Denne lørdagen skulle bli fylt med så mye mer enn jeg hadde forventet. Allerede på vei til brodern sin 40 års dag så merket jeg noe. Det var en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, men jeg tror det kanskje kan henge sammen med resten av denne dagen.

Det startet med en lang tur med både buss og tog hvor jeg kjente på alle følelsene som lagde kaos som vanlig, men aller mest var det glede. Med en 3 timers lang tur så er det mye som går igjennom hodet. Jeg har mistet tantebarnet mitt, men det er kun glade tanker knyttet til henne. Jeg kan ikke annet enn å smile. Så jeg gjorde det da jeg tenkte på henne, men også kjente jeg sorgen. Det er jo normalt. I dag skulle jeg gå inn i det huset hun hadde bodd og hun skulle ikke være med å feire faren sin. Vel, det var hvertfall det jeg trodde.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det var virkelig pyntet opp til bursdag. Ballonger, dekorasjoner og god mat ventet oss når vi kom dit. Alle var samlet og vi skulle få en flott dag sammen. Det ble god stemning og mange flotte, glade fjes. Det var akkurat slik det skulle være på en bursdag. Jeg tror det var nøyaktig dette alle trengte. Etter en veldig vanskelig tid for hele familien så var det godt å le, smile og prate. Det var godt å kunne dele ut klemmer, gode ord og kjærlighet. Familien min betyr alt for meg og at dem har det bra betyr alt og mere til. Klart det kommer tårer ennå og folk trenger trøst. Slike ting vil ta tid. Da er det godt å ha støtte. Jeg vil alltid være der med åpne armer for å dele ut varme klemmer. Det er det familie er til for. Vi er der når noen trenger en å snakke med eller bare en trøstende klem og gode ord.

Det var så klart ikke til å unngå at vår dyrebare engel ble samtaleemnet for dagen. Sårene har ikke grodd og vi har så mange tanker, men også minner. For meg ble det til slutt for mye. Det var en kombinasjon av så mange som snakket og hva jeg hadde fått vite. Jeg satt meg derfor litt unna alle andre og det var da noe merkelig skulle skje.

Jeg satt med tårer i øyenkroken og magen gjorde vondt. Jeg tenkte på Jennie og hvor mye jeg ønsket at hun var her, at hun kunne feire bursdagen til pappaen sin som hun var så glad i. Det var da jeg så noe helt sprøtt. Den ene ballongen med helium som var i taket begynte å sveve ned mot bakken og mot døråpningen ut til trappeoppgangen. Jeg begynte å smile og le, fulgte den med blikket til den forsvant ut igjennom døråpningen. Det var ikke bare jeg som hadde fått det med meg så jeg så ikke syner hvertfall. Blikket mitt ble stadig skjøvet bort mot trappa og jeg fikk en følelse av at jeg måtte følge etter den. Til slutt gikk jeg opp i 2. Etasje der ballongen hadde tatt veien. Der stod den altså i taket, rett over døråpningen til Emilie sitt soverom. Jeg lo litt og smilte da jeg gikk ned trappa. Dette må jo være et slags tegn fra Jennie. Hun var faktisk der og feiret pappaen sin. Jeg tror hun alltid er der. Passer på familien sin, på søsteren sin. For det dukker stadig opp små ting som ikke er så lett å forklare. Jeg tror hun er der! Og jeg tror hun smilte det fantastiske smilet sitt sammen med oss. Det er hvertfall det jeg velger å tro.

Denne lørdagen har blitt så mye mer enn jeg trodde. Det har vært en flott dag som jeg fikk tilbringe med familien min, men nå er den over og jeg skal snart hjem til kjæresten min. Nå må jeg vente til neste gang jeg tar turen nedover og da skal jeg ha med kjæresten min. Det blir første gangen han får møte alle sammen. Hvertfall sånn skikkelig. Han har jo vært syk, men nå går det bedre. HELDIGVIS. Nå får det være nok elendighet. Nå skal vi ha litt positivitet inn i livene våre!

