Det blir mye som må gjøres og samboeren min er jo helt utslitt etter alt med begravelsesforberedelser, men det er en person som jeg virkelig er helt sjokka over. Kona til han som har gått bort (pappaen til min samboer) er ei helt fantastisk dame. Hun har virkelig vært så god og full pakke hele veien. Til og med jeg har fått være med på alt. Moren til samboeren min er blitt inkludert i alt dette også. Det er en veldig flott og god gjeng. Jeg har aldri vært borti en så vakker gjeng som dette noen gang.
I går var vi hos henne og snakket med presten. Sånne ting som må gjøres før en begravelse. Alle de flotte minnene og hvordan de beskrev pappaen til samboeren min gjorde virkelig inntrykk på meg. Han var en helt unik mann med så mange flotte mennesker rundt seg som virkelig brydde seg om han. Nei, det finnes faktisk ikke ord for hvordan det har vært for meg å kunne være med på alt dette. Jeg er bare så takknemlig for det fordi det er virkelig en helt spesiell og fin måte å minnes han på og for meg å virkelig bli kjent med han på. Det er jo mye jeg ikke viste om han og helt sikkert mye som jeg ennå ikke vet. Men de timene vi fikk dele med kona hans i går var virkelig fine. Det var en stund som dem alle trengte. Det var god stemning, gode ord, fine minner og flotte historier. Det var latter og humor hele veien. Det var rett og slett en unik opplevelse for meg som ikke fikk bli så godt kjent med han. Allikevel kjente jeg det fra første stund at han var en snill og god mann. Jeg fikk se humor og latter den lille tiden jeg hadde med min samboer der. Han virket veldig lykkelig og det var han også.
Men uansett hvor mye latter og gode minner man har av en som nettopp har gått bort, så vil det alltid være veldig tungt. Dette var jo pappaen hans og det setter så klart dype spor. Det er sår som krever tid å leges, men han er heldigvis ikke alene. Han har ikke bare meg, men også så mange andre rundt seg som bryr seg om han. Det har jo hjulpet utrolig masse i denne vonde tiden.
Vi har hatt venner på besøk som har støttet han og fått opp humøret. Kona til pappaen hans og familien sin har han jo snakket mye med. Til og med de på jobben har vært der. Han fikk jo til og med blomster på døra her for et par dager siden. Så man kan se at han har mye kjærlighet og omtanke rundt. Det er veldig godt å se at han ikke trenger å stå i stormen alene. Han har jo meg også, men det er jo ikke alltid nok. Særlig ikke i en slik situasjon.
Vi klarer oss ganske fint til tross av alt som har skjedd, men jeg håper virkelig at ting kan roe seg ned nå. Det er så mye død og elendighet rundt nå. Jeg fikk jo vite at broren til en kompis av meg også har gått bort nå så det er 3 flotte mennesker i løpet av 2 måneder. STOPP er det eneste ordet som passer nå. Ja, så er det jo dette corona viruset da. Som om verden ikke har nok elendigheter fra før av.
Jeg fikk én oppgave fra DPS og det var å tenke positivt. Det er det jeg prøver på nå i denne tragiske tiden. Finne de små, positive øyeblikkene i livet. Listen er ikke veldig lang, men de få punktene er sterke.
1. Gårsdagens mimring
2. Gårsdagens hundekosing som dere ser på bildet jeg har lagt med i innlegget.
3. Smilet min kjære samboer klarer å få frem i både seg selv og meg. At vi får frem godt humør. Jeg syns det er det viktigste av alt.
Internett har blitt det verste stedet for mobbing og det er ganske skummelt å tenke på. De voksne har ingen anelse om hva som skjuler seg på skjermene til barna sine og vi vet veldig godt at veldig få snakker om det. Det ligger i innboksen til barna deres og det er ingenting dere kan gjøre med det. Eller er det?
