Da var det en ny dag og nå føler jeg meg faktisk litt bedre. Kroppen er ikke helt fornøyd enda kjenner jeg, men det begynner hvertfall å gå riktig vei. Faktisk går det såpass bra at jeg vurderer å begynne dagen med en gåtur. Jeg må bare komme meg opp av senga først.
Å begynne dagen med å gå en tur tror jeg kan være veldig bra for både hodet og kroppen. Dessuten pleier det ikke være så veldig mange ute så tidlig på morgenen. Så hvis jeg bare får kledd på meg og sånn så skal jeg nok klare å gå en rundtur før frokost.
Resten av dagen tenker jeg går til litt rydding og kanskje vasking av klær. Det er egentlig ikke så ille her. Faktisk er Det kun rot på stuebordet og kjøkkenbenken. Mye av det skal jeg nok klare å få ryddet i løpet av dagen.
Rot er egentlig det verste jeg vet, men det er ikke alltid like lett å få unna oppvasken eller holde det ryddig på bordet når man ligger rett ut i et par dager. Det er helt utrolig hvor mye rot det faktisk blir etter et par dager. Heldigvis er det ikke masse rot på stuegulvet lengre.
Men nå får jeg prøve å komme i gang med denne dagen. Kanskje jeg faktisk får gjort noe i dag. Så da blir det først en gåtur og så får vi se hvor mye vi får unna før samboeren min er tilbake fra jobb. Det blir nok en del pauser og det betyr også tid til å blogge. Så har jeg jo boka mi hvis jeg ikke orker å gjøre noe på en stund, men jeg håper jo at kroppen klarer seg fint i løpet av dagens gjøremål.
Nå har jeg hvertfall en liten plan og det er mer enn nok å gjøre hvis jeg klarer å finne nok energi i løpet av dagen. Den beste måten å gjøre det på er å ta mange pauser og lytte til kroppen. Det pleier også å hjelpe med frisk luft og litt bevegelse. Vi får se hvordan dagen i dag går. Jeg føler meg hvertfall bedre enn jeg gjorde i helgen. Humøret har vært med meg hele veien og det har nok hjulpet veldig. Så da er det vel bare å sette i gang med dagen.
Selvom jeg har sovet mesteparten av dagen så kjenner jeg at det blir tidlig kvelden. Jeg har det vært en veldig rolig kveld med film og frossenpizza. Selvom jeg fikk sovet en god stund så har jeg hatt en liten hodepine som har plaget meg hele kvelden. Derfor har jeg nå valgt å slå av TV og skru av lyset sånn at hodet mitt igjen kan hvile.
Jeg klarer ikke helt å forstå hvor mye søvn kroppen min faktisk har trengt nå det siste døgnet. Det var jo en ganske heftig kamp jeg hadde med meg selv på fredag. Kanskje det gikk mye verre ut over kroppen min enn jeg trodde. Altså jeg har ikke alle svarene eller en fasit på hvordan bli frisk fra psykisk lidelse. Jeg prøver og jeg føler, men jeg gir aldri opp. Noen ganger går man et steg frem og tre tilbake. Det er bare sånn det er. Nøkkelen til å bli frisk er å aldri gi opp, selvom man ligger nede. Man må bare gi det tid så blir man frisk til slutt.
Noen ganger betyr det å bli frisk at man føler seg verre enn noen gang, men den belønningen man får på slutten vil veie mye mer enn all smerten, utmattelse og negativiteten til sammen. Derfor holder jeg hodet hevet, alle de positive tankene på replay og smilet synlig. For selvom jeg ligger her med vond kropp, hodepine og er utslitt så vet jeg at en god dag er rett rundt hjørnet. Man må bare ha tålmodighet og trua på at livet blir bra igjen.
Så ble det ikke noe tur i dag heller, men det gjør ikke noe. Jeg har noe mye større som holder humøret oppe. Onsdag til fredag var mye av alt egentlig, men det er det mest positive som jeg har klart på lenge. Derfor sitter jeg nå og er stolt av meg selv og klarer å holde humøret oppe. De 3 dagene er drivkraften min når jeg ligger rett ut som jeg har gjort denne helgen. Det viktigste jeg kan gjøre nå er å tenke positivt.
