Da var det bare å vente. Jeg ble heldigvis kjørt ned til bussplassen siden samboeren min låner bil i et par dager. Han skal nemlig tilbake til Sandvika for å hjelpe til der igjen i dag. Så da var jeg så heldig å ble kjørt ned. All hjelp jeg kan få i dag tar jeg i mot. Det er bare 10 minutter å gå ned, men jeg skal opp den bakken i dag også så jeg ble veldig glad av å bli kjørt til bussplassen.
Så er man faktisk et steg nærmere til å komme seg til psykologtimen. Ikke dårlig bare det. Også har jeg tenkt litt på dette håret igjen. Nå har det fått skikkelig ettervekst og det ser ikke veldig bra ut. Så derfor lurer jeg på om jeg rett og slett skal farge det blått og grønt. Jeg har jo fortsatt en del hårfarger igjen så jeg tenkte det kunne bli bra å få farget det. Kanskje humøret også blir bedre. Dette håret har irritert meg en stund og hvis jeg orker å farge det så er jo det bare flott. Jeg har jo ennå ikke fått prøvd ut den grønnfargen jeg kjøpte for en stund siden så det blir spennende. Får hvertfall prøve å få det til i løpet av helgen. Tror ikke jeg orker å gjøre det i dag etter å ha vært hos psykologen, men man vet jo aldri.
Om du syns det høres spennende ut og ikke vil gå glipp av resultatet så kan du følge bloggen min på facebook. Der legger jeg ut link til alle innleggene jeg poster her. Trykk deg inn HER og følg med så skal du få se meg farge håret blått og grønt. Høres ikke det spennende ut?
Nå har jeg hvertfall fått tatt en dusj og spist litt frokost. Da er det egentlig bare å vente på at man må gå til bussen. Jeg er virkelig ikke klar for dette, men sånn er det nå bare. Noen gang må man bare gjøre ting, selvom man ikke vil. De siste dagene har jeg vært ganske sliten og egentlig ikke følt meg så bra, men jeg prøver allikevel ikke å ligge hver dag uten å gjøre noe. Jeg kjenner at denne kulden som har vært de siste par dagen har gått utover kroppen min. Man prøver så godt man kan å holde humøret oppe og kroppen i gang, men det går til et punkt der man ikke orker å prøve lengre. Mitt største problem er når det blir kaldt. Jeg kjenner at kroppen min begynner å verke mer og mer. Depresjonen kommer snikende og til slutt ligger jeg rett ut og orker ingenting. Det er ikke sånn jeg har lyst til å ende opp, ikke igjen.
Det eneste jeg kan gjøre er å prøve og komme meg ut den døra hver dag. Noen dager vil det ikke gå, mens andre dager vil det være enkelt. Det viktigste er å aldri gi opp og prøver å tenke positivt. Hvis jeg går ut av døra i dag, vil jeg få mer ut av det enn jeg vil streve? Som regel vil svare være JA! Det er vanskelig til tider, men om man velger å ta tak i problemet og komme seg ut så vil gevinsten av det være så mye større enn den energien man putter i å prøve. Det aller viktigste er å aldri gi opp.
Nå har jo jeg ganske mye problemer med denne kroppen, men jeg gjør hvertfall alt jeg kan for å holde den i gang. Det vil komme dager hver jeg ikke klarer å gå en tur, men da er det så viktig å komme seg opp av senga og prøve å gjøre noe. Enten det er å rydde litt, lage middag eller kanskje bare stå å se på plantene. Uansett er det viktig å bruke kroppen hver dag og komme seg opp av den senga selvom hele kroppen stritter i mot.
Jeg prøver så godt jeg kan, men det er jo dager jeg ikke vil reise meg. Dager jeg bare ligger rett ut og stirrer ut i luften. Orker ikke engang å se på tv. Jeg er bare et menneske og jeg gjør feil. Feilen er å bli i senga når man vet at man kan klare å komme seg opp, bare for et øyeblikk. Kroppen gjør kanskje vondt og er helt ubrukelig, men det er da det er viktig å ikke bli liggende. Jeg sier ikke at man skal ta seg en gåtur eller trene, men at man kommer seg opp og klarer å gå litt rundt i leiligheten. Det verste man kan gjøre er å ligge stille en hel dag. Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å gjøre det til en regel at hver gang jeg kjenner at kroppen er tung og vond så reiser jeg meg opp og går. Enten jeg henter meg litt vann eller ser litt på plantene. Bare jeg klarer å reise meg nå og da. Kanskje til og med reise meg, sette meg ned og reise meg opp igjen. Gjør jeg det noen ganger så har jeg hvertfall brukt kroppen. Litt bevegelse hjelper masse. Så fra nå av blir det trening på en vanskelig og tung dag.