Kampen mot mobbing er min hjertesak og det finnes så mye man kan gjøre for at barn skal få en bedre oppvekst. Jeg har sagt så mange ganger at vi som voksne må stå frem som gode eksempler, men det er så mange der ute som ikke gjør det. Jeg har jo skrivd om voksne folk (60+) som skriver de styggeste tingene til andre på Facebook inne på grupper så alle kan lese det. Voksne mennesker som rotter seg sammen som fjortiser og faktisk syns det er helt greit å komme med disse kommentarene til andre mennesker. Det er mennesker dem ikke engang kjenner. Til og med veldig unge mennesker som bare spørre et enkelt spørsmål på en gruppe. Jeg syns dette med sosiale medier er ganske drøyt. Man kan slenge ut med akkurat det man vil uten at det blir noe konsekvenser ut av det, men dette er faktisk ganske alvorlig. Dette går utover personen som blir angrepet, men også barn/unge som gjerne tar etter alt de leser på nettet. Vi bygger jo et samfunn med så mye hat og negativitet. Det er ikke rart at barn er slik de er og det gjør meg utrolig trist å se at voksne kan oppføre seg sånn.
Av og til begynner jeg å lure på om disse menneskene som er godt voksne egentlig tenker på hva de slenger ut av seg på sosiale medier. For i mine øyne virker det som om det ikke er så mye som fungerer oppi toppetasjen til enkelte.
For ei som har vokst opp med tilgang til internett siden jeg var ganske ung så skal jeg si dere at det dere har lært barna deres har virkelig skadet meg (og andre i min situasjon).
Jeg var ikke gamle jenta da jeg fikk høre at jeg ikke var verdt noe og kunne bare gå å henge meg. Familien min ville hatt det så mye bedre uten meg. De kalte meg stygg, billig og fattig. Jeg ble kalt feit og de sa at ingen likte meg. De pekte på meg og lo når jeg gikk forbi dem i gangen på skolen. Dem stod der og latet som dem kuttet seg for å liksom forestille meg. Jeg ble dyttet, spyttet på, lugget, klort og kastet ting på. Tingene mine ble kastet ned trappa eller ut av vinduet på skolen. Jeg har blitt truet med kniv, slått i ankelen med bandykølle og blitt sparket og slått. Jeg ble alltid valgt sist i gymmen og det laget som fikk meg ble sure og sa æsj ol. De aller fleste gav aldri ballen til meg. Mange ganger latet jeg som jeg hadde glemt gymtøy eller hadde vondt i beina. Bare for å slippe å være med i gymmen. Jeg satt mye alene og de vennene jeg hadde forlot meg i løpet av barneskolen for å ikke bli mobbet selv. Dette er barn som gjør fordi dem har lært det via sosiale medier eller av dere voksne der hjemme. Det blir jo ikke bedre før dere faktisk får opp øynene. Det er faktisk en grunn til at tallene på selvmord bare blir høyere og høyere. Dere er med på å skape disse mobberne som ødelegger livet til uskyldige små barn.
For meg startet mobbingen allerede i 1. Klasse. Dere kan jo selv tenke dere hvor ødelagte disse barna faktisk var fra starten. Lite viste de hvor ille det faktisk var. Dette hadde dem jo allerede lært seg at var helt ok. Hjernevasket av foreldre og sosiale medier fortsatte jo dette. I mine øyne fatter jeg ikke hvordan et lite barn kan bli så ondskapsfull. Hva skjedde egentlig rundt dette barnet for at han/hun skulle bli sånn? En ting er sikkert og det er at INGEN barn blir sånn av seg selv.
Når jeg ser tilbake på min tid på barneskolen så vil jeg ikke lengre dømme de personene som oppførte seg slik, men jeg har heller ingen interesse av å møte dem igjen heller. Selvfølgelig har dette satt et spor i meg som har endret meg for alltid. Det er det ingen tvil om. Det skjedde så mye som ikke burde skje med et barn i den alderen. Takket være mobbingen så klarte ikke jeg å stole på noen. Ingen jeg lekte med var mine venner. Jeg klarte ikke slippe noen inn og stole på det de sa og at de ville meg godt. Jeg var usikker på alle rundt meg og fortalte minst mulig til noen. Verken barn eller voksne viste hvor mye smerte jeg var nødt til å holde ut med igjennom hele barne og ungdomsskolen. Jeg gikk rundt og var livredd for alle. Så begynte redselen å omdanne seg til frykt og angst som nesten var umulig å leve med. Allikevel dro jeg på skolen hver eneste dag. Med vondt i magen og følelsen av å bli sett på hvert eneste sekund. Jeg følte at alle baksnakket meg og lo av meg. Litt etter litt døde jeg på innsiden og det var da hele min verden kollapset. Selvskading var en stor del av min ungdomstid.