Hva så om denne dagen ble kort og jeg har sovet bort mange timer. Da trengte kroppen min det nå. Det er derfor jeg tar en dag av gangen. Selvom jeg gjerne skulle gått tur hver dag så går det faktisk greit når det ikke går som planlagt. Jeg har faktisk kommet utrolig langt når det kommer til de positive tankene. Før hadde jeg ikke sjans til å tenke positivt når jeg lå nede. Nå tar jeg med det positive i fortiden og lar resten ligge. Det er hvertfall det jeg jobber med å bli bedre på. Det er ikke alt man trenger å ta med seg videre.
Nå kjenner jeg at kroppen gjerne vil slappe av igjen så da sier jeg natta. Så er jeg tilbake igjen i morgen. Forhåpentligvis litt tidligere enn kl. 18:00. Vi får se hva som skjer.
Dette er helt sprøtt. Jeg våknet egentlig ganske tidlig i dag, men var veldig utslitt. Allikevel fikk jeg holdt meg våken og jeg satt å spiste frokost sammen med samboeren min. Så kjente jeg at kroppen bare ble mer og mer sliten så jeg tenkte at jeg kunne gå å legge meg i stua og se på film eller noe. Jeg fikk lagt meg ned, men etter det husker jeg ikke så mye. Så sliten var jeg at jeg sovna og jeg våkna ikke før klokka hadde klart å bli 18:00. Når jeg våknet opp og så hvor mye klokka hadde blitt så skjønte jeg ingenting, men da trengte vel kroppen litt hvile da. Nå føler jeg meg faktisk mye bedre. Jeg skulle til å skrive “og klar for en ny dag” men dagen er jo snart over. Utrolig at jeg har klart å sove bort hele dagen. Jeg klarer faktisk ikke finne ord. Det er bare helt uvirkelig.
Nå er hvertfall planene å bare ta det rolig. Det kommer en dag i morgen også. Jeg tenker at kvelden i dag blir fylt med film og lesing. Den boka har virkelig gitt meg tilbake leselysten. Og mens jeg har en rolig og fin kveld i stua så har samboeren min planer om en livestream der han skal spille noen sanger. Han har en utrolig fin stemme så jeg tror det blir utrolig fint for andre å kunne høre på. Også ønsker jeg han masse lykke til.
Det er veldig fint å kunne ha et forhold der ting er veldig avslappende. Vi trenger ikke bruke all vår tid sammen, men når vi er sammen så har vi det veldig fint. Jeg syns jo det er viktig at man gir hverandre plass og tid til andre ting også. Han har musikken og spilling som han liker å holder på med. Jeg får derfor muligheten til å lese, tegne eller hva det måtte være. Nå har jeg hatt et stort fokus på å jobbe meg frisk, men det er jo også noe jeg trenger å gjøre alene.
Når vi tilbringer tid sammen så går det i mye forskjellig. Vi har sett på filmer, spilt brettspill, jeg har sett på han spille og hørt han synge og spille gitar. Vi har også vært på en del gåturer og byturer sammen. Så har vi jo den store ferien som kommer snart. Togbilletter er kjøpt og hotell booket for 1 hel uke i Bergen. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk skal til Bergen. Det blir så utrolig fint å endelig få oppleve Bergen. Ja, jeg gleder meg som en unge. Faktisk venter jeg bare på å kunne pakke.
Sprøtt hvordan livet kan snu så drastisk bare ved at en forlater livet ditt og en annen kommer inn. Jeg har faktisk aldri vært så lykkelig som jeg er nå. Dette er nøyaktig slik livet mitt var ment å være. Nå føles alt riktig. Hvis man ser bort i fra ei veldig viktig jente som ikke lenger er blant oss. Hadde Jennie levd ennå så ville alt vært perfekt, men desverre ble det ikke sånn. Det er et åpent sår jeg og min familie må leve med resten av livet. Dem sier tiden leger alle sår, men den personen som fant på det har aldri mistet ei 13 årig jente til selvmord! Det vil aldri bli det samme uten henne.
Allikevel går livet videre og jeg finner styrke til å kjempe mot angst og depresjon hver eneste dag. Noen dager vil nok bli som i dag. Noen dager vil jeg trenger søvn. Jeg må bare lytte til kroppen min og lære meg hva den trenger og når den trenger det. Så i dag ble det søvn og nå en rolig kveld, men jeg håper at morgendagen vil gi meg nok energi til en gåtur. Jeg savner stillheten og fuglekvitter når jeg går i gatene. Forhåpentligvis vil det ikke være for mange mennesker ute. Men en dag av gangen.