En annen regel jeg har er å aldri gå glipp av viktige møter. Enten det er hos psykologen eller nav så skal jeg alltid møte opp. Uansett hvor utslitt jeg er og hvor mye vondt jeg jeg har i kroppen så skal jeg aldri gå glipp av et møte. Det har jeg heller aldri gjort. Jeg har kommet på nav med skikkelig vondt i kroppen og deprimert, men det er bedre det enn å stenge seg inne på soverommet. Man må bare ut.
Jeg jobbet jo nede på Nille her i sentrum i august i fjor. Til og med når jeg hadde det som verst så prøvde jeg å gå ut. Jeg kom helt ned til bussplassen, men da klarte ikke kroppen mer. Hele kroppen min gjorde så vondt at jeg ikke klarte å stå på beina. Angsten skrek meg i øra og mørket dyttet meg ned. Det var den verste dagen jeg har opplevd på vei til jobb. Etter det ble det jo lege, nav og til slutt psykolog. Ikke mer jobb etter den dagen. Jeg trivdes veldig godt, men kroppen og hodet mente noe annet. Det er ikke sånn jeg ønsker å være resten av livet. Jeg vil jobbe og tjene mine egne penger. Så det viktigste jeg kan gjøre nå er å prøve, satse alt og høre på det psykologen mener er riktig å gjøre. Jeg gjør hvertfall så godt jeg kan.
Det er bra jeg ikke har time hos psykologen før senere i dag for jeg er ikke klar for denne dagen. Nå har jeg nettopp stått opp og jeg må dusje før jeg skal gå. Det burde jo være null problem det, men jeg har ikke noe energi og kroppen min gjør vondt. Heldigvis er det bare i dag jeg skal til psykologen også kan jeg ta helg. Da tror jeg at jeg skal prøve å sove ut litt. Også må jeg jo gå disse turene. Heldigvis skjønner psykologen at det ikke er viljen det står på, men kroppens funksjon som ikke er helt på topp.
Dagen i dag går altså til psykologtimen. Da blir jeg jo borte i noen timer. Når jeg da endelig kommer hjem så er jeg alltid så sliten at jeg trenger en stund på sofaen. Kanskje jeg til og med sovner. Sånn utenom dagens tur til psykologen er det nok ikke så mye som skjer, men jeg tenker hvertfall jeg skal blogge når jeg sitter på bussen.
Ellers så er det jo oppdatering på plantene mine til helgen. Og her har det faktisk skjedd litt siden sist helgs oppdatering. Hvis du ikke vil gå glipp av det så bør du følge bloggen sin facebookside ved å klikke deg inn HER. Da vil du få opp link til blogginnleggene som blir lagt ut her. Jeg gleder meg hvertfall veldig mye til å vise dere hvordan det går med plantene nå etter 1 uke.
Jeg har faktisk mest lyst til å grine fordi denne dagen har vært helt jævlig for å si det rett ut. Sorry språket, men det er bare så sinnsykt vanskelig i dag. Egentlig skulle jeg sitte sammen med samboeren min å se på Brannkamp i dag, men da jeg kom inn så hadde glemt at jeg trengte noe støtte i ryggen. Så da gikk jeg inn i stua og når jeg kom inn i stua så var jeg så utslitt. Kroppen min ble dyttet ned mot gulvet, beina mine ville ikke holde meg oppe. Derfor gikk jeg glipp av dagens kamp. Bare fordi depresjonen og fibromyalgien suger ut alt av energi og styrke i kroppen min. Hvordan skal jeg liksom snu dette til noe positivt? Jeg er så utrolig utslitt at jeg ikke orker å reise meg opp engang. Denne dagen kan gå å ta seg en bolle!
Jeg kan nesten ikke tro hvor sliten kroppen min er. Nå har jeg jo faktisk ikke gjort noe særlig heller også er den allikevel kranglete. Jeg vet det er depresjon fordi jeg føler det på hele kroppen. Følelsen av å bli dyttet ned i gulvet, har bare lyst til å gråte av utmattelse og følelsen av å ikke være bra nok eller strekke til. Det er en veldig kjent følelse for meg.