Alt dette skjedde fordi dere voksne ikke klarer å være et godt forbilde for barna deres og barn rundt dere. Dagene mine begynte med tusen tanker om hvordan jeg kunne lure meg unna skolen og heller være hjemme der jeg følte meg trygg. På vei til skolen ble jeg livredd når noen gikk bak meg eller forbi meg på vei til skolen. Redselen fylte meg allerede helt opp når jeg begynte å nærme meg skolen. Jeg prøvde å holde meg langt borte fra de andre i klassen, men de fant meg alltid og kom med en eller annen kommentar, dyttet meg osv. Så var det samme redselen på vei hjem. Jeg gikk så fort i klarte selvom beina mine nesten ikke ville bære meg hjem. Når jeg hadde begynt å få tilgang til sosiale medier tok mobbingen aldri slutt. Det tikket inn stygge meldinger hele tiden, hver eneste dag. Jeg slettet dem, de kom tilbake, jeg slettet dem og de kom tilbake. Selvskading ble en måte for meg å slippe den vonde følelsen i hjertet. Det kjentes ut som små nåler som ble stukket inn i hjertet og tatt ut igjen, gang på gang. Selvskading ble en kontroll på følelsene mine. 13-14 år var jeg. Tenk deg at din datter på barneskolen/ungdomskolen kan ha det sånn! Det er jo helt ufattelig å tenke på, men det er faktisk slik det er. Jeg var ikke gamle jenta da jeg først ble mobbet, da jeg stengte alle ute, da jeg gikk livredd på skoleveien, da jeg leste hatmeldinger på sosiale medier og da jeg begynte med selvskading.
Den smerten jeg satt med i starten av 8. Klasse var grusom. Hjemme, på soverommet var verst. Jeg turte aldri å snakke om mine følelser for jeg hadde lagd en så solid mur, ikke bare for de på skolen, men for alle rundt meg. Den lille jenta satt alene i ensomheten med alle kommentarer hun noensinne hadde fått, skrevet tydelig inni hodet sitt. For det var faktisk sånn jeg hadde det. Allikevel tok jeg på den masken foran fjeset mitt som skjulte alt det triste. Det viste null sorg og kun en modig og sterk jente som gikk med rett rygg igjennom gangen på skolen. Jeg latet som om alt var fint når jeg var hjemme med familien. Man kunne rett og slett ikke se hva jeg gikk igjennom. Jeg latet som jeg hadde det helt fint, men inni meg var jeg så ødelagt at ingen ville kjent meg igjen om mitt indre hadde syntes på mitt ytre. Det er en utrolig skremmende tanke. Mine egne foreldre viste ingenting. Dette kan være hvem som helst der ute. Ditt barn kan ha det slik akkurat nå og du vet ingenting. Pass på at barnet sitter at du er der for han/hun. Vis at du bryr deg og lytt når de har noe på hjertet. Ta deg tid til dem for en dag kan det være for sent. Og om barnet ditt kommer til deg bør du snakke med dem angående hjelp. Oppsøk hjelp for tidlig i stedenfor at det skal bli for sent.
Vi er ansvarlig for hva barna leser når de vokser opp, fordi sosiale medier er såpass lett tilgjengelig. Dere som foreldre er ansvarlig for hvordan dere oppfører dere i hverdagen. Ord som h*re og j*vel har dem jo hørt av de voksne. Ikke lær barna dine noe dem kan bruke mot andre barn senere. Syns ikke dere at det er bedre å lære dem respekt ovenfor voksne, høffelighet og empati fremfor hat for folk man ikke kjenner på nettet? La barn få vokse opp med lek og moro i stedenfor depresjon og selvskading. Ta godt vare på den neste generasjonen. Gjør en forskjell og tenk deg om to ganger før du poster noe. Er det nødvendig? Er det snilt? Du tjener ingenting på å såre andre, men du sprer glede med positive ord. Så neste gang du skal skrive noe på sosiale medier eller åpne munnen din så tenk deg godt om. Det er ikke alt du trenger å dele selvom du tenker det.