Jeg må få takke for en koselig dag sammen med familien. Det var en helt spesiell dag og jeg er så glad jeg fikk komme. Glad for at vi fikk feiret brodern og glad for enda et flott minne sammen med familien min. Så utrolig glad i dere! Og den kaka var jo bare helt rå! Den passa virkelig brodern. For hva er vel bedre enn en tanks til en skaumann som er i overkant interessert i historien 2. Verdenskrig? Også matcher jo kaka de lysa dem hadde pyntet med. Granater og gevær. Eneste som manglet var at bursdagsbarnet hadde hjelm og klær som matchet. Gratulerer så mye med 40 års dagen. Håper du hadde en fin dag. Jeg er utrolig glad i deg. Du er den beste broren i verden. Vel, på delt førsteplass da. Jeg er jo så heldig å ha 2 fantastiske brødre. Og da var det vel på tide å få seg litt søvn før hjemreisen. Det er en lang vei hjem og jeg er helt utslitt.

Fredag morgen dro jeg og min samboer til Jessheim. Endelig var det min tur til å få mitt første møte på DPS. Etter en natt uten søvn var jeg ganske sliten i kroppen, men dette er noe jeg har ventet på så lenge. Det første skrittet til en bedre psykisk helse. Selvom jeg var klar så sjekket jeg telefonen ofte for å se om jeg hadde fått sms fra Ahus om avlyst avtale. Det kom aldri noe sms og vi var faktisk på vei bort. Med vondt i magen, svimmelhet og kvalme fant vi frem til bygget og til venterommet. 30 minutter for tidlig og mye tid til å la tankene spinne i hodet. Jeg satt med blikket ned i gulvet. Jeg pustet rolig med magen og ventet.

“Cathrine” hørte jeg en mann si. Jeg tok leppomaden tantebarnet mitt hadde lagd til meg. Jeg har dem alltid i veska, en fra hver av jentene. Denne gangen ville jeg holde noe jeg hadde fått fra Jennie. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bare måtte ha den med inn på møtet. Hele tiden hadde jeg den i hånden og det føltes så godt og rolig å ha den med meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg satt der og fortalte om hva jeg hadde vært igjennom som barn og helt frem til nå. All mobbingen på skolen og oppførselen til den personen (og familien hans) jeg hadde delt 9 år med. Jeg fortalte hvor glad jeg er i familien min og hvor mye de betyr for meg. Vi snakket om det at jeg har holdt alt skjult i så mange år og båret denne byrden alene. Så var det selvskading og alle tankene jeg har hatt siden 7. Klasse og hvor tungt det har vært at jeg ikke har hatt noen støtte, noen som viste. Det å bære på alt dette så lenge på egenhånd har til slutt gitt meg ekstremt mye angst. Alt det folk tar forgitt er en ekstrem tung oppgave for meg. Gå i butikken alene, kollektiv alene, være med og treffe andre mennesker (selvom det bare er 1 person ekstra). Vi snakket om alt, men allikevel bare en brøkdel av hva som har skjedd i løpet av livet mitt. Men det var ingen tvil om at jeg bar på noe veldig tungt og vanskelig som krever tid å bli kvitt, men jeg er klar!

Så skulle vi komme til den vanskeligste delen av hele samtalen. Jeg skulle fortelle om deg. Min vakre, herlige, modige og fantastiske Jennie. Jeg fortalte om dagen vi mistet deg.

“Eldste broren min mistet sin yngste datter til selvmord i januar i år” og det var da stemmen begynte å svikte og tårene hadde lyst til å komme. Ut av det blå falt blikket mitt ned til lepomaden jeg hadde i hånden, den fra deg. Den som jeg hadde snurret rundt i hendene mine, men ikke sett på før nå. Jeg ble helt rolig og begynte å smile et veldig forsiktig smil. Det var da jeg tenkte at dette skulle gå bra. Jeg kom til å klare dette så lenge jeg gav det tid. Styrken hadde jeg inni meg.

Vi gikk ikke så mye inn på dette med Jennie, men jeg fikk hvertfall sagt det. Det er en viktig del av hvorfor jeg føler meg sånn som jeg gjør. Og det jeg føler er så utrolig sterkt. Som han sa så er følelsene mine utenpå kroppen og det er vanskelig å kontrollere dem. Den sosiale delen av meg er delt i 2. Jeg vil veldig gjerne være blant folk, men med alle følelsene og angsten så blir jeg tappet for krefter bare ved å hilse på mennesker. Det trenger ikke være ukjente mennesker engang. Og dette håper jeg at jeg får fikset ved å få den hjelpen jeg nå får. Jeg har troen. Alt jeg trenger å gjøre foreløpig er å finne det positive i livet og dytte vekk det negative. En liten hjemmelekse til meg kan man vel si.

