Jeg så nettopp en helt utrolig film som jeg har lyst til å dele med dere. Det er en veldig trist film som ender bra. En film som virkelig traff meg. Derfor håper jeg at det er en film dere også vil ta dere tid til å se. Det handler om en gutt som ikke har hatt det noe bra og vært fra fosterfamilie til fosterfamilie med mye vondt. Dette er en film som er inspirert av ekte hendelser. En gutt som lider av Reactive Attachment Disorder som da betyr at at denne gutten ikke klarer å stole på foreldrene og prøver å ta kontrollen. Som dem forklarte i filmen så er denne lidelsen sånn at barnet er redd for athvis dem stoler på noen så kommer dem til å dø.
Hvis denne filmen høres spennende ut så er det bare til å sette den på. Den heter Troubled Child og er fra 2012. Anbefaler virkelig denne filmen. Slutten var virkelig nydelig. Frem til da er det veldig mye vondt som skjer, uten å spolere hele filmen. Det er en film som vil få deg til å føle veldig mye.
Hvis du har sett den så fortell gjerne hva du syntes om filmen. Skrive gjerne om det er en film du har lyst til/kommer til å se. Let me know! Kom gjerne med forslag til filmer du tror kan passe til meg. Enten det er i kommentarfeltet her eller på bloggen sin facebookside. Trykk deg inn HER.
Jeg vet jeg sa at jeg skulle vente til jeg kom hjem med å fortelle om dagen, men det kan jeg bare ikke. Etter å ha kommet meg til Gardermoen så måtte jeg vente på bussen i 30 minutter fordi bussen jeg kom med fra Jessheim kom akkurat frem da bussen hjem dro fra Gardermoen. Hvor typisk er ikke det? Så da måtte jeg bare bite i det sure eplet og finne på noe å gjøre. Og når man først er på Gardermoen så kan man jo se seg litt rundt. Ja, også fikk jeg 100,- av samboeren som jeg kunne kjøpe meg noe å drikke og spise. Der var utfordringen i gang. Jeg gikk inn på Gardermoen og fant 7eleven. Der fikk jeg kjøpt en brus og ei pølse. Jeg er faktisk veldig stolt av meg selv. Endelig klarte jeg å gå inn i en butikk og kjøpe noe. Jeg kan ikke huske sist jeg klarte det. Magen knøyt seg og hodet sa alle mulig ting for å få meg til å snu, men ikke i dag. Jeg skulle klare det og det gjorde jeg. Yeay! Jeg har virkelig en god dag. Hvertfall når det kommer til å utfordre meg selv.
Nå verker kroppen skikkelig så det skal bli godt å komme seg hjem nå. Jeg sitter på bussen så det er ikke lenge til nå. Vel, en stund til er det jo. Poenget mitt er at jeg er på vei. Endelig kom bussen. Så da er det bare å glede seg til man er hjemme igjen. Da tenker jeg at jeg kan slå meg ned på sofaen med god samvittighet. Bare slappe av og nyte stillheten hjemme. Nå er det ikke så mye lyd hjemme hos oss, men hvis jeg ikke tar feil så er jeg fortsatt hjemme alene. Uansett blir det deilig å slappe av når jeg kommer hjem. Enten samboeren min har kommet hjem eller ikke.
Og siden jeg allikevel blogger om dagen i dag så kan jeg jo fortelle hvordan det gikk hos psykologen i dag. Jeg kan si såpass at jeg har aldri vært senere på å gråte hos psykologen før. Når vi snakket om marerittet jeg hadde om at jeg kuttet meg, at jeg sliter mye med gråting og utmattelse. Jeg snakket også om da jeg besøkte graven til Jennie. Jeg hørte at stemmen begynte å svikte og skjelve. Det var skikkelig vondt å snakke om alt dette i dag, men mest om besøket på graven. Det har virkelig satt spor. Så i dag ble det en litt mer emosjonell psykologtime. Som regel er det smiling og latter, men ikke i dag. Det ble plutselig veldig alvorlig og hodet mitt skrek at vi måtte bytte tema, men da kommer jeg jo ingen vei. Så etter den timen så følte jeg egentlig at jeg kunne klare alt. Om det var derfor jeg klarte å kjøpe meg pølse og brus inne på Gardermoen eller om jeg bare har kommet så langt at jeg var klar for det vet jeg ikke, men det skjedde. Det skjedde faktisk og det gjør meg utrolig glad. Det var nøyaktig det jeg trengte for å komme meg videre og få humøret opp. Litt mestringsfølelse hjelper så utrolig mye.