Så her ligger jeg altså. For sliten til å gråte, men ikke trøtt nok til å få sove. Selvom det er alt jeg vil akkurat nå. Bare sove bort all den sorgen, få litt energi og få humøret mitt opp. Jeg skulle ønske jeg viste hvordan man får den tunge skyggen av ryggen.
Depresjon er ikke noe som bare blir borte. Det krever mye jobbing og ikke alle har styrken til å kjempe den kampen. Det skjønner jeg så utrolig godt fordi depresjon ødelegger så mye i livet at det over tid nesten er umulig å leve med. Dager som i dag føles det nesten umulig fordi jeg ikke har mer energi å kjempe med. Det endte derfor med at jeg bare måtte gi opp. Javel, så har jeg det jævlig i dag. Det betyr jo ikke at morgendagen trenger å være like ille. Så jeg prøver å tenke positivt og håper at morgendagen blir en bra dag.
Men det betyr at jeg ikke orker å verken se på tv eller blogge mer i kveld. Så nå skal jeg skru av alt, krabbe under dyna og håpe at søvnen vasker vekk alt som har vært i dag. Hvis det blir en bedre dag i morgen så skal jeg prøve å få blogget litt mer og forhåpentligvis litt mer positivt. Du kan følge bloggen min ved å klikke deg inn HER. Da vil du få opp link til innleggene som blir publisert på bloggen. Håper å se deg der.
Når jeg har en dårlig dag sånn som i dag så prøver jeg alltid å finne på noe koselig å gjøre. Nå har jeg sett på Disneys skjønnheten og udyret. Det var veldig koselig. Jeg skulle egentlig vært ute også, men jeg har så vondt i kroppen og hodepine at det har ikke blitt noe av. Så i stedenfor å gå en tur så har jeg sett på bilder fra tidligere turer. Det har faktisk fått meg i bedre humør. Så jeg tenkte vi kunne ta et lite tilbakeblikk på tidligere bilder. Det er jo så mange fine bilder fra fine turer.
Disse bildene letter litt på humøret, men jeg er allikevel ganske langt nede i dag. Forhåpentligvis blir det bedre etter morgendagens psykologtime. Nå har jeg prøvd å få humøret opp ved hjelp av film, se på bilder, plantene i stua og blogge. Jeg føler ikke at noe hjelper og det er veldig trist. Det er ikke sånn jeg har lyst til å føle meg. Sånne dager som dette, hvor depresjonen tar over er de verste dagene. Det er så mye negativitet og mørke som samles seg opp. Jeg har ikke lyst til å bli styrt av depresjon, men noen dager er virkelig ille. Dager som i dag vil jeg egentlig bare sove, men det er det samme som å flykte fra problemene sine og psykologen sier at det gjør det verre. Så derfor prøver jeg å finne ut hva som kan hjelp og hva som kan få humøret mitt opp igjen. Dette er virkelig noen tøffe dager, men jeg skal klare å krabbe ut av dette hullet. Frem til da får dere bare være tålmodige. Jeg prøver å oppdatere bloggen så godt jeg kan, men noen ganger kan det bli litt lite blogging på grunn av psyken og fibromyalgien som ødelegger dagen.
Jeg kommer til å skrive mer om hvordan jeg har det og hva som egentlig skjer når depresjonen tar over. Hvis du vil få med deg det så følg gjerne bloggen på facebook. Der kommer link til alle innleggene. Trykk deg inn HER og følg facebooksiden.
Jeg har sittet nå og prøvd å finne en film som jeg kan se på, men ingenting har vært fristende å se på. Som regel kan jeg se på filmer opp igjen og opp igjen, men i dag så var det ikke noe spennende. Ikke før jeg fant skjønnheten og udyret i animasjon. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg så denne filmen. Den nye har jeg sett en del ganger, men ikke denne. Det har ikke vært så mye spennende disneyfilmer som har ligget ute før nå. Jeg har sett på biler, min bror bjørnen og sånt, men ingen av de gamle klassikerene. Så nå skal jeg altså slappe av med skjønnheten og udyret, mens samboeren min er i Sandvika og hjelper til med noe greier der.