Men én ting er hvertfall sikkert og det er at Jennie gav meg styrke i dag! Hun er med meg og hjelper meg igjennom dette. Hun vil alltid være med meg i hjertet mitt. Jeg vil alltid tenke på henne. Min skinnende stjerne. Den største og flotteste stjernen på himmelen. Jeg vet du er her for oss alle sammen. Jeg kan føle det.

Jeg savner deg så ufattelig mye, men igjennom tårene kan jeg nå smile. Jeg kan smile fordi jeg kjenner at du er nær. Tante er så utrolig glad i deg. Min vakre engel.

Kristin Gjelsvik er en blogger som mange har hørt om. Hun er ikke redd for å rope ut det hun mener og det er jo en positiv ting. Allikevel burde man tenke litt på hva man sier før man roper det ut. Jeg hinter så klart til Kristin sin takketale på Vixen som ikke er veldig fin. Det ER et godt budskap, men det er så åpenlyst hvem hun sikter til og dette er ikke greit. Da er det fint at vi har slike flotte mennesker som Joakim Kleven som støtter. Jeg liker måten han sier det på fordi han viser så utrolig bra at han er glad i begge to og ikke vil ha en stor diskusjon, bare si i fra. Så ja, det har utrolig mye å si hvordan man ordlegger seg.

Det vil nok alltid være misforståelser, men dette virker absolutt ikke som noe en misforståelse. Det er utrolig trist at så mange mennesker blir dyttet ned på denne måten for at noen skal få frem et poeng. Ja, det er trist at kroppspresset er såpass høyt. Det er utrolig trist at så mange mennesker sliter med å se seg selv som pene, men det er ikke én person sin feil! Dette er så utrolig mye større og det virker det som at folk ikke helt forstår.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kunne sittet her og skrivd side opp og side ned om hvem som har fikset på kroppen sin. Vi lever i en helt vill verden der slike ting plutselig har blitt helt normalt. Min mening er jo at det rett og slett er trist. At en person ikke liker kroppen sin og vil legge seg under kniven for å føle seg bedre er jo ingen hyggelig tanke. Men jeg som enkeltperson kan ikke sitte her og dømme mennesker for sine avgjørelser og si at dem er dårlige mennesker og dårlige forbilder. Om noen vil endre på noe er det alltid en grunn bak enten det har vært mobbing eller bare dårlig selvbilde. Det kan være foreldrene sin feil som kanskje ikke har vært så snille når dem har snakket. At ord dem ikke burde si har kommet ut av munnen allikevel.

Vi skal ikke være så raske til å dømme og vi kan ikke si at dem som har operert seg er et dårlig forbilde. Dette kan være hardtarbeidende mennesker som faktisk hjelper unge mennesker til å satse høyt, strekke seg etter drømmene sine og gjøre noe stort ut av livet.

En ting er sikkert og det er at man aldri burde henge ut enkeltmennesker. Vi er bare mennesker. Alle gjør feil. Hvilken rett har du til å snakke stygt om andre? Vi har alle våre feil.

Så vis du har en stemme og bruker den såpass kraftig som Kristin. Bare husk på én ting! Ikke snakk stygt om mennesker. Ordlegg deg så ingen blir såret, men sånn at budskapet kommer frem. For vi skal alle få lov til å ha våre meninger, men det er hvordan vi snakker om sakene som er viktig. Kristin har en sterk og flott måte å snakke på som virkelig gir folk lyst til å høre på henne. Nå har ikke jeg fulgt henne så mye, men jeg vet såpass at hun har bein i nesa og er ei sterk kvinne med sterke meninger. Dette syns jeg er flott. Vi trenger jo slike mennesker, slik vi trenger alle andre type mennesker. Hun er sikkert ei flott jente og jeg har ikke no vondt å si om henne, men allikevel er denne saken så viktig. Ikke for å henge ut noen eller ta noens side, men for å få ut dette med ordvalg og hvordan man ordlegger seg når man skal snakke om noe så viktig som dette temaet, kroppspress.

