Ja, da var det en ny dag som ventet når jeg stod opp. Jeg har sovet så mye nå, men det er jo ikke så rart med tanke på hvordan gårsdagen var. Heldigvis er den i fortiden og jeg kan fokusere på dagen i dag. Så hva skjer egentlig i dag? Vel, det er faktisk en del ting som skjer. Først og fremst skal samboeren min dra til Sandvika og hjelpe kona til sin avdøde far. Det er mye som ennå må ordnes etter hans bortgang. Og siden jeg ikke hadde orket 4 timer i en sofa hos noen andre så er jeg hjemme. Her hjemme er det jo nok å finne på. Kanskje jeg går meg en tur eller jeg MÅ gå en tur. Det er jo avtalen mellom meg og min psykolog. Jeg må komme meg ut mest mulig og utfordre meg selv. Så da er det nettopp det jeg må gjøre i dag. Det er jo fortsatt mye å gjøre her hjemme også, men det må jeg nesten se om jeg orker.
Dagen i dag startet egentlig helt vanlig. Kroppen føltes som den alltid gjør, sliten og småvond. Det har aldri stoppet meg fra å gjøre noe, men jeg har derfor en tendens til å ende opp med en vond og utslitt kropp. Sånn er livet mitt og det er ikke mye jeg får gjort med det. Kroppen min trenger mange pauser i løpet av en dag. Derfor tenker jeg veldig mye på dette med jobb. Vill jeg noen gang bli frisk nok til å klare og holde på en jobb? Og når jeg jobber, vill jeg klare å holde det ryddig hjemme? Hele livet mitt har det vært enten eller. Jeg husker til og med når jeg måtte rydde rommet mitt da jeg var yngre så var det mange pauser. Etter en dag på skolen så var jeg helt utslitt. Jeg skjønte aldri hvordan folk klarte å være så aktiv i gymmen eller orket å spille volleyball i friminuttene. Jeg skjønte ikke hvorfor alle klarte å sitte stille på gulvet i gymsalen eller på krakkene. Kroppen min gjorde så mye vondt og derfor hatet jeg gym eller bare gå med noen andre hjem fra skolen. Å gå i skogen alene derimot var noe jeg gjorde ganske ofte. Da kunne jeg gå i mitt tempo. Det var slik skogen ble mitt fristed. Et sted der jeg kunne være med selv og ikke prøve å strekke meg til noe uoppnåelig.
Jeg husker den første bakken opp til skogen var nesten umulig å komme opp. Så når jeg bodde hjemme hos mamma i fjor så skulle jeg prøve å ta den turen igjen. Jeg fikk så vidt puste da jeg gikk oppover stien, men det å komme på toppen og inn i skogen føltes så bra. Den følelsen av å kunne slappe av på berget når jeg kom frem var som å sveve på en sky. Kroppen verket og jeg var skikkelig svimmel, men det å komme tilbake til dette stedet var så fint.
Så når det kommer til smerter i kroppen så er jeg ganske vant til det. Jeg har alltid pushet kroppen min mer enn jeg burde og det har jo blitt til at jeg har slitt på skolen eller i jobb, men det er vanskelig å finne en balanse når fibromyalgien er såpass ustabil. Jeg kan heller ikke bare sette meg ned og slappe av på en vanlig jobb slik som jeg gjør her hjemme. Allikevel er det nøyaktig det jeg trenger og det er ikke noe som er tilrettelagt for oss med slike sykdommer i dagens samfunn. Det er ikke plass til oss som trenger litt ekstra pauser, men ønsker å jobbe. Derfor kverner tankene i hodet mitt hele tiden. Vil jeg noen gang klare å bli frisk nok til å jobbe?
Derfor føler jeg at disse gåturene er ekstra viktige. Jeg prøver å gjøre alt for å holde kroppen aktiv. Litt hver dag er bedre enn ingenting. Så hvis jeg kan klare en liten gåtur hver dag så kanskje jeg kan klare å holde kroppen i sjakk om vinteren også. Det er jo det jeg håper på. Jeg orker ikke en vinter til slik som den som var. Fibromyalgi, depresjon og angst som fletter seg sammen og gjør livet mitt som et levende mareritt. Det er ikke noe jeg har lyst til å oppleve. Derfor prøver jeg å bli bedre i både kropp og hode. Til vinteren får jeg se om alt dette har hjulpet.
I hode mitt kan jeg ofte skrike: nei, jeg vil ikke. Få det til å stoppe. Jeg orker ikke. Det er ikke den jeg er, ikke egentlig. Så når depresjonen tar over så blir jeg fanget i min egen kropp. Angsten gjør at jeg ikke vil ut. Samme med fibromyalgien fordi kroppen min gjør så vondt av kulden. Derfor blir jeg sittende/liggende fordi jeg ikke klarer å forlate huset. Og selvom jeg ikke gjør noe så blir jeg så utslitt og tom for energi. Det er som om jeg sloss med meg selv, blir stengt inne og trykket ned. Så ja, jeg gruer meg til vinteren. Faktisk er jeg livredd! Den redselen er min motivasjon til å ta den turen, gjøre ting hjemme og bare komme meg opp av sofaen.