Jeg har jo klart meg ganske bra. Klart er det mye ved meg som kunne vært bedre, men jeg har faktisk levd med alt dette i en lang stund. Faktisk føler jeg meg utrolig heldig som har kommet så langt i livet med så mye bagasje. Nå er mye av dette blitt lettere å håndtere og glemme, men alle er faktisk ikke like heldig. Mange barn og unge sliter så mye at de velger å forlate sine kjære. Det er helt uvirkelig, men selvmordstallene er høye på grunn av mobbing. Det er så klart andre ting som også kan være årsaken, men det er så mange unge som blir mobbet. Vi må tenke litt lengre enn akkurat der nesa rekker. Vi må få opp øynene for hva som skjer. Jeg vet jeg har skrivd om dette før, men det er fordi det er så utrolig viktig. Vi glemmer hvor farlig sosiale medier er og hvor mye det påvirker de unge. Det er så trist at det er så mange der ute som ikke klarer å få opp øynene.
Og har du noe på hjertet så trenger ikke det stå så alle kan lese det. Tenk på barna! Ikke bare på deg selv. Slutt å være så egoistisk. Vis vi kan tenke oss om før vi slenger ut med noe så kanskje barna også lærer seg å være snille og holde stygge kommentarer for seg selv.
I dag er det faktisk et halvt år siden jeg ble sammen med min kjære samboer. Det har gått utrolig fort, men allikevel har det skjedd så mye. På denne tiden har jeg faktisk flyttet inn til han. Det gikk egentlig ganske kort tid fra vi ble sammen og til jeg flyttet inn. Det var bare så riktig å bo her med han. Vi kom i gang med nav og praksisplass her, selvom jobb ikke ble helt som jeg håpet på. Når jeg ikke klarte å jobbe og psyken virkelig begynte å vise seg så hadde jeg utrolig god støtte fra samboeren min. Han var den som hjalp meg med å komme i gang med å søke hjelp på grunn av psyken min. Støtten han har gitt meg hele veien har hjulpet meg mer enn jeg kan sette ord på. Det har vært så nødvendig for meg å ha en som aksepterer den jeg er og hjelper meg igjennom dagene. For det har ikke vært enkelt for meg og sånn er det bare.
Jeg har opplevd så mye dritt opp igjennom. Det har rett og slett ikke stoppet og da er det vanskelig til slutt å stå på egne bein. Jeg gikk igjennom alle mine problemer alene frem til jeg møtte samboeren min. Her klarer jeg å slippe taket og la følelsene mine flyte. Det er virkelig noe jeg setter utrolig stor pris på. Jeg vet at jeg kan fortelle han alt og han vil elske meg like høyt uansett. Nå har vi faktisk vært igjennom mye sammen og fått satt forholdet på prøve for å si det sånn. Han har vært syk i 2 måneder og ikke klart å gjøre noe. Jeg har hatt mer enn nok angstanfall og depresjon. Til og med sorg måtte vi igjennom begge to. Første mistet jeg Jennie og nå forlot faren hans oss. Det har vært 6 ganske spesielle måneder, men det har vært en tid som har vist oss at vi virkelig passer sammen. Vi støtter hverandre og har det fint sammen. Det er definitivt denne mannen jeg ønsker å dele resten av livet mitt med. Er jeg trist så klarer han å få meg i bedre humør. Det er egentlig alt jeg trenger nå, en god og snill mann. Jeg syns jeg fortjener litt lykke etter alt jeg har vært igjennom. Og ikke minst fortjener jeg en mann som jeg faktisk har lyst til å være den beste meg sammen med. Dette er den mannen jeg elsker og kommer til å elske resten av livet. Han er helt unik. Jeg er veldig heldig som fant han.