Jeg syns disneyfilmer er så koselig å se på. Særlig hvis man har en dårlig dag så liker jeg å sette på disneyfilmer. Dager som i dag. Så jeg er veldig glad for at jeg kom over denne filmen nå sånn at jeg kan få tankene over på noe annet. For alle disse tankene gjør meg så tappet for krefter. I tillegg er det psykologtime i morgen så jeg har jo det også som kverner inni hodet mitt. Den lange reisen gjør meg så utslitt. Bare tanken på det gjør meg kvalm. Bruke så lang tid, en hel dag for å være hos psykologen i 45 minutter. Jeg vet jo at det er bra og at det kommer noe godt ut av det, men jeg vet også hvor sliten jeg er etter en sånn dag. Derfor er det veldig fint å kunne slappe av i dag med denne filmen. For i dag er jeg ikke i god form eller godt humør. I dag har tårene trillet og kroppen skjelvet. Det har vært helt grusomt å ikke ha noe å distrahere seg med. Jeg prøvde som sagt å finne en film. Det endte med at jeg begynte å se Mowgli, den nye filmen. Ja, det tok 10 minutter også måtte jeg bare slå den av. Så nå skal jeg lene meg tilbake til en disneyfilm jeg faktisk har lyst til å se på. Kanskje jeg faktisk har litt energi til å lage meg noe middag etterpå også.
Så i dag blir nok ikke en like aktiv dag på bloggen som det pleier. Det er vanskelig å få til bra innlegg når man føler seg så tom og utslitt, men jeg kommer alltid sterkere tilbake så det er bare å følge med. Hvis du ikke vil gå glipp av noen innlegg kan du følge facebooksiden ved å trykke deg inn på HER. Følg bloggen sin facebookside om du vil få med deg alt det spennende som skjer. F.eks plantene mine som vokser mer og mer for hver dag.
Ja, da var det en ny dag som ventet når jeg stod opp. Jeg har sovet så mye nå, men det er jo ikke så rart med tanke på hvordan gårsdagen var. Heldigvis er den i fortiden og jeg kan fokusere på dagen i dag. Så hva skjer egentlig i dag? Vel, det er faktisk en del ting som skjer. Først og fremst skal samboeren min dra til Sandvika og hjelpe kona til sin avdøde far. Det er mye som ennå må ordnes etter hans bortgang. Og siden jeg ikke hadde orket 4 timer i en sofa hos noen andre så er jeg hjemme. Her hjemme er det jo nok å finne på. Kanskje jeg går meg en tur eller jeg MÅ gå en tur. Det er jo avtalen mellom meg og min psykolog. Jeg må komme meg ut mest mulig og utfordre meg selv. Så da er det nettopp det jeg må gjøre i dag. Det er jo fortsatt mye å gjøre her hjemme også, men det må jeg nesten se om jeg orker.
Dagen i dag startet egentlig helt vanlig. Kroppen føltes som den alltid gjør, sliten og småvond. Det har aldri stoppet meg fra å gjøre noe, men jeg har derfor en tendens til å ende opp med en vond og utslitt kropp. Sånn er livet mitt og det er ikke mye jeg får gjort med det. Kroppen min trenger mange pauser i løpet av en dag. Derfor tenker jeg veldig mye på dette med jobb. Vill jeg noen gang bli frisk nok til å klare og holde på en jobb? Og når jeg jobber, vill jeg klare å holde det ryddig hjemme? Hele livet mitt har det vært enten eller. Jeg husker til og med når jeg måtte rydde rommet mitt da jeg var yngre så var det mange pauser. Etter en dag på skolen så var jeg helt utslitt. Jeg skjønte aldri hvordan folk klarte å være så aktiv i gymmen eller orket å spille volleyball i friminuttene. Jeg skjønte ikke hvorfor alle klarte å sitte stille på gulvet i gymsalen eller på krakkene. Kroppen min gjorde så mye vondt og derfor hatet jeg gym eller bare gå med noen andre hjem fra skolen. Å gå i skogen alene derimot var noe jeg gjorde ganske ofte. Da kunne jeg gå i mitt tempo. Det var slik skogen ble mitt fristed. Et sted der jeg kunne være med selv og ikke prøve å strekke meg til noe uoppnåelig.
