Nå har jeg nettopp kommet inn døra og fått lagt meg ned. Jeg har et ganske fint, kjipt og sprøtt innlegg til dere nå. Sånn her har nemlig dagen min gått. Forbered dere på et litt langt innlegg.
Det hele startet med at jeg tok en dusj når samboeren min kom hjem fra jobb. Når håret endelig var tørt så fikk jeg rettet panneluggen. Jeg følte at det var det viktigste. Plutselig fikk vi nemlig litt dårlig tid. Så jeg tok på meg litt sminke, kledde på meg et skjørt og en topp før vi dro til Oslo.
Bussturen var ikke så mye å snakke om, men vi kom oss til Oslo og tenkte oss på mcern. Der var det så utrolig mange folk så jeg tenkte at Peppes kanskje var greit sted å spise. Vi gikk derfor nedover mot Oslo s, men så ombestemte vi oss og endte på Fridays.
Der spanderte samboeren min en nydelig middag og en god drink. Det var så utrolig hyggelig og det var en utrolig koselig stund å se tilbake på når ting ble litt kjipt for meg. Det hele startet egentlig på Fridays. Det var ekstremt mye folk og det fører jo til mye støy og bråk. Til slutt måtte jeg bare si i fra at nå må vi ut.
Etter den herlige middagen så måtte vi en tur innom butikken og kjøpe noe øl til gubben og litt til meg. Når vi står ved alkoholen så kjenner jeg at jeg nesten knekker helt sammen. Med alle kreftene jeg hadde så prøvde jeg å få det under kontroll. Vi fikk betalt og kom oss ut. Da klarte jeg å få roet meg litt ned.
Så var det T banen til Bærum. Jeg blir alltid uvel når jeg kjører T banen og i dag var intet unntak. Den tok også mye av energien min og vi hadde ikke engang kommet frem til kompisen hans før jeg var ganske utslitt. Det er en lang vei å dra med kollektiv og det krever ganske mye av meg, men jeg er utrolig glad for at jeg klarte å komme meg så langt.
Vi kom frem og fikk satt oss ned sammen med de andre. Jeg har møtt denne gjengen en gang før og jeg digger alle menneskene som var der, men det var rett og slett ikke min dag. Så etter bare 2 minutter så kjente jeg angsten henge over meg og le av meg, men så dro dem frem et spill. Først ville jeg ikke ha noe med det å gjøre fordi jeg hadde så angst at hele kroppen skalv og jeg stivnet helt. Også så jeg at det var om å gjøre å tegne og gjette det hemmelige ordet hver og en hadde valgt. Det var faktisk gøy selvom jeg ikke ønsket å få tildelt en egen blokk. Jeg tegnet bare for samboeren min, mens han gjettet bildene.
Nå er det jo sånn at alt kommer til en ende og jeg kjente at uten det spillet så kom denne kvelden bare til å gå én vei. Det startet med at jeg satt og hørte på de andre prate. Så kjente jeg at ingenting av alkoholen fristet. Jeg ville bare hjem, men samtidig hadde jeg lyst til å tilbringe tiden med alle disse flotte menneskene. Tankene surret rundt i hodet mitt. “Hvorfor er du egentlig her?” Hørte jeg inni hodet mitt. En annen tanke sa “fint! Du har blitt festens sippetryne” og slik holdt det på til jeg bare måtte komme meg ut. Samboeren min ble med ut og da bare raste det. Tårene trillet og jeg følte meg som verdens verste menneske som ikke klarte å være glad på en så koselig fest. For én ting skal være klinkende klart og det er at jeg var den siste som ønsket å dra fra den feste, men angsten og depresjonen gjorde det umulig for meg å klare og holde meg der så lenge som vi begge ønsket. Jeg prøvde en gang til å gå inn til de andre. Jeg satt der en liten stund, fikk en drink og snakket noen få ord med et par av jentene. Egentlig ville jeg bare gjemme meg, låse meg inn på do, løpe langt vekk eller noe sånt fordi jeg følte at angsten tok over kroppen min.