Det har virkelig vært godt å bare slappe av. Jeg trengte virkelig en sånn dag etter alt som har skjedd de siste dagene. Kroppen har vært helt utslitt og trengte en dag på sofaen. Så hva har egentlig skjedd i dag? Vel, jeg har sett på filmer. Mellom hver film så tok jeg en pause og leste i boka mi, Sjaman på høye hæler av Gro-Helen Tørum. Jeg har også fått spist litt mat og kost meg med godteri. Det ble ikke noe ansiktsmaske i dag. Faktisk kom jeg på det akkurat nå og samboeren min har kommet hjem og gikk å la seg nesten med en gang. Siden jeg har all sminke og sånt på soverommet så blir det ikke i dag. Jeg vil ikke vekke han. Det så ut som han var ganske sliten når han kom hjem i dag.
Mens samboeren min har vært hos ei kompis og spilt+drukket øl så gikk det ganske greit å være her alene. Også har jeg egentlig hatt nok med å fokusere på boka og filmene. Men jeg må jo si at jeg savner han veldig mye og ble utrolig glad da han kom hjem igjen.
Jeg tror egentlig det er like vanskelig å være hjemme alene en hel dag. Det er ingen å prate med og jeg føler meg redd fordi jeg vet hvor uforutsigbar og ustabil angsten min kan være. Man engster seg over angsten for å si det så lett som det går an. Allikevel har jeg så mye positiv energi inni meg at det gikk bra. Vel, positiv energi og det faktum at jeg er for sliten til å tenke. Ting har virkelig gått på autopilot i dag. Så derfor tenkte jeg at det kanskje var best å ta tidlig kvelden.
I morgen skal jeg prøve å få gått en tur og så blir det nok litt lesing. Vel, det er hvis ikke samboeren min spiller på sin nye gitar hele dagen. Jeg får gripe sjansen så fort han tar en pause. Det er vel det kjipeste når det kommer til konsentrasjonsvansker. Er det lyd og særlig stemmer i nærheten så har jeg ikke sjans til å klare og fokusere på en bok. Jeg kan lese en linje også vet jeg ikke hva jeg har lest eller så faller jeg bare ut og vet ikke hvor jeg var. Når man begynner å tenke på alt det som feiler meg så kan man bli sprø av mindre. Jeg blir hvertfall det. Hver dag, så lenge jeg kan huske så har jeg hatt så mange problemer. Jeg føler meg bare i veien eller som en bortskjemt unge som slår seg vrang.
Man må prøve å tenke positivt og det er det jeg prøver å gjøre nå. Jeg har kommet langt og jeg jobber med meg selv hele tiden. Tunge steg inn i virkeligheten. For saken er den at jeg har gått så lenge og gjemt bort alle mine problemer sånn at ingen skal se at jeg sliter, men man blir ikke frisk av det. Det å gjemme bort angst og depresjon for andre mennesker gjør deg faktisk mindre menneske og mindre lykkelig. Bare se hva jeg har fått til etter at jeg oppsøkte hjelp. Så jeg kan faktisk si at det å holde inne følelser og holde problemene sine for seg selv vil gjøre at du lever et dårligere liv, kanskje til og med kortere!
Så mitt råd til deg som sliter med vonde tanker eller hva det måtte være; snakk med noen og ikke steng deg inne. Du vil bli hjulpet om du spørr. Og har du noen som kommer til deg og sier at de sliter så tro dem, hjelp dem og få dem til å oppsøke hjelp.
Det var alt for i dag. Nå er jeg så sliten i øya at jeg snart ser dobbelt. Krysser fingrene og håper jeg sovner fort. Ønsk meg lykke til. Det er faktisk ikke veldig lett å få søvn. For selvom jeg er utslitt og øynene nesten faller igjen av seg selv nå så kan jeg hvile i 5 minutter også er jeg lys våken og vrir meg i senga. Heldigvis kan jeg sove så lenge jeg vil i morgen. Natta!
