Så typisk min flaks å komme 2 minutter etter at bussen min hadde kjørt, men kanskje det var meningen. For når jeg kom ned på bussplassen så innså jeg at jeg hadde glemt å lade mobilen min. Powerbanken lå i veska, men ikke USBen. Da kom samboeren min ned med den sånn at jeg kunne blogge på bussen. Tusen takk! Jeg har den snilleste og skjønneste mannen i verden! Når mannen din går ned til bussplassen for å hi deg USBen når du ikke spørr engang, da er han fantastisk. That’s true love.
Så nå sitter jeg altså på bussen til Gardermoen nok en gang. Utslitt og klar for søvn når jeg kommer hjem igjen. Også ser jeg til siden og der ligger det jaggu en søt, liten chihuahua på bussen. Det gjorde turen litt bedre. Jeg syns det er så koselig og søtt når hunder er med på bussturer. Den var så nydelig!
Da var det plutselig helt greit å ta bussen til tross av 30 minutters venting på fortauskanten. Jeg føler meg avslappet og litt mer klar for psykologtimen. Humøret er hvertfall mye bedre nå. Det er rart, men livet har begynt å gi meg sånne små positive ting når jeg ikke føler meg så bra. Det er som om det sier at jeg skal ha det bra hele tiden så det hjelper meg opp med små positive hendelser.
Når jeg begynte å gå ned til bussen så kjente jeg mer og mer at jeg egentlig ikke orket å dra, men jeg gjorde det fordi jeg måtte. Når jeg satt på fortauskanten alene så holdt jeg på å sovne av utmattelse. Og nå sitter jeg her og er egentlig ganske klar for å dra til psykologen. Det er så merkelig. Jeg er så klart veldig glad for at jeg føler meg bedre, men jeg var så langt nede før alt det fine skjedde. Nå er jeg hvertfall veldig takknemlig at jeg slipper å sitte her med vondt i magen og tanker om at jeg har mest lyst til å snu. Jeg kan faktisk fullføre dette og komme meg hjem. Da skal jeg slappe av!




