Til psykologen så hadde jeg utrolig god tid så jeg gikk rundt og så på alt det fine i grøftekanten. Det var da jeg fikk øye på noe skikkelig fint og bare måtte ta bilde av det. Kjekt med god tid til psykologen. Sjekk ut disse bildene.
Jeg fant noen søte marihøner og en øyenstikker. Det er faktisk ganske mange øyenstikkere ved der jeg går til psykolog. Grunnen til det er fordi det er delvis vann der, kanskje mer somp. Uansett er det veldig koselig og utrolig fint å se dem. Jeg skulle jo ønske det var en blå øyenstikker i stedenfor brun fordi dem syns bedre, men det var utrolig kult å få tatt et bilde av en brun øyenstikker også da. Jeg kom faktisk utrolig nærme og fikk et veldig bra bilde med mobilkamera. Jeg elsker hvordan mobilen faktisk fanger opp alle de fine detaljene og gjør bildene så utrolig bra.
Nå er jeg ferdig hos psykologen for denne gang. Nå blir det en stund til neste gang fordi psykologen skal ha ferie. Det betyr at jeg får hjemmelekser. Utfordre meg selv og gå masse turer. Jepp, jeg skal virkelig jobbe hardt disse neste ukene. Nå var det bare å finne ut hva jeg skal gjøre for å utfordre meg mest mulig. Hvertfall så mye jeg klarer uten å bli skikkelig dårlig. Det må hvertfall bli masse turer. Og jeg skal for første gang være alene hjemme. Når jeg bodde i Modum sæ var jeg jo aldri helt alene. Jeg hadde jo hunden. Så nå får vi se hvordan det går uten hund. Det skal nok gå bra. Jeg får bare se på det som en utfordring og den utfordringen skal jeg klare fint!
Jeg sitter nå på bussen hjem fra psykologen. Og som jeg gleder meg til å komme meg hjem for å slappe av. Etter en sånn dag så er det alltid godt å komme hjem igjen. Når jeg har kommet hjem så blir det et innlegg om hvordan dagen min har vært så langt. Håper dere nyter denne flotte dagen. Her er det sol, men overskyet. Utrolig deilig.
Ikke glem å følge bloggen min på facebook hvis du vil få med deg alt som skjer på bloggen. Trykk deg inn HER.
Da var det bare å vente. Jeg ble heldigvis kjørt ned til bussplassen siden samboeren min låner bil i et par dager. Han skal nemlig tilbake til Sandvika for å hjelpe til der igjen i dag. Så da var jeg så heldig å ble kjørt ned. All hjelp jeg kan få i dag tar jeg i mot. Det er bare 10 minutter å gå ned, men jeg skal opp den bakken i dag også så jeg ble veldig glad av å bli kjørt til bussplassen.
Så er man faktisk et steg nærmere til å komme seg til psykologtimen. Ikke dårlig bare det. Også har jeg tenkt litt på dette håret igjen. Nå har det fått skikkelig ettervekst og det ser ikke veldig bra ut. Så derfor lurer jeg på om jeg rett og slett skal farge det blått og grønt. Jeg har jo fortsatt en del hårfarger igjen så jeg tenkte det kunne bli bra å få farget det. Kanskje humøret også blir bedre. Dette håret har irritert meg en stund og hvis jeg orker å farge det så er jo det bare flott. Jeg har jo ennå ikke fått prøvd ut den grønnfargen jeg kjøpte for en stund siden så det blir spennende. Får hvertfall prøve å få det til i løpet av helgen. Tror ikke jeg orker å gjøre det i dag etter å ha vært hos psykologen, men man vet jo aldri.
Om du syns det høres spennende ut og ikke vil gå glipp av resultatet så kan du følge bloggen min på facebook. Der legger jeg ut link til alle innleggene jeg poster her. Trykk deg inn HER og følg med så skal du få se meg farge håret blått og grønt. Høres ikke det spennende ut?
Nå har jeg hvertfall fått tatt en dusj og spist litt frokost. Da er det egentlig bare å vente på at man må gå til bussen. Jeg er virkelig ikke klar for dette, men sånn er det nå bare. Noen gang må man bare gjøre ting, selvom man ikke vil. De siste dagene har jeg vært ganske sliten og egentlig ikke følt meg så bra, men jeg prøver allikevel ikke å ligge hver dag uten å gjøre noe. Jeg kjenner at denne kulden som har vært de siste par dagen har gått utover kroppen min. Man prøver så godt man kan å holde humøret oppe og kroppen i gang, men det går til et punkt der man ikke orker å prøve lengre. Mitt største problem er når det blir kaldt. Jeg kjenner at kroppen min begynner å verke mer og mer. Depresjonen kommer snikende og til slutt ligger jeg rett ut og orker ingenting. Det er ikke sånn jeg har lyst til å ende opp, ikke igjen.