Forrige gang jeg viste dere hvordan det gikk med frøene i boksene så var det ikke noe tegn fra paprikaen, men nå har det kommet en liten spire som har lyst til å vise seg frem. Det tok litt lengre tid enn tomaten og chilien, men den kom til slutt. Jeg har jo kastet avokadoen siden det ikke skjedde noe der. Paprikaen er derfor flyttet oppi bøtta siden den trenger litt mer plass når den blir større.
Men før jeg viser dere hvordan det går med paprikaen, så tenkte jeg å gi dere før og etter bilder av chilien og paprikaen. Bildene er fra 1 juni og fra i dag så det er jo ikke mye tid i mellom, men det har faktisk skjedd noen forandringer her.
Her er altså bildene av chilien på bildet nr. 1 og tomaten på bilde nr. 2. Som de vokser. På denne korte tiden har dem faktisk fått større blader og chilien har fått 2 nye blader. De første bladene har også formet seg bedre og fått mer markerte trekk.
Jeg ser jo veldig godt hvordan de endrer seg, men det er nok verre for dere som bare ser bilder. Derfor tenkte jeg at før og etter bilder ville være en god idé. Nå kan dere forstå bedre hva jeg snakker om når jeg forteller hvordan de har forandret seg og at de har vokst. Jeg tenkte jeg skulle fortsette å gjøre det på denne måten så kan dere bedre følge med på prosessen. Kanskje også litt mer moro for dere å følge med.
Så var det paprikaen. Den har som sagt begynt å spire mye senere enn de andre frøene, men nå er den endelig oppe av bakken, pottet om og klar for å vises frem.
Her er den altså, klar til å strekke seg opp mot solen. Jeg er veldig usikker på om det blir noe grønnsaker på disse plantene, men det blir jo veldig spennende å se. Tomaten kan nok klare det, men de andre er jeg litt i tvil om vil rekker det. Tiden får vise.
Det var hvertfall det jeg hadde å vise nå. Mine skjønne, små spirer som pynter vinduskarmen i vår koselige, lille leilighet. Det eneste vi mangler eller hvertfall jeg mangler, er et par orkidéer. Det har gått litt i glemmeboka når vi først har hatt muligheten til å dra å kjøpe det og så har vi ikke hatt penger osv. Vi får satse på at vi får skaffet det i juli. Det er jo så koselig med blomster og orkidéer er jo veldig enkelt å ta vare på. Jeg elsker å ha blomster rundt meg. Man blir i bedre humør av det og det pynter opp, gir stua et ekstra løft.
Som regel har det vært vanskelig for meg å være alene hjemme, selv på dagtid. Det har føltes som om jeg har blitt forlatt og ikke kan gå noe sted. Jeg har rett og slett følt meg innelåst og ensom. Den følelsen var ganske vond å ha. Hvis jeg viste at jeg kom til å være hjemme alene i mange timer så lå jeg med skikkelig angst og utmattelse hele dagen. Jeg klarte faktisk ikke holde humøret oppe. Det er helt grusomt å føle seg sånn, men jeg klarte ikke skyve det bort.
I dag har jeg ikke følt det sånn i det hele tatt. Første gang på veldig lenge at jeg har hatt det fint alene hjemme. Jeg har hatt matlyst, kost meg med film og bare slappet helt av.
Selvom jeg har en del plager og jeg er langt fra frisk så har jeg ikke følt meg så bra på veldig mange år. Det er veldig godt å kjenne at hardt arbeid lønner seg. Dette går faktisk i riktig retning. Klart det vil gå litt opp og ned, men alle disse gode tankene, styrken inni meg og minnene vil løfte meg opp igjen på en dårlig dag. Dette har virkelig gitt meg så utrolig mye godt som jeg kan bruke som et våpen mot mine psykiske lidelser.
Det finnes ingenting bedre som når man finner det lyset og all den positive energien inni seg. Da vet man at det er håp for en bedre hverdag. Nå er det bare å fortsette med å jobbe med seg selv og utfordre seg selv litt mer hele tiden. Klart man trenger en liten pause nå og da. Sånn som i dag ble det sofaen, men det syns jeg er vel fortjent. Jeg har faktisk jobbet hardt og har ingen dårlig følelse når jeg nå tar det med ro.