Så da har det faktisk gått et halvt år siden jeg gav deg et svar. Du hadde spurt noen dager før, men jeg viste ikke hva jeg skulle si. Når jeg kom hjem på soverommet så satt jeg å tenkte på dette. Jeg følte meg dum som hadde sagt at jeg trengte tid på å gi deg et svar. Det var da jeg begynte å lage et kort til deg som jeg skulle gi deg neste gang vi møttes. I kortet stod det bl.a “for å svare på spørsmålet ditt. Ja, jeg vil gjerne bli sammen med deg”. Jeg kan ennå huske reaksjonen din og at hele fjeset ditt lyste opp når du hadde lest kortet. Så det var sånn våres historie begynte. Vel, etter alt dette Tindertullet. Jeg er veldig glad jeg fant deg så jeg fikk slettet den appen for godt. Du har gjort livet mitt så mye bedre bare ved å være deg selv. Du har en helt fantastisk personlighet. Jeg elsker alt ved deg. Det er ingenting ved deg jeg vil endre på. For meg er du perfekt akkurat slik du er.
Det har blitt mange fine turer sammen. Selvom vi ikke har hatt masse penger til lange reiser så har vi fått til noen koselige turer i Oslo bl.a. Vi har dratt sammen på kino flere ganger, hentet togoodtogo poser, handlet sammen på IKEA, jeg har blitt med deg til legen (selskap på veien) og så mye mer. I tillegg har det blitt mange koselige stunder hjemme. Vi har spilt UNO og ledd så utrolig mye. Vel, jeg har hvertfall. Siden det er som regel jeg som vinner. Så har det blitt mange fine filmkvelder hvor vi har bestemt litt begge to. Jeg har lagd masse god mat og kaker til deg. Alle de flotte komplimentene du gir meg er så søte. Jeg blir like glad hver gang. At du liker maten jeg lager betyr mye mer for meg enn gaver f.eks. Men det beste jeg vet er alle de varme, gode klemmene du gir meg sånn uten videre. Det gjør meg alltid så glad. DU gjør meg alltid så glad. Jeg er så heldig som har en så god mann som deg.
Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Blir det tur til Bergen snart? Skal vi se BRANN kamp på stadion dems? Når får vi muligheten til å dra til Kristiansand? Og mest av alt lurer jeg på når vi får oss eget hus og hvor vi ender opp med å flytte. Jeg vet hvertfall én ting og det er at jeg alltid kommer til å være ved din side så lenge du vil ha meg. Så lenge jeg har deg så er hver dag så utrolig mye enklere.
Tusen takk for hvert eneste sekund av dette halve året. Måtte fremtiden gi oss mange fine år sammen. Jeg elsker deg så mye mer enn jeg trodde var mulig. Du er min bedre halvdel og du gjør meg lykkelig. Takk for alt du har gjort for meg og alt du har gitt. Takk for at du gir meg den støtten og tryggheten, at du klarer å takle alle mine vonde dager. Du er en mann med et hjerte av gull og absolutt den mest omtenksomme jeg kjenner. Vakre, snille, herlige deg.
Denne mandagen ble en ganske annerledes mandag enn jeg pleier å ha. Vi ble hentet av broren til samboeren min og kjæresten hans. Turen i dag gikk til begravelsesbyrået som skulle planlegge diverse ting. Blant annet var det snakk om salmer og musikk som skulle være med under begravelsen. Samboeren min ville veldig gjerne spille en sang som betydde mye for han. Med gode minner sammen med faren sin og en fin tekst så valgte han til slutt å melde seg til å spille denne sangen. Det syns jeg er så vakkert og utrolig modig av han. Jeg ble jo med for støtte, men han tok dette møtet ganske greit og trengte egentlig ikke noe støtte. Det var allikevel fint å få lov til å være med.