Jeg husker den første bakken opp til skogen var nesten umulig å komme opp. Så når jeg bodde hjemme hos mamma i fjor så skulle jeg prøve å ta den turen igjen. Jeg fikk så vidt puste da jeg gikk oppover stien, men det å komme på toppen og inn i skogen føltes så bra. Den følelsen av å kunne slappe av på berget når jeg kom frem var som å sveve på en sky. Kroppen verket og jeg var skikkelig svimmel, men det å komme tilbake til dette stedet var så fint.
Så når det kommer til smerter i kroppen så er jeg ganske vant til det. Jeg har alltid pushet kroppen min mer enn jeg burde og det har jo blitt til at jeg har slitt på skolen eller i jobb, men det er vanskelig å finne en balanse når fibromyalgien er såpass ustabil. Jeg kan heller ikke bare sette meg ned og slappe av på en vanlig jobb slik som jeg gjør her hjemme. Allikevel er det nøyaktig det jeg trenger og det er ikke noe som er tilrettelagt for oss med slike sykdommer i dagens samfunn. Det er ikke plass til oss som trenger litt ekstra pauser, men ønsker å jobbe. Derfor kverner tankene i hodet mitt hele tiden. Vil jeg noen gang klare å bli frisk nok til å jobbe?
Derfor føler jeg at disse gåturene er ekstra viktige. Jeg prøver å gjøre alt for å holde kroppen aktiv. Litt hver dag er bedre enn ingenting. Så hvis jeg kan klare en liten gåtur hver dag så kanskje jeg kan klare å holde kroppen i sjakk om vinteren også. Det er jo det jeg håper på. Jeg orker ikke en vinter til slik som den som var. Fibromyalgi, depresjon og angst som fletter seg sammen og gjør livet mitt som et levende mareritt. Det er ikke noe jeg har lyst til å oppleve. Derfor prøver jeg å bli bedre i både kropp og hode. Til vinteren får jeg se om alt dette har hjulpet.
I hode mitt kan jeg ofte skrike: nei, jeg vil ikke. Få det til å stoppe. Jeg orker ikke. Det er ikke den jeg er, ikke egentlig. Så når depresjonen tar over så blir jeg fanget i min egen kropp. Angsten gjør at jeg ikke vil ut. Samme med fibromyalgien fordi kroppen min gjør så vondt av kulden. Derfor blir jeg sittende/liggende fordi jeg ikke klarer å forlate huset. Og selvom jeg ikke gjør noe så blir jeg så utslitt og tom for energi. Det er som om jeg sloss med meg selv, blir stengt inne og trykket ned. Så ja, jeg gruer meg til vinteren. Faktisk er jeg livredd! Den redselen er min motivasjon til å ta den turen, gjøre ting hjemme og bare komme meg opp av sofaen.
Dagen i dag har vært ekstra tung. Ikke fordi jeg har vondt i kroppen eller er godterisjuk, men fordi når jeg begynte å tenke på Jennie så knakk jeg helt sammen. Tårene trillet og hjertet gjorde så utrolig vondt. Det kommer hele tiden tanker i hodet mitt som sier du vil aldri få gitt henne en klem igjen eller du får aldri mer høre den vakre lattern og se det fine smilet hennes. Når disse tankene kommer er det vanskelig å snu det til noe positivt. Hva skulle liksom være positivt med å aldri få se henne igjen? Ingenting!! Så det å tenke på den siste klemmen og det siste smilet fra julaften i fjor er som å få hjertet sitt knust i en million biter. Med en så dårlig dag fra før av så ble det litt for mye for meg.
Her sitter jeg altså med hodepine, vond følelse inni meg og vil bare gråte hele tiden. Og det er lov. Det er lov å ha noen dårlige dager og det er lov å savne de som har forlatt oss. Når det kommer til sorgen jeg føler etter Jennie sin bortgang så lar jeg den heller komme fordi det viktig å få ut all sorgen man sitter igjen med. Det er en så stor og tung følelse som bare må ut når man kjenner det har hopet seg opp. For noen ganger kan jeg se på bilder av Jennie og smile, mens andre ganger klarer jeg ikke se på bildene uten å gråte.
Dagen som i dag tapper meg for krefter. Da må jeg bare ta det rolig og gjøre det beste ut av det. Jeg gråter til jeg ikke har mer energi igjen til å gråte og har så vondt i hodet at det kjennes ut som noen vil ut. Jeg gråter så mye at jeg nesten ikke får puste.