Jeg har tenkt tanken at jeg skal prøve å gå en tur i løpet av dagen, men om jeg ikke orker eller det bare ikke blir noe av så skal ikke jeg sitte her med dårlig samvittighet. Disse dagene som har vært kan jeg være stolt av fordi jeg har utfordret psyken min til de grader, men jeg skal ikke være mindre stolt av dagen i dag. Ingen dager er like. Av og til trenger man å hvile. Det er nøyaktig det jeg gjør. Nå har jeg sett ferdig “grusomme meg” og tenker at jeg bruker litt tid nå med boka jeg driver å leser. Hvis dere ikke har fått med dere hvilken bok det er så kan jeg fortelle dere det en gang til. Den boka heter Sjaman på høye hæler og er en bok av Gro-Helen Tørum sin oppvekst. Det vil komme et innlegg om boka, min mening og tanker rundt boka. Jeg må bare bli ferdig med å lese den. Jeg leser ikke så fort og heller ikke så mye av gangen. Om det er dysleksi, synet eller en blanding det vet jeg ikke. Jeg har bare aldri lest noe særlig godt og aldri vært glad i å lese før jeg kjøpte min første bok i fjor. Etter det har jeg lest noen bøker og jeg elsker den følelsen av å flyte inn i et annet univers. Det føles ut som man lever inni boka og det syns jeg er ganske facinerende. Som om kroppen er på sofaen, men det føles ut som man allikevel er et helt annet sted. Det som er så fint med bøker er at man kan reise på eventyr og oppleve ting uten å fysisk dra noe sted. Jeg drømmer meg veldig bort i bøkene jeg leser og detcer den største grunnen til at jeg liker å lese. Man lager en liten verden for seg selv som bare er sin egen. Ingen andre kommer inn.
Nå gleder jeg meg til å legge meg godt til rette med boka i hånda og bare dykke inn i boka.
Wow! Gårsdagen var helt krise sånn psykisk sett, men det var så verdt det. Hvert eneste sekund med angst, tårer, hyperventilering og utmattelse gjør meg sterkere for hver dag. Og alle de gode menneskene, den gode stemningen og den gode maten i går veide så mye mer enn det vonde. Jeg hadde det fint på min egen måte. Og tenk så gøy jeg kommer til å ha det når angsten og depresjonen gradvis forsvinner.
3 dager på rad har jeg virkelig testet grensene mine. Jeg har slitt meg ut både fysisk og psykisk, men jeg har heller aldri følt meg så bra. Mestringsfølelsen og gleden av å komme seg ut er så stor akkurat nå. Det er så flott å kunne føle seg bedre i hodet.
Samboeren min sa i stad at jeg må være veldig sliten i hodet, men det er jeg faktisk ikke. Kroppen er sliten både av det psykisk og fysiske, men inni meg føler jeg bare glede. Denne følelsen håper jeg varer lenge fordi en sånn følelse er lenge siden jeg hadde, hvis det har eksistert i mitt hode i det hele tatt.
I dag tenker jeg å gjøre minst mulig av den enkle grunnen at jeg trenger en liten pause. Jeg har reist langt med kollektiv transport 3 dager på rad og utfordret meg psykisk til de grader. Jeg er ganske stolt av meg selv og derfor fortjener jeg en liten pause.
Samboeren min trengte litt mer vennetid og har tatt en tur til en kompis han ikke har sett på en veldig lang stund. Å være alene i dag føles egentlig ikke så ille. Med litt TV, boka mi, litt godt å spise og dyna mi så tror jeg dette kan være ganske kjekt for meg.
Jeg er veldig lite alene hjemme og det er kanskje ikke det beste for meg. Det er en utfordring å ikke ha noen her, men det er jo litt godt også. Akkurat i dag tenker jeg kan være deilig å slippe og forholde seg til noen andre enn meg selv. Jeg vet at hvis samboeren min hadde vært hjemme i dag så ville jeg gått frem og tilbake til soverommet for å snakke med han. Jeg hadde ikke klart å slappe av og det er nøyaktig hva jeg trenger i dag. Så ja, timingen på at han hadde planer i dag passet meg egentlig veldig bra.
Nå tenker jeg å lage meg frokost og så tar jeg det helt med ro. Kanskje det til og med blir litt spa i dag. Bare ta det helt ut. Jeg har nemlig kjøpt meg noen ansiktsmasker som er veldig kjekke. Mer om de når jeg har brukt dem.