Når møtet med begravelsesbyrået var ferdig så ble vi med en tur opp til leiligheten som faren bodde i. Kona bor jo der ennå sammen med den lille hunden dem hadde sammen. Å komme inn der var veldig rart selvom jeg bare har vært der 2 ganger. Det var så stille og uvant. En helt annen stemning. Man kjente at ikke alt var som det skulle være. Dette er jo utrolig trist. Jeg syns jo mest synd på familien som er så nærme og har kjent han så lenge. De har heldigvis mange gode minner å fortelle om. Jeg syns det er så koselig når dem er samlet og snakker om han. Det er så mange gode ord. Mye musikk og humor.
Før vi dro hjemover så måtte vi jo smile til fotografen. Nå er jeg ikke helt sikker på hvem han var, men han var hvertfall med opp i leiligheten der sammen med oss andre. Bildet er originalt av oss, broren til samboeren min og kjæresten hans. Grunnen til at jeg ikke legger ut hele bildet er fordi jeg ikke vet om det er greit for dem. Uansett ble vi veldig fornøyd med dette bilde og jeg kommer til å fremkalle det og ramme det inn. Det er jo koselig å ha litt andre bilder enn bare naturbilder jeg har tatt.
Eller så gikk nå dagen ganske greit. Vi fikk handlet litt småting på senteret som vi trengte, samboeren min fikk nye strenger på gitaren sin og spilte litt før han gikk å la seg. Jeg slapper av i stolen og skal se videre på ringenes herre når jeg bare får kommet meg opp av stolen igjen. Kontrollen ligger jo selvsagt ved Tv-en på lading og det glemte jo jeg da jeg gikk å satt meg i stad.
Eller så blir det å slappe helt av i morgen. Jeg trenger en liten pause etter å ha vært ute en hel dag. Så var det vel avtalt at en kompis av samboeren skulle komme på onsdag. Så det blir jo utrolig hyggelig. Eller så er det en avslappende dag på torsdag og mest sannsynlig ut igjen på fredag. Vi får se hva kroppen min tåler. Nå har jeg lovet å bake en kake til begravelsen så jeg må jo ikke slite meg ut for mye. Jeg har ikke tid til å ligge rett ut i ei uke nå for å si det sånn, men det går vel greit.
Som dere kanskje skjønner så skjer det noe hele tiden her, men det er jo ikke så rart når man skal gå igjennom en begravelse og er så heldig å få masse støtte og besøk fra venner. Jeg sier jo så klart ja så fort det er noen som vil komme. Det er jo bare flott at han kan få besøk og få tankene over på andre ting, smile og bare ha en fin dag. Jeg unner han det og så mye mer. Han er en helt fantastisk person og har gjort så mye for meg. Når jeg trengte venninna mi og han lå syk så fikk jeg ha henne her. Det er jo ikke verre enn at jeg legger meg nedpå, om det skulle være nødvendig. Hadde det vært opp til meg ville jeg hatt folk her for han hver eneste dag. Det eneste jeg vil er å se han smile og være glad. Når han hadde venner på besøk her i går så ble han så glad. Det er koselig å se! Jeg elsker det! Men da er det også ekstra deilig å slappe helt av alene foran TVen på kvelden. Ikke at jeg klarer å sovne før klokka er sånn 3-4 på morran. Da sover jeg også frem til 12-14 om jeg er sliten nok. Andre ganger kan jeg våkne 8 og ikke klare å sove igjen men sånn er nå det. Skal si det er ganske deilig med Netflix på søvnløse netter da. Sånn som nå.
I går tok jeg og samboeren en liten rundtur. Det er godt å komme seg litt ut av huset selvom det bare er for 15-20 minutter. Bare det å nyte frisk luft og naturen sammen kan hjelpe ganske mye på humøret. Det har jo ikke vært så enkelt for han de siste dagene så kanskje greit å få tankene over på noe annet.
Når vi gikk runden så traff vi på to små jenter som hadde lagd seg en liten bod. De solgte muffins og saft, så samboeren min kjøpte en muffin av dem.