Så lenge vi husker at vi er bare mennesker og mennesker gjør feil så er det kanskje lettere å forstå at noen velger å operere seg. Jeg ville aldri gjort det, men jeg kan ikke dømme andre for å velge den løsningen. Det er ikke noe som hjelper på selvbildet, men vist man er voksen så må man få bestemme selv hva man vil gjøre med kroppen uten at det skal bli sett på så negativt.

Det er farlig, man blir ikke glad, man blir avhengig osv. Er ting som står overalt. Dette kan folk lese og de er derfor fult klar over det  men de velger å gjøre det allikevel. La nå dette være deres valg. Uansett hva det måtte være, la mennesker få velge selv hvordan dem vil se ut. Det er ikke sånn at noen presser deg til å se sånn ut så hvorfor lager man slikt oppstyr? Nå tenker jeg generelt og ikke bare talen til Kristin. For det er så mye hat der ute. Hvorfor kan ikke mennesker bruke energien sin på å være snille og si fine ting. Er det virkelig så vanskelig å snu seg bort eller klikke seg vekk fra det som ikke er pent i dine øyne?

Jeg fatter ikke hvorfor mennesker velger å være så slemme. Hvorfor så mange sier og skriver så mye dritt til andre mennesker kan jeg ikke skjønne. Hvem såret deg, tenker jeg bare. For noe alvorlig galt må det være! Voksne mennesker som slenger med leppa på grupper inne på Facebook. Det er jo rett og slett bare tragisk. Det er umulig for meg å skjønne at drittslenging er så mye enklere enn et enkelt smil eller kompliment. Har du ikke noe pent å si så bare klapp igjen! Hver så snill! Tenk på alle de barna som leser dette. Det må vel være ganske flaut å vite at man faktisk sitter der og oppfordrer barn til mobbing, syns du ikke? Tenk å ha selvskading og selvmord på samvittigheten. Det starter nemlig med dere voksne. Dere som ikke tåler at andre er annerledes enn det du er vant til. Vi lever i 2020, ikke 1800-tallet. Og jeg elsker det! Tenk at man kan være homofil, man kan uttrykke seg igjennom klesstil, man kan operere seg og være smart samtidig, man kan være kvinnlig fotballspiller, mannlig frisør osv. Jeg syns det er nydelig hvordan verden har blitt og at mennesker tørr å være seg selv. Flere og flere tørr å leve slik dem vil så hvorfor kan du ikke la dem? Ser du ikke skjønnheten ved å kunne velge selv?

Den siste tiden har jeg ikke vært helt i form. Med depresjon, angst, sorg og fibromyalgi så har det blitt mye å bære på. Dagene føles tyngre enn før og det er vanskelig å puste til tider. MEN for å ikke synke langt inn i mørket så er det én ting som har hjulpet meg.

Broren min Frode og hans kone har vært igjennom mye. De har aldri gitt opp selvom det har vært mange mørke stunder. Hver gang livet har slengt noe mot dem så har dem kommet seg på beina igjen. Den styrken jeg har sett i dem er helt unik. De står sterke sammen når det er som mørkest rundt dem, som et sterkt lys som skinner av håp.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dette er min familie og jeg er så glad i dem. Jeg tror at sammen kan dem overvinne alt! Den styrken og det håpet er det jeg tenker på når jeg ikke har det bra. Det har hjulpet meg så mange ganger. Det er vanskelig å forklare, men det er som om jeg finner det lyset når jeg tenker på dem.

Disse to menneskene betyr utrolig mye for meg. Jeg vet jeg kan snakke med dem om det skulle være noe. Jeg føler meg alltid velkommen hos dem. I tillegg har jeg sett at de er helt utrolig foreldre som alltid er der, trøster, tuller og ler. De tenker alltid på andre og har hjerter av gull. Vis de ikke er gode forbilder så vet ikke jeg! Jeg syns dem er helt fantastiske mennesker tvers igjennom. Uerstattelige, omsorgsfulle, omtenksomme, flotte, god, herlige og varme mennesker.

Så vis jeg skulle dele ut en pris for årets forbilde så ville det uten tvil blitt Ida og Frode. Det finnes ikke bedre forbilder i mine øyne!