Som regel har det vært vanskelig for meg å være alene hjemme, selv på dagtid. Det har føltes som om jeg har blitt forlatt og ikke kan gå noe sted. Jeg har rett og slett følt meg innelåst og ensom. Den følelsen var ganske vond å ha. Hvis jeg viste at jeg kom til å være hjemme alene i mange timer så lå jeg med skikkelig angst og utmattelse hele dagen. Jeg klarte faktisk ikke holde humøret oppe. Det er helt grusomt å føle seg sånn, men jeg klarte ikke skyve det bort.
I dag har jeg ikke følt det sånn i det hele tatt. Første gang på veldig lenge at jeg har hatt det fint alene hjemme. Jeg har hatt matlyst, kost meg med film og bare slappet helt av.
Selvom jeg har en del plager og jeg er langt fra frisk så har jeg ikke følt meg så bra på veldig mange år. Det er veldig godt å kjenne at hardt arbeid lønner seg. Dette går faktisk i riktig retning. Klart det vil gå litt opp og ned, men alle disse gode tankene, styrken inni meg og minnene vil løfte meg opp igjen på en dårlig dag. Dette har virkelig gitt meg så utrolig mye godt som jeg kan bruke som et våpen mot mine psykiske lidelser.
Det finnes ingenting bedre som når man finner det lyset og all den positive energien inni seg. Da vet man at det er håp for en bedre hverdag. Nå er det bare å fortsette med å jobbe med seg selv og utfordre seg selv litt mer hele tiden. Klart man trenger en liten pause nå og da. Sånn som i dag ble det sofaen, men det syns jeg er vel fortjent. Jeg har faktisk jobbet hardt og har ingen dårlig følelse når jeg nå tar det med ro.
Jeg har tenkt tanken at jeg skal prøve å gå en tur i løpet av dagen, men om jeg ikke orker eller det bare ikke blir noe av så skal ikke jeg sitte her med dårlig samvittighet. Disse dagene som har vært kan jeg være stolt av fordi jeg har utfordret psyken min til de grader, men jeg skal ikke være mindre stolt av dagen i dag. Ingen dager er like. Av og til trenger man å hvile. Det er nøyaktig det jeg gjør. Nå har jeg sett ferdig “grusomme meg” og tenker at jeg bruker litt tid nå med boka jeg driver å leser. Hvis dere ikke har fått med dere hvilken bok det er så kan jeg fortelle dere det en gang til. Den boka heter Sjaman på høye hæler og er en bok av Gro-Helen Tørum sin oppvekst. Det vil komme et innlegg om boka, min mening og tanker rundt boka. Jeg må bare bli ferdig med å lese den. Jeg leser ikke så fort og heller ikke så mye av gangen. Om det er dysleksi, synet eller en blanding det vet jeg ikke. Jeg har bare aldri lest noe særlig godt og aldri vært glad i å lese før jeg kjøpte min første bok i fjor. Etter det har jeg lest noen bøker og jeg elsker den følelsen av å flyte inn i et annet univers. Det føles ut som man lever inni boka og det syns jeg er ganske facinerende. Som om kroppen er på sofaen, men det føles ut som man allikevel er et helt annet sted. Det som er så fint med bøker er at man kan reise på eventyr og oppleve ting uten å fysisk dra noe sted. Jeg drømmer meg veldig bort i bøkene jeg leser og detcer den største grunnen til at jeg liker å lese. Man lager en liten verden for seg selv som bare er sin egen. Ingen andre kommer inn.
Nå gleder jeg meg til å legge meg godt til rette med boka i hånda og bare dykke inn i boka.
