bare legge meg ned på gata og bli der. Etter at jeg begynte å bruke Zpikes når jeg går den turen så har det ikke verket i kroppen. Klart jeg blir jo sliten, men det er ikke den smerten som griper fast i bein og hofter. Det har blitt lettere å gå den turen oppover og det er jo takket være Zpikes.
Med Zpikes klarte jeg å sette sammen Tvbenken alene og halve kommoden. Ja, nå fikk jeg ganske vondt bak lårene, men det er jo ikke så rart. Kroppen min er jo ikke vant til å klare så mye på en dag. Så for meg har Zpikes vært til stor hjelp. Nå skal jeg teste ut hvordan det er i forhold til at jeg blir helt på bunn etter en samtale med psykologen. Kanskje får jeg sove, kanskje hjelper det på kroppen. Vi får se hva som skjer.