De var jo så søte der de satt. Desverre hadde ikke jeg matlyst og klarte ikke å få ned noe akkurat da, men vi hjalp dem hvertfall med 10,- og det er jo noe. Jeg håper jo så klart de fikk solgt mer enn bare den ene muffinsen. For det kan jo hende dem skulle spare penger til sommerferie eller noe sånt.
I dag blir det en litt annerledes dag. Samboeren min ville be sammen noen venner hit så da blir det fult hus her. Jeg håper jeg orker å være sammen med dem helt til dem reiser, men i natt hadde jeg det ikke helt bra. Jeg har så vidt sovet noe og jeg har hatt et ganske stort angst anfall. Det betyr jo egentlig i hovedsak at jeg er ganske sliten i dag, men det er jo allikevel koselig med besøk. Det er også veldig godt for samboeren min å faktisk kunne ha folk rundt seg nå. Så da er det bare å vente i spenning og se hvordan denne dagen går for min del. Jeg håper uansett at dem koser seg masse sammen. Det er jo ikke ofte han har hatt besøk her så det er uansett på tide, syns hvertfall jeg.
Jeg har ikke helt vist hva jeg skal skrive på bloggen de siste dagene, men nå får jeg prøve å forklare litt hva som har skjedd her. For det er ikke sånn at det ikke har vært noe å skrive om, men det er ord som ikke strekker til. Jeg har allerede vært igjennom en veldig tung periode som jeg har prøvd å løfte meg selv opp fra, men det er ikke så lett når ting stadig skjer.
På onsdag ringte det på og vi hadde ikke forventet besøk for å si det sånn. Kjæresten min lå og sov fordi han hadde hatt problemer med å sove om natten. Jeg vil helst unngå å lukke opp døra når jeg ikke vet hvem det er, men så ringte det på for andre gang og jeg kjente en klump i magen. Jeg reiste meg opp fra stolen og lukket opp døra. Der stod broren til kjæresten min og hans kjæreste. Selv når han ikke hadde sagt noe så viste jeg at dette ikke var gode nyheter. Jeg vekket kjæresten min og vi gikk ut i gangen sammen.
“Pappa har gått bort” hørte jeg bare og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke knekke sammen. Jeg spente hele kroppen for å ikke falle ned på gulvet. Dette kom som et sjokk på alle. Det viktigste nå er å være der for kjæresten, men jeg klarer så vidt å være til stede for meg selv. Det har skjedd så mye og jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg har lyst til å være der for han, mer enn noe annet. Problemet er bare at jeg har ikke styrke til noe. Det var rett tilbake i kjelleren etter å ha fått de tragiske nyhetene. Jeg var så heldig at jeg fikk møtt faren hans et par ganger og for det er jeg evig takknemlig. Han virket som en utrolig snill og morsom mann som var lett å prate med. Jeg fikk også se den gleden kjæresten min opplevde når dem var sammen. Bare å se en fotballkamp eller snakke om musikk fikk dem begge i godt humør. Kjæresten min er veldig heldig som har disse flotte minnene med faren sin. Jeg håper det er dette han tenker på når alt har roet seg, at han kan tenke tilbake på alle minnene han har med faren sin og smiler. Nå skal han få sørge og han skal få plass til alle sine følelser.
Å miste et familiemedlem gjør så utrolig vondt, men den smerten er nødvendig. Det er en sørgeperiode som må til for at vi skal klare å komme oss videre. Vi sier farvel til dem som forlater oss og vi tenker på dem hele tiden. De vil aldri forlate oss helt. Vi vil alltid ha dem i hjertet.
En tung periode står foran han og familien hans. Jeg vil prøve så godt jeg kan å være her for han, men desverre har jeg ikke klart å komme meg helt på beina. Følelsene mine er fortsatt utenpå kroppen, men ingen kan si jeg ikke prøver. Jeg vil bare kjæresten min sitt beste. Jeg vil trøste han, være der for han når han trenger meg. Noen ganger vil det gjøre at jeg sliter, men det er det verdt!