Nå har jeg nettopp kommet inn døra og fått lagt meg ned. Jeg har et ganske fint, kjipt og sprøtt innlegg til dere nå. Sånn her har nemlig dagen min gått. Forbered dere på et litt langt innlegg.
Det hele startet med at jeg tok en dusj når samboeren min kom hjem fra jobb. Når håret endelig var tørt så fikk jeg rettet panneluggen. Jeg følte at det var det viktigste. Plutselig fikk vi nemlig litt dårlig tid. Så jeg tok på meg litt sminke, kledde på meg et skjørt og en topp før vi dro til Oslo.
Bussturen var ikke så mye å snakke om, men vi kom oss til Oslo og tenkte oss på mcern. Der var det så utrolig mange folk så jeg tenkte at Peppes kanskje var greit sted å spise. Vi gikk derfor nedover mot Oslo s, men så ombestemte vi oss og endte på Fridays.
Der spanderte samboeren min en nydelig middag og en god drink. Det var så utrolig hyggelig og det var en utrolig koselig stund å se tilbake på når ting ble litt kjipt for meg. Det hele startet egentlig på Fridays. Det var ekstremt mye folk og det fører jo til mye støy og bråk. Til slutt måtte jeg bare si i fra at nå må vi ut.
Etter den herlige middagen så måtte vi en tur innom butikken og kjøpe noe øl til gubben og litt til meg. Når vi står ved alkoholen så kjenner jeg at jeg nesten knekker helt sammen. Med alle kreftene jeg hadde så prøvde jeg å få det under kontroll. Vi fikk betalt og kom oss ut. Da klarte jeg å få roet meg litt ned.
Så var det T banen til Bærum. Jeg blir alltid uvel når jeg kjører T banen og i dag var intet unntak. Den tok også mye av energien min og vi hadde ikke engang kommet frem til kompisen hans før jeg var ganske utslitt. Det er en lang vei å dra med kollektiv og det krever ganske mye av meg, men jeg er utrolig glad for at jeg klarte å komme meg så langt.
Vi kom frem og fikk satt oss ned sammen med de andre. Jeg har møtt denne gjengen en gang før og jeg digger alle menneskene som var der, men det var rett og slett ikke min dag. Så etter bare 2 minutter så kjente jeg angsten henge over meg og le av meg, men så dro dem frem et spill. Først ville jeg ikke ha noe med det å gjøre fordi jeg hadde så angst at hele kroppen skalv og jeg stivnet helt. Også så jeg at det var om å gjøre å tegne og gjette det hemmelige ordet hver og en hadde valgt. Det var faktisk gøy selvom jeg ikke ønsket å få tildelt en egen blokk. Jeg tegnet bare for samboeren min, mens han gjettet bildene.
Nå er det jo sånn at alt kommer til en ende og jeg kjente at uten det spillet så kom denne kvelden bare til å gå én vei. Det startet med at jeg satt og hørte på de andre prate. Så kjente jeg at ingenting av alkoholen fristet. Jeg ville bare hjem, men samtidig hadde jeg lyst til å tilbringe tiden med alle disse flotte menneskene. Tankene surret rundt i hodet mitt. “Hvorfor er du egentlig her?” Hørte jeg inni hodet mitt. En annen tanke sa “fint! Du har blitt festens sippetryne” og slik holdt det på til jeg bare måtte komme meg ut. Samboeren min ble med ut og da bare raste det. Tårene trillet og jeg følte meg som verdens verste menneske som ikke klarte å være glad på en så koselig fest. For én ting skal være klinkende klart og det er at jeg var den siste som ønsket å dra fra den feste, men angsten og depresjonen gjorde det umulig for meg å klare og holde meg der så lenge som vi begge ønsket. Jeg prøvde en gang til å gå inn til de andre. Jeg satt der en liten stund, fikk en drink og snakket noen få ord med et par av jentene. Egentlig ville jeg bare gjemme meg, låse meg inn på do, løpe langt vekk eller noe sånt fordi jeg følte at angsten tok over kroppen min.