Til slutt måtte jeg bare innse at ting ikke ville bli noe bedre psykisk, men jeg er faktisk veldig stolt av hvor lenge jeg klarte å holde ut. På vei ut døra hadde jeg tårer i øynene. Jeg ville absolutt ikke dra, men jeg var jeg nødt til. Hele veien bort til T banen så rant tårene. Om det var at jeg følte et slags nedslag eller om jeg bare var lei meg for at jeg måtte dra, det vet jeg faktisk ikke. Det bare føltes som om en enorm sorg lå seg over meg og jeg fikk ikke puste. Jeg er fortsatt veldig redd for å ta kollektiv transport alene så samboeren min ble med meg på T banen. I tillegg kjøpte han noe godt til meg som jeg kunne kose meg med når jeg kom hjem. Han fulgte meg til og med helt til bussen og ventet til bussen kom. Han dro tilbake fordi jeg ville han skulle det og han ville ha mer tid med kompisene sine som han ikke har sett så mye. Jeg ville uansett ikke være den som stoppet moroa for han. Han har allerede måtte avlyse hyttetur med kompiser og jeg føler det er bare min feil. Så i kveld/natt håper jeg han koser seg masse og har en stund med kompisene sine som han ikke glemmer (Med mindre han drikker for mye).
Så var det de negative tingene med kollektiv transport da. T banen først. På vei til Oslo så stoppet det helt opp og vi ble sittende der en stund før vi kom oss videre. Begge måtte veldig på do så det passet jo ikke så bra for vår del. Heldigvis gikk det bra.
Så var det bussen. Først tok det en evighet før den kom og når samboeren min hadde gått mot T banen og jeg satt meg godt til rette i setet så kommer det fra bussjåføren “bussen har tekniske problemer og kan kun kjøre i 40 km/t. Dere er velkommen med på turen hvis dere vil det”. Da hadde jeg lyst til å bare hylgrine.
Jeg ringer samboeren min og forklarer situasjonen og som om ikke det var nok så måtte han vente 20 minutter på T banen for å komme tilbake. Så uflaks.
Heldigvis var det kun fra Oslo og til Olavsgaard at vi måtte sitte på den trege bussen. Der ble vi flyttet til en annen buss og jeg kom mye tidligere frem enn det jeg hadde trodd.
Når jeg bare hadde bakken opp til leiligheten igjen så ringte jeg samboeren min. Ikke søren om jeg ville gå i mørket alene med alle mine tanker. Han hadde nettopp kommet inn døra til kompisen igjen, men tok mer enn gjerne tid til meg. Det er en helt fantastisk mann. Først en herlig middag, så kjøper han alkohol. Han står ute å trøster meg når jeg har det som verst. Så følger han meg helt til Oslo, kjøper noe godt til meg for så å ta seg tid til å snakke meg igjennom turen opp bakken. For en fantastisk mann jeg har. Jeg setter så utrolig stor pris på alt sammen.
Så nå skal jeg bare ligge her i stua, under dyna og slappe av. Det blir ikke noe søvn før han er hjemme igjen, men jeg kan hvertfall prøve å hvile litt. Det har, som dere kanskje skjønner, vært en veldig slitsom dag. Men skal jeg være ærlig så er jeg glad jeg ble med og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Vel, kanskje ved unntak av at det hadde vært her og ikke en så lang tur med kollektiv. Allikevel var det verdt det. All angsten og uflaksen var verdt det. For under alt det så hadde jeg det fint. Det gir kanskje ikke så mye mening etter alt jeg har gått igjennom, men de menneskene vi har vært med i dag har ikke vært annet enn snille og hyggelige. Så jeg vi si tusen takk for en fin kveld. Jeg håper psyken min er bedre neste gang!