Det eneste jeg kan gjøre er å prøve og komme meg ut den døra hver dag. Noen dager vil det ikke gå, mens andre dager vil det være enkelt. Det viktigste er å aldri gi opp og prøver å tenke positivt. Hvis jeg går ut av døra i dag, vil jeg få mer ut av det enn jeg vil streve? Som regel vil svare være JA! Det er vanskelig til tider, men om man velger å ta tak i problemet og komme seg ut så vil gevinsten av det være så mye større enn den energien man putter i å prøve. Det aller viktigste er å aldri gi opp.
Nå har jo jeg ganske mye problemer med denne kroppen, men jeg gjør hvertfall alt jeg kan for å holde den i gang. Det vil komme dager hver jeg ikke klarer å gå en tur, men da er det så viktig å komme seg opp av senga og prøve å gjøre noe. Enten det er å rydde litt, lage middag eller kanskje bare stå å se på plantene. Uansett er det viktig å bruke kroppen hver dag og komme seg opp av den senga selvom hele kroppen stritter i mot.
Jeg prøver så godt jeg kan, men det er jo dager jeg ikke vil reise meg. Dager jeg bare ligger rett ut og stirrer ut i luften. Orker ikke engang å se på tv. Jeg er bare et menneske og jeg gjør feil. Feilen er å bli i senga når man vet at man kan klare å komme seg opp, bare for et øyeblikk. Kroppen gjør kanskje vondt og er helt ubrukelig, men det er da det er viktig å ikke bli liggende. Jeg sier ikke at man skal ta seg en gåtur eller trene, men at man kommer seg opp og klarer å gå litt rundt i leiligheten. Det verste man kan gjøre er å ligge stille en hel dag. Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å gjøre det til en regel at hver gang jeg kjenner at kroppen er tung og vond så reiser jeg meg opp og går. Enten jeg henter meg litt vann eller ser litt på plantene. Bare jeg klarer å reise meg nå og da. Kanskje til og med reise meg, sette meg ned og reise meg opp igjen. Gjør jeg det noen ganger så har jeg hvertfall brukt kroppen. Litt bevegelse hjelper masse. Så fra nå av blir det trening på en vanskelig og tung dag.
En annen regel jeg har er å aldri gå glipp av viktige møter. Enten det er hos psykologen eller nav så skal jeg alltid møte opp. Uansett hvor utslitt jeg er og hvor mye vondt jeg jeg har i kroppen så skal jeg aldri gå glipp av et møte. Det har jeg heller aldri gjort. Jeg har kommet på nav med skikkelig vondt i kroppen og deprimert, men det er bedre det enn å stenge seg inne på soverommet. Man må bare ut.
Jeg jobbet jo nede på Nille her i sentrum i august i fjor. Til og med når jeg hadde det som verst så prøvde jeg å gå ut. Jeg kom helt ned til bussplassen, men da klarte ikke kroppen mer. Hele kroppen min gjorde så vondt at jeg ikke klarte å stå på beina. Angsten skrek meg i øra og mørket dyttet meg ned. Det var den verste dagen jeg har opplevd på vei til jobb. Etter det ble det jo lege, nav og til slutt psykolog. Ikke mer jobb etter den dagen. Jeg trivdes veldig godt, men kroppen og hodet mente noe annet. Det er ikke sånn jeg ønsker å være resten av livet. Jeg vil jobbe og tjene mine egne penger. Så det viktigste jeg kan gjøre nå er å prøve, satse alt og høre på det psykologen mener er riktig å gjøre. Jeg gjør hvertfall så godt jeg kan.
Det er bra jeg ikke har time hos psykologen før senere i dag for jeg er ikke klar for denne dagen. Nå har jeg nettopp stått opp og jeg må dusje før jeg skal gå. Det burde jo være null problem det, men jeg har ikke noe energi og kroppen min gjør vondt. Heldigvis er det bare i dag jeg skal til psykologen også kan jeg ta helg. Da tror jeg at jeg skal prøve å sove ut litt. Også må jeg jo gå disse turene. Heldigvis skjønner psykologen at det ikke er viljen det står på, men kroppens funksjon som ikke er helt på topp.
