Nå har jeg hvertfall fått tatt en dusj og spist litt frokost. Da er det egentlig bare å vente på at man må gå til bussen. Jeg er virkelig ikke klar for dette, men sånn er det nå bare. Noen gang må man bare gjøre ting, selvom man ikke vil. De siste dagene har jeg vært ganske sliten og egentlig ikke følt meg så bra, men jeg prøver allikevel ikke å ligge hver dag uten å gjøre noe. Jeg kjenner at denne kulden som har vært de siste par dagen har gått utover kroppen min. Man prøver så godt man kan å holde humøret oppe og kroppen i gang, men det går til et punkt der man ikke orker å prøve lengre. Mitt største problem er når det blir kaldt. Jeg kjenner at kroppen min begynner å verke mer og mer. Depresjonen kommer snikende og til slutt ligger jeg rett ut og orker ingenting. Det er ikke sånn jeg har lyst til å ende opp, ikke igjen.

Det eneste jeg kan gjøre er å prøve og komme meg ut den døra hver dag. Noen dager vil det ikke gå, mens andre dager vil det være enkelt. Det viktigste er å aldri gi opp og prøver å tenke positivt. Hvis jeg går ut av døra i dag, vil jeg få mer ut av det enn jeg vil streve? Som regel vil svare være JA! Det er vanskelig til tider, men om man velger å ta tak i problemet og komme seg ut så vil gevinsten av det være så mye større enn den energien man putter i å prøve. Det aller viktigste er å aldri gi opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå har jo jeg ganske mye problemer med denne kroppen, men jeg gjør hvertfall alt jeg kan for å holde den i gang. Det vil komme dager hver jeg ikke klarer å gå en tur, men da er det så viktig å komme seg opp av senga og prøve å gjøre noe. Enten det er å rydde litt, lage middag eller kanskje bare stå å se på plantene. Uansett er det viktig å bruke kroppen hver dag og komme seg opp av den senga selvom hele kroppen stritter i mot.

Jeg prøver så godt jeg kan, men det er jo dager jeg ikke vil reise meg. Dager jeg bare ligger rett ut og stirrer ut i luften. Orker ikke engang å se på tv. Jeg er bare et menneske og jeg gjør feil. Feilen er å bli i senga når man vet at man kan klare å komme seg opp, bare for et øyeblikk. Kroppen gjør kanskje vondt og er helt ubrukelig, men det er da det er viktig å ikke bli liggende. Jeg sier ikke at man skal ta seg en gåtur eller trene, men at man kommer seg opp og klarer å gå litt rundt i leiligheten. Det verste man kan gjøre er å ligge stille en hel dag. Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å gjøre det til en regel at hver gang jeg kjenner at kroppen er tung og vond så reiser jeg meg opp og går. Enten jeg henter meg litt vann eller ser litt på plantene. Bare jeg klarer å reise meg nå og da. Kanskje til og med reise meg, sette meg ned og reise meg opp igjen. Gjør jeg det noen ganger så har jeg hvertfall brukt kroppen. Litt bevegelse hjelper masse. Så fra nå av blir det trening på en vanskelig og tung dag.

En annen regel jeg har er å aldri gå glipp av viktige møter. Enten det er hos psykologen eller nav så skal jeg alltid møte opp. Uansett hvor utslitt jeg er og hvor mye vondt jeg jeg har i kroppen så skal jeg aldri gå glipp av et møte. Det har jeg heller aldri gjort. Jeg har kommet på nav med skikkelig vondt i kroppen og deprimert, men det er bedre det enn å stenge seg inne på soverommet. Man må bare ut.

Jeg jobbet jo nede på Nille her i sentrum i august i fjor. Til og med når jeg hadde det som verst så prøvde jeg å gå ut. Jeg kom helt ned til bussplassen, men da klarte ikke kroppen mer. Hele kroppen min gjorde så vondt at jeg ikke klarte å stå på beina. Angsten skrek meg i øra og mørket dyttet meg ned. Det var den verste dagen jeg har opplevd på vei til jobb. Etter det ble det jo lege, nav og til slutt psykolog. Ikke mer jobb etter den dagen. Jeg trivdes veldig godt, men kroppen og hodet mente noe annet. Det er ikke sånn jeg ønsker å være resten av livet. Jeg vil jobbe og tjene mine egne penger. Så det viktigste jeg kan gjøre nå er å prøve, satse alt og høre på det psykologen mener er riktig å gjøre. Jeg gjør hvertfall så godt jeg kan.