I går satt jeg å bestilte julegaven til mitt andre tantebarn og tenkte men hva skal Jennie få? Også går det opp for meg at hun ikke lengre er blant oss. Jeg blir helt på gråten bare av å skrive det og dette innlegget har virkelig vært vanskelig å skrive, men jeg følte det var nødvendig å få det ut. For med så mye som har tappet kreftene mine i dag og til slutt disse tankene med Jennie så har jeg bare blitt liggende i stua. Jeg har bare lyst til å sove, men det løser jo ingenting. Så hvordan skal man håndtere sorg? Vil det noen gang bli bedre?
Å miste noen så ung til selvmord er ikke lett. Når all kjærligheten samler seg opp og blir til lengsel så er det umulig å ha det lett. Jeg tenker på vesle Jennie hver eneste dag og da blir noen dager nesten for tøffe å håndtere, men allikevel kommer man seg igjennom det på en måte. Det blir så klart aldri det samme igjen, men vi finner forhåpentligvis en ny hverdag. Dager som dette føles bare så håpløse, som om alt står stille. Jeg prøvde SÅ hardt å snu denne dagen til noe positivt, men det klarte jeg ikke når tankene om Jennie kom. Så når det kommer til det å miste ei 13 år gammel jente til selvmord så har jeg ingen god løsning på det å få tankene over på noe positivt og humøret opp. Etter den turen på grava så føles det helt håpløst. Det vil faktisk aldri komme en dag hvor jeg får den klemmen og ser det smilet igjen. Nå er hun faktisk ikke her blant oss mer.
Selvom jeg vet at hun er borte så venter jeg fortsatt åå neste instagrambilde. Jeg venter på snap fra moren hennes om hva hun driver med. Selvom jeg vet at det aldri kommer så venter jeg allikevel. Når man mister et barn/ungdom til selvmord så tror jeg aldri det kommer til å bli lett. Vi vil alltid vente på et melding, et bilde, et smil som aldri dukker opp. Kanskje fordi et liv skal vare lengre enn 13 år eller kanskje fordi man er så utrolig glad i dem at man ikke vil/kan gi slipp og innse at den personen ikke er her mer. Derfor bedre jeg deg som sliter om å søke hjelp. Vi har ingen å miste. #ikke1til snakk med noen. Jennie kjempet så ufattelig lenge og hun var utrolig sterk. Hun fikk bare ikke hjelpen tidlig nok. Spørr om hjelp før det er for sent!
Jeg er SÅ godterisjuk at jeg blir snart gal. Hvorfor akkurat nå? Er det fordi jeg ikke har hatt en så veldig bra dag eller er det noe annet? Mesteparten av tiden vet jeg ikke engang hvorfor, men uansett om jeg hadde vist det så ville jo ikke det hjulpet på det faktumet at jeg har lyst på godteri. Jeg prøvde å rydde og finne på noe for at tankene skulle gå bort, men da bare vrengte det seg i magen. Det er den verste følelsen jeg vet om. Man blir gal, men det er ingenting man får gjort med det. Så ja, i dag skal jeg tydeligvis ha denne følelsen. Noe må det jo være.
Jeg kan jo noen små triks for å slippe og føle på godterisuget hele tiden. Og siden dagen i dag er ekstra ille så tenkte jeg å dele noen små tips med dere. For det trenger jo ikke være nødvendig med en tur i butikken bare fordi man har lyst på noe godt.
1. Du kan kutte opp frukt og lage et fat eller en fruktsalat. På den måten kan du kose deg, men du spiser allikevel sunt.
2. Lage te eller kakao kan hjelpe. Det smaker jo utrolig godt. Jeg bruker jo sukker i teen og da får jo kroppen det den vil ha, men i mye mindre mengder enn hvis jeg hadde kjøpt en pose smash f.eks.
3. Det hjelper ofte å lage seg noe godt å spise. Et eksempel kan være en salat med kylling og pasta.
4. Du kan også prøve å gå deg en tur. Fyll vannflasken og gå godterisuget av deg. Flytt fokuset til trening og mosjon. Mye bedre for kroppen og du vil føle deg mye bedre etterpå.
5. Om du er som meg så prøv og unngå å se på tv. Jeg er veldig ille på det å måtte ha noe å spise når jeg ser på en film. Så kanskje det er bedre å lese en bok eller ha en hobby å drive med.