Dagen i dag går altså til psykologtimen. Da blir jeg jo borte i noen timer. Når jeg da endelig kommer hjem så er jeg alltid så sliten at jeg trenger en stund på sofaen. Kanskje jeg til og med sovner. Sånn utenom dagens tur til psykologen er det nok ikke så mye som skjer, men jeg tenker hvertfall jeg skal blogge når jeg sitter på bussen.
Ellers så er det jo oppdatering på plantene mine til helgen. Og her har det faktisk skjedd litt siden sist helgs oppdatering. Hvis du ikke vil gå glipp av det så bør du følge bloggen sin facebookside ved å klikke deg inn HER. Da vil du få opp link til blogginnleggene som blir lagt ut her. Jeg gleder meg hvertfall veldig mye til å vise dere hvordan det går med plantene nå etter 1 uke.
Jeg har faktisk mest lyst til å grine fordi denne dagen har vært helt jævlig for å si det rett ut. Sorry språket, men det er bare så sinnsykt vanskelig i dag. Egentlig skulle jeg sitte sammen med samboeren min å se på Brannkamp i dag, men da jeg kom inn så hadde glemt at jeg trengte noe støtte i ryggen. Så da gikk jeg inn i stua og når jeg kom inn i stua så var jeg så utslitt. Kroppen min ble dyttet ned mot gulvet, beina mine ville ikke holde meg oppe. Derfor gikk jeg glipp av dagens kamp. Bare fordi depresjonen og fibromyalgien suger ut alt av energi og styrke i kroppen min. Hvordan skal jeg liksom snu dette til noe positivt? Jeg er så utrolig utslitt at jeg ikke orker å reise meg opp engang. Denne dagen kan gå å ta seg en bolle!
Jeg kan nesten ikke tro hvor sliten kroppen min er. Nå har jeg jo faktisk ikke gjort noe særlig heller også er den allikevel kranglete. Jeg vet det er depresjon fordi jeg føler det på hele kroppen. Følelsen av å bli dyttet ned i gulvet, har bare lyst til å gråte av utmattelse og følelsen av å ikke være bra nok eller strekke til. Det er en veldig kjent følelse for meg.
Så her ligger jeg altså. For sliten til å gråte, men ikke trøtt nok til å få sove. Selvom det er alt jeg vil akkurat nå. Bare sove bort all den sorgen, få litt energi og få humøret mitt opp. Jeg skulle ønske jeg viste hvordan man får den tunge skyggen av ryggen.
Depresjon er ikke noe som bare blir borte. Det krever mye jobbing og ikke alle har styrken til å kjempe den kampen. Det skjønner jeg så utrolig godt fordi depresjon ødelegger så mye i livet at det over tid nesten er umulig å leve med. Dager som i dag føles det nesten umulig fordi jeg ikke har mer energi å kjempe med. Det endte derfor med at jeg bare måtte gi opp. Javel, så har jeg det jævlig i dag. Det betyr jo ikke at morgendagen trenger å være like ille. Så jeg prøver å tenke positivt og håper at morgendagen blir en bra dag.
Men det betyr at jeg ikke orker å verken se på tv eller blogge mer i kveld. Så nå skal jeg skru av alt, krabbe under dyna og håpe at søvnen vasker vekk alt som har vært i dag. Hvis det blir en bedre dag i morgen så skal jeg prøve å få blogget litt mer og forhåpentligvis litt mer positivt. Du kan følge bloggen min ved å klikke deg inn HER. Da vil du få opp link til innleggene som blir publisert på bloggen. Håper å se deg der.
Når jeg har en dårlig dag sånn som i dag så prøver jeg alltid å finne på noe koselig å gjøre. Nå har jeg sett på Disneys skjønnheten og udyret. Det var veldig koselig. Jeg skulle egentlig vært ute også, men jeg har så vondt i kroppen og hodepine at det har ikke blitt noe av. Så i stedenfor å gå en tur så har jeg sett på bilder fra tidligere turer. Det har faktisk fått meg i bedre humør. Så jeg tenkte vi kunne ta et lite tilbakeblikk på tidligere bilder. Det er jo så mange fine bilder fra fine turer.