Til slutt måtte jeg bare innse at ting ikke ville bli noe bedre psykisk, men jeg er faktisk veldig stolt av hvor lenge jeg klarte å holde ut. På vei ut døra hadde jeg tårer i øynene. Jeg ville absolutt ikke dra, men jeg var jeg nødt til. Hele veien bort til T banen så rant tårene. Om det var at jeg følte et slags nedslag eller om jeg bare var lei meg for at jeg måtte dra, det vet jeg faktisk ikke. Det bare føltes som om en enorm sorg lå seg over meg og jeg fikk ikke puste. Jeg er fortsatt veldig redd for å ta kollektiv transport alene så samboeren min ble med meg på T banen. I tillegg kjøpte han noe godt til meg som jeg kunne kose meg med når jeg kom hjem. Han fulgte meg til og med helt til bussen og ventet til bussen kom. Han dro tilbake fordi jeg ville han skulle det og han ville ha mer tid med kompisene sine som han ikke har sett så mye. Jeg ville uansett ikke være den som stoppet moroa for han. Han har allerede måtte avlyse hyttetur med kompiser og jeg føler det er bare min feil. Så i kveld/natt håper jeg han koser seg masse og har en stund med kompisene sine som han ikke glemmer (Med mindre han drikker for mye).
Så var det de negative tingene med kollektiv transport da. T banen først. På vei til Oslo så stoppet det helt opp og vi ble sittende der en stund før vi kom oss videre. Begge måtte veldig på do så det passet jo ikke så bra for vår del. Heldigvis gikk det bra.
Så var det bussen. Først tok det en evighet før den kom og når samboeren min hadde gått mot T banen og jeg satt meg godt til rette i setet så kommer det fra bussjåføren “bussen har tekniske problemer og kan kun kjøre i 40 km/t. Dere er velkommen med på turen hvis dere vil det”. Da hadde jeg lyst til å bare hylgrine.
Jeg ringer samboeren min og forklarer situasjonen og som om ikke det var nok så måtte han vente 20 minutter på T banen for å komme tilbake. Så uflaks.
Heldigvis var det kun fra Oslo og til Olavsgaard at vi måtte sitte på den trege bussen. Der ble vi flyttet til en annen buss og jeg kom mye tidligere frem enn det jeg hadde trodd.
Når jeg bare hadde bakken opp til leiligheten igjen så ringte jeg samboeren min. Ikke søren om jeg ville gå i mørket alene med alle mine tanker. Han hadde nettopp kommet inn døra til kompisen igjen, men tok mer enn gjerne tid til meg. Det er en helt fantastisk mann. Først en herlig middag, så kjøper han alkohol. Han står ute å trøster meg når jeg har det som verst. Så følger han meg helt til Oslo, kjøper noe godt til meg for så å ta seg tid til å snakke meg igjennom turen opp bakken. For en fantastisk mann jeg har. Jeg setter så utrolig stor pris på alt sammen.
Så nå skal jeg bare ligge her i stua, under dyna og slappe av. Det blir ikke noe søvn før han er hjemme igjen, men jeg kan hvertfall prøve å hvile litt. Det har, som dere kanskje skjønner, vært en veldig slitsom dag. Men skal jeg være ærlig så er jeg glad jeg ble med og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Vel, kanskje ved unntak av at det hadde vært her og ikke en så lang tur med kollektiv. Allikevel var det verdt det. All angsten og uflaksen var verdt det. For under alt det så hadde jeg det fint. Det gir kanskje ikke så mye mening etter alt jeg har gått igjennom, men de menneskene vi har vært med i dag har ikke vært annet enn snille og hyggelige. Så jeg vi si tusen takk for en fin kveld. Jeg håper psyken min er bedre neste gang!
I natt ble det litt vanskelig å finne roen til å sove. Det tok så lang tid at samboeren våknet før jeg klarte å sovne. Derfor gikk jeg inn på soverommet og la meg der. Etter bare en liten stund så hadde jeg sovna. Jeg våknet ganske tidlig av at huseieren drillet inn skruer. Dem driver å bytter planker på rekkverket til verandaen. Da blir det jo en del bråk og det må jeg bare takle. Derfor lukket jeg øynene nok en gang og fikk sovet i et par timer til. Med tanke på at vi skal ut i kveld så er jo det en fordel å få nok søvn. Jeg føler at det er helt greit med energi i kroppen, men jeg skulle jo gjerne hatt litt mer søvn. Nå har jeg ligget våken en stund og kjenner at det ikke blir noe mer søvn i dag. Vel, det ble hvertfall noen timer og det skal jeg være fornøyd med. Klar for fest og mange mennesker blir jeg jo aldri uansett, men jeg stuper allikevel ut i det.