6. Noe som er veldig lurt er å ha pastiller eller tyggis i nærheten. Da kan du alltid være forberedt om godterisuget treffer. Det har reddet meg mange ganger.
Hvis ingenting av de overnevnte fungerer SÅ kan vurdere å dra og kjøpe en liten sjokolade eller bare en sjokolademelk. Du trenger faktisk ikke hele godterihylla. Det er hvertfall det jeg prøver å si til meg selv når jeg står i butikken og skal handle noe godt.
Godteri har alltid vært min svakhet. Jeg har brukt det som trøst og belønning. Til slutt ble det en unnskyldning for hele livet mitt. Jeg klarte ikke leve livet uten sjokolade og det begynte å bli ganske farlig. Når jeg var på mitt verste så sa jeg alltid til meg selv at jeg trengte godteri, men det gjør man faktisk ikke. Kroppen trenger ikke all sukkeret vi dytter innpå. Faktisk er det ikke bra for oss.
For meg har det blitt en evig kamp. Jeg prøver å holde meg til helgene, men så kommer det dager som denne og drar meg ned. Nå har jeg funnet styrken til å kjempe for så mye annet. Hvorfor er det da så vanskelig å kjempe for dette? Fordi godteri var en venn som aldri forlot meg, skuffet meg eller sviktet meg. Men det er også den farligste vennen man kan ha. Derfor fortsetter jeg å prøve. Jeg vil ikke være avhengig av godteri. Det er vanskelig, men ingenting er umulig.
Det er egentlig ikke så vanskelig å plante et mangofrø. Jeg hadde 4 små magotrær da jeg bodde i Modum. Alle frøene begynte å spire så jeg er veldig spent om dette også kommer til å spire. Dette frøet var mye mindre enn de andre jeg har sådd, men man skal ikke dømme ut i fra størrelsen på frøet. Den kan spire like bra som et stort frø. Vi får bare vente og se hva som skjer.
Nå har jeg hvertfall fått satt frøet i jorda. Litt av frøet stikker opp av jorda for det var slik jeg gjorde det forrige gang. Jeg gav den litt vann og tok plastfolie over. Nå får tiden vise om dette frøet vil spire. Jeg venter i spenning.
Potta er fra Nille. Den var så utrolig fin. Jeg likte den veldig godt og den passer utrolig fint inn her. Når jeg kom inn på Nille og så denne i tilbudshylla så ble jeg bare så forelsket. Den er veldig enkel og den har en rolig og avslappet farge, men samtidig så har den jo det mønsteret som virkelig gjør potta så utrolig fin. For meg var den perfekt!
Grunnen til at den har fått sløyfebånd er fordi plastfolien ikke ville holde seg på plass. Noe måtte jeg jo finne på. Fungerte bra det da, hvertfall til jeg ikke trenger plastfolien mer. Jeg håper bare den vil spire og kose seg i sin helt nye potte.
Om du ønsker å prøve og så et mangofrø så gjør du det ganske enkelt sånn her:
1. Skjær ut mangosteinen og rengjør den for fruktkjøtt så godt ut kan.
2. Legg den i papir på et varmt sted. Helst på varmekabler. La den ligge i ca. 24t til den er tørr.
3. Åpne mangosteinen forsiktig med en kniv. Du åpner den litt som et blåskjell. Ta ut frøet og plant det i jord, men la litt av frøet stikke opp av jorda. Du kan også putte det i vått papir i en zipbag til frøet begynner å spire for så plante det i jorda.
Så er det egentlig bare å se det spire og gro. De blir utrolig flotte planter. Bladene er så store og flotte. Dette er en plante som er utrolig vakker helt fra starten. Jeg håper dette frøet begynner å spire sånn at jeg kan vise dere hvor vakkert det faktisk er. Hvis du ønsker å se hvordan det går med dette frøet så bør du følge facebooksiden til bloggen. Den finner du ved å trykke HER. Da får du vite hver gang jeg legger ut et innlegg. I beskrivelsen til linken vil det alltid stå hva innlegget handler om så du kan klikke inn om det er noe du syns høres interessant ut og la være hvis du ikke syns det er noe for deg. Du kan også kommentere i kommentarfeltet til linken om du har noen spørsmål, tips eller bare har noe på hjertet etter å ha lest innlegget.