Disse bildene letter litt på humøret, men jeg er allikevel ganske langt nede i dag. Forhåpentligvis blir det bedre etter morgendagens psykologtime. Nå har jeg prøvd å få humøret opp ved hjelp av film, se på bilder, plantene i stua og blogge. Jeg føler ikke at noe hjelper og det er veldig trist. Det er ikke sånn jeg har lyst til å føle meg. Sånne dager som dette, hvor depresjonen tar over er de verste dagene. Det er så mye negativitet og mørke som samles seg opp. Jeg har ikke lyst til å bli styrt av depresjon, men noen dager er virkelig ille. Dager som i dag vil jeg egentlig bare sove, men det er det samme som å flykte fra problemene sine og psykologen sier at det gjør det verre. Så derfor prøver jeg å finne ut hva som kan hjelp og hva som kan få humøret mitt opp igjen. Dette er virkelig noen tøffe dager, men jeg skal klare å krabbe ut av dette hullet. Frem til da får dere bare være tålmodige. Jeg prøver å oppdatere bloggen så godt jeg kan, men noen ganger kan det bli litt lite blogging på grunn av psyken og fibromyalgien som ødelegger dagen.
Jeg kommer til å skrive mer om hvordan jeg har det og hva som egentlig skjer når depresjonen tar over. Hvis du vil få med deg det så følg gjerne bloggen på facebook. Der kommer link til alle innleggene. Trykk deg inn HER og følg facebooksiden.
Jeg har sittet nå og prøvd å finne en film som jeg kan se på, men ingenting har vært fristende å se på. Som regel kan jeg se på filmer opp igjen og opp igjen, men i dag så var det ikke noe spennende. Ikke før jeg fant skjønnheten og udyret i animasjon. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg så denne filmen. Den nye har jeg sett en del ganger, men ikke denne. Det har ikke vært så mye spennende disneyfilmer som har ligget ute før nå. Jeg har sett på biler, min bror bjørnen og sånt, men ingen av de gamle klassikerene. Så nå skal jeg altså slappe av med skjønnheten og udyret, mens samboeren min er i Sandvika og hjelper til med noe greier der.
Jeg syns disneyfilmer er så koselig å se på. Særlig hvis man har en dårlig dag så liker jeg å sette på disneyfilmer. Dager som i dag. Så jeg er veldig glad for at jeg kom over denne filmen nå sånn at jeg kan få tankene over på noe annet. For alle disse tankene gjør meg så tappet for krefter. I tillegg er det psykologtime i morgen så jeg har jo det også som kverner inni hodet mitt. Den lange reisen gjør meg så utslitt. Bare tanken på det gjør meg kvalm. Bruke så lang tid, en hel dag for å være hos psykologen i 45 minutter. Jeg vet jo at det er bra og at det kommer noe godt ut av det, men jeg vet også hvor sliten jeg er etter en sånn dag. Derfor er det veldig fint å kunne slappe av i dag med denne filmen. For i dag er jeg ikke i god form eller godt humør. I dag har tårene trillet og kroppen skjelvet. Det har vært helt grusomt å ikke ha noe å distrahere seg med. Jeg prøvde som sagt å finne en film. Det endte med at jeg begynte å se Mowgli, den nye filmen. Ja, det tok 10 minutter også måtte jeg bare slå den av. Så nå skal jeg lene meg tilbake til en disneyfilm jeg faktisk har lyst til å se på. Kanskje jeg faktisk har litt energi til å lage meg noe middag etterpå også.
Så i dag blir nok ikke en like aktiv dag på bloggen som det pleier. Det er vanskelig å få til bra innlegg når man føler seg så tom og utslitt, men jeg kommer alltid sterkere tilbake så det er bare å følge med. Hvis du ikke vil gå glipp av noen innlegg kan du følge facebooksiden ved å trykke deg inn på HER. Følg bloggen sin facebookside om du vil få med deg alt det spennende som skjer. F.eks plantene mine som vokser mer og mer for hver dag.
Ja, da var det en ny dag som ventet når jeg stod opp. Jeg har sovet så mye nå, men det er jo ikke så rart med tanke på hvordan gårsdagen var. Heldigvis er den i fortiden og jeg kan fokusere på dagen i dag. Så hva skjer egentlig i dag? Vel, det er faktisk en del ting som skjer. Først og fremst skal samboeren min dra til Sandvika og hjelpe kona til sin avdøde far. Det er mye som ennå må ordnes etter hans bortgang. Og siden jeg ikke hadde orket 4 timer i en sofa hos noen andre så er jeg hjemme. Her hjemme er det jo nok å finne på. Kanskje jeg går meg en tur eller jeg MÅ gå en tur. Det er jo avtalen mellom meg og min psykolog. Jeg må komme meg ut mest mulig og utfordre meg selv. Så da er det nettopp det jeg må gjøre i dag. Det er jo fortsatt mye å gjøre her hjemme også, men det må jeg nesten se om jeg orker.