Så hvordan starter egentlig dagen min? Jeg har faktisk ikke klart å komme meg ut av senga enda engang, men når jeg gjør det så blir det å ta en dusj. Det er det første jeg skal gjøre fordi håret mitt trenger en stund på å tørke før jeg kan style det. Etterhvert blir det også litt sminke. Jeg trenger fortsatt å finne ut hva jeg skal ha på meg. Klokka har allerede rukket å blitt 2 så jeg har ikke for mange timer å sløse bort.
Også er det denne panneluggen da. Den jeg klipte selv, midt på natta. Jeg aner ikke hvordan den vil se ut etter at jeg har tatt en dusj. Jeg har jo naturlige krøller så det krever jo sitt å style en pannelugg. Jeg tviler at det vil se bra ut med krøllete pannelugg. Faktisk vet jeg ikke om den blir noe bra i det hele tatt, men det er lov å håpe.
Det er så typisk meg å gjøre noe helsprøtt rett før jeg skal noe, men denne gangen har jeg overgått meg selv. Å klippe pannelugg etter så mange år uten er ganske stort skritt for meg. Jeg vet jo at det kommer til å gro ut og jeg kan bare legge håret til siden om panneluggen ikke fungerer slik jeg håpet, men allikevel er jeg litt nervøs for resultatet etter dusjen, tørking og styling. Det kommer hvertfall bilder i løpet av dagen.
Nå er det vel bare én ting å gjøre og det er å rulle ut av senga og komme seg i dusjen. Selvom jeg egentlig vil ligge i senga så er det vel på tide å stå opp.
Oi! Jeg har faktisk tenkt på dette lenge, men jeg trodde aldri at jeg kom til å gjøre det. Jeg tok vist feil. Før en liten stund siden tok jeg saksa og klippet mitt eget hår eller panneluggen hvertfall. Wow! Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde pannelugg og når jeg hadde det så hatet jeg det. Så hva skjedde egentlig? Hvorfor nå?
Det hele begynte for ca. 1 måned siden da jeg begynte å følge en del altgirl/Gothgirls. Det var så mange jenter som hadde klipt pannelugg og jeg syntes det var så fint. Jeg begynte å se meg se i speilet, dra håret foran pannen og se om det var noe jeg kunne kle også. Første gang på lenge så klarte jeg faktisk ikke se for meg hvordan det ville se ut. Som regel er jeg flink til det med både hår, sminke og klær. Til og med interiør kan jeg se for meg hvordan blir og hva som passer sammen, men med pannelugg på meg var det vanskelig å se for seg. Flere ganger vurderte jeg å klippe meg, men jeg lå alltid vekk tanken.
Helt til i dag har jeg tenkt på om dette er et valg jeg bør gå for, men jeg har ikke turt. Men så plutselig klippet jeg vekk litt av håret og tenkte at dette vokser jo ut igjen og hvis jeg ikke klipper det for kort så kan jeg faktisk ha det til siden også. Nå stopper panneluggen akkurat ovenfor øynene og jeg syns det ble en grei look. Jeg vil allikevel vente med å ta en avgjørelse om dette ble bra til jeg har fått dusjet og fikset håret i morgen. En ting er hvertfall sikkert og det er at det er skikkelig uvant!
Ja, sånn ser altså håret mitt ut akkurat nå. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns. Jeg tror jeg er litt i sjokk etter så mange år uten pannelugg. Det er skikkelig rart og frem til jeg har dusjet og stylet det så har jeg faktisk panneluggen til siden. “Skal jeg ha den så lang eller burde jeg klippe mer?” Så mange tanker i hodet, men det mest høylytte tanken er “hva har du gjort!?”. Jeg ser jo at jeg kler det, men samtidig så er det helt fjernt at jeg skal ha pannelugg.
Det er bra dette bare er hår. Det vokser ut igjen. Det er jo ikke sånn at jeg er stuck med denne frisyren for resten av livet. Jeg tror ikke 70 år gamle meg ville likt det. Akkurat nå vil jeg helst ikke tenke på hva jeg har gjort. Nei, jeg vil faktisk høre deres mening. Burde jeg beholde panneluggen?