Dagen i dag startet egentlig helt vanlig. Kroppen føltes som den alltid gjør, sliten og småvond. Det har aldri stoppet meg fra å gjøre noe, men jeg har derfor en tendens til å ende opp med en vond og utslitt kropp. Sånn er livet mitt og det er ikke mye jeg får gjort med det. Kroppen min trenger mange pauser i løpet av en dag. Derfor tenker jeg veldig mye på dette med jobb. Vill jeg noen gang bli frisk nok til å klare og holde på en jobb? Og når jeg jobber, vill jeg klare å holde det ryddig hjemme? Hele livet mitt har det vært enten eller. Jeg husker til og med når jeg måtte rydde rommet mitt da jeg var yngre så var det mange pauser. Etter en dag på skolen så var jeg helt utslitt. Jeg skjønte aldri hvordan folk klarte å være så aktiv i gymmen eller orket å spille volleyball i friminuttene. Jeg skjønte ikke hvorfor alle klarte å sitte stille på gulvet i gymsalen eller på krakkene. Kroppen min gjorde så mye vondt og derfor hatet jeg gym eller bare gå med noen andre hjem fra skolen. Å gå i skogen alene derimot var noe jeg gjorde ganske ofte. Da kunne jeg gå i mitt tempo. Det var slik skogen ble mitt fristed. Et sted der jeg kunne være med selv og ikke prøve å strekke meg til noe uoppnåelig.
Jeg husker den første bakken opp til skogen var nesten umulig å komme opp. Så når jeg bodde hjemme hos mamma i fjor så skulle jeg prøve å ta den turen igjen. Jeg fikk så vidt puste da jeg gikk oppover stien, men det å komme på toppen og inn i skogen føltes så bra. Den følelsen av å kunne slappe av på berget når jeg kom frem var som å sveve på en sky. Kroppen verket og jeg var skikkelig svimmel, men det å komme tilbake til dette stedet var så fint.
Så når det kommer til smerter i kroppen så er jeg ganske vant til det. Jeg har alltid pushet kroppen min mer enn jeg burde og det har jo blitt til at jeg har slitt på skolen eller i jobb, men det er vanskelig å finne en balanse når fibromyalgien er såpass ustabil. Jeg kan heller ikke bare sette meg ned og slappe av på en vanlig jobb slik som jeg gjør her hjemme. Allikevel er det nøyaktig det jeg trenger og det er ikke noe som er tilrettelagt for oss med slike sykdommer i dagens samfunn. Det er ikke plass til oss som trenger litt ekstra pauser, men ønsker å jobbe. Derfor kverner tankene i hodet mitt hele tiden. Vil jeg noen gang klare å bli frisk nok til å jobbe?
Derfor føler jeg at disse gåturene er ekstra viktige. Jeg prøver å gjøre alt for å holde kroppen aktiv. Litt hver dag er bedre enn ingenting. Så hvis jeg kan klare en liten gåtur hver dag så kanskje jeg kan klare å holde kroppen i sjakk om vinteren også. Det er jo det jeg håper på. Jeg orker ikke en vinter til slik som den som var. Fibromyalgi, depresjon og angst som fletter seg sammen og gjør livet mitt som et levende mareritt. Det er ikke noe jeg har lyst til å oppleve. Derfor prøver jeg å bli bedre i både kropp og hode. Til vinteren får jeg se om alt dette har hjulpet.
I hode mitt kan jeg ofte skrike: nei, jeg vil ikke. Få det til å stoppe. Jeg orker ikke. Det er ikke den jeg er, ikke egentlig. Så når depresjonen tar over så blir jeg fanget i min egen kropp. Angsten gjør at jeg ikke vil ut. Samme med fibromyalgien fordi kroppen min gjør så vondt av kulden. Derfor blir jeg sittende/liggende fordi jeg ikke klarer å forlate huset. Og selvom jeg ikke gjør noe så blir jeg så utslitt og tom for energi. Det er som om jeg sloss med meg selv, blir stengt inne og trykket ned. Så ja, jeg gruer meg til vinteren. Faktisk er jeg livredd! Den redselen er min motivasjon til å ta den turen, gjøre ting hjemme og bare komme meg opp av sofaen.