Dagen i dag begynte egentlig med lite energi. Jeg våknet egentlig ganske tidlig, men jeg klarte ikke stå opp så det endte med at jeg sov til 14:30 i dag. Da var det bare å lage middag til meg og kjæresten. Etter å ha spist og slappet av litt så ble vi enige om å gå en liten rundtur. Det var hvertfall det som var planen, men når det kommer til meg så går det aldri etter planen. Vi gikk ut og der fant jeg en vei jeg hadde lyst til å utforske nærmere. Det endte med at vi kom opp til en tursti som fører inn i skogen.
På bildet over ser dere skiltet som står akkurat før man går innover i skogen. Det er så klart en alt for lang tur for meg å ta slik det er nå, men jeg håper jo at jeg en dag klarer å komme meg helt dit. I mellomtiden blir det å utforske litt mer for hver gang. Det virker som en veldig flott sti inn i skogen, men i dag kom vi oss ikke lengre enn til skiltet. Jeg syns uansett det var en fin tur i dag og det var godt å bare komme seg ut. Forhåpentligvis blir det en liten tur hver dag.
Også bare den utsikten på starten av stien var jo helt magisk. Med solen som lyser opp borteste delen av landskapet og i det hele tatt at man kan se så langt. Så vakkert og utrolig avslappende å bare stå og kikke på utsikten. Helt magisk følelse. Heldigvis må jeg ikke gå så langt for å få den gode følelsen av naturens magi, men jeg må si jeg er ganske nysgjerrig på hvordan det er innover i skogen. Jeg lurer på om det bare er 1 sti som fører kun dit skiltet sier eller om det er andre stier å utforske. Tiden får vise. Akkurat nå var den turen nok for min kropp.
Her er hvertfall veien inn til skogen som jeg kommer til å utforske mer fremover. Går veien ganske rett frem eller er det mange bakker? Er det laget gode turveier eller er det gjørmete og masse busker? Vi får bare vente og se. Det vil komme flere bilder når jeg og kjæresten har utforsket mer. Så kan dere få være med på tur.
Etter å ha vært på en liten tur så følte jeg at energien kom tilbake. Det pleier som regel å bli sånn etter en tur i f.eks. skogen. Det er noe med det å ha stillheten og den vakre naturen rundt seg som gjør at jeg klarer å slappe av. Så når vi kom hjem igjen så dro jeg likså godt frem støvsugeren og fikk støvsugd hele leiligheten. Det var en veldig god følelse for å si det mildt, men nå skal jeg ta det helt rolig resten av kvelden så kanskje vi får tatt en koselig tur i morgen også.
På fredag var det Valentines day og det måtte jo feires. Jeg og kjæresten spiste sammen på mcern for så å dra på Colosseum i Oslo. Der så vi på Sonic. Det var en film begge hadde lyst til å se på og den skuffet ikke! En utrolig flott date med verdens beste kjæreste. Den beste dagen jeg har hatt på lenge. Dette var noe vi virkelig trengte begge to. Det var godt å komme seg ut av leiligheten og bare nyte tiden sammen. Uansett hva vi hadde gjort sammen så ville det blitt koselig. Jeg har det veldig fint sammen med han og er utrolig takknemlig for hver eneste dag jeg får tilbringe med han.
Lørdag ble også brukt utenfor leiligheten. Vi dro til brodern min som hadde bursdag for et par dager siden. Der ble det pølser, kake og masse folk. Jeg var ikke helt klar for mange mennesker, men det var veldig fint å være med familien min igjen. Kjæresten min fikk hilse på eldste brodern og familien hans. Det er noe vi hadde gledet oss til alle sammen. Etter å ha ligget syk så var han endelig frisk nok til å bli med å hilse på dem. Ikke helt i slaget, men allikevel utrolig bra at han klarte å bli med.
Etter bursdagen til brodern ventet en lang tur hjem med tog og buss. Det gikk forsåvidt ganske greit. Det var bakken på slutten som nesten tok livet av oss. Det har vært litt mye på farten og litt lite søvn. Så nå skal jeg ta det helt rolig og nyte stillheten her hjemme. Hjem kjære hjem. Jeg tror nok kjæresten også setter pris på en litt mer avslappet dag. Søndag er tross alt en hviledag.
Å være med familien min betyr alt for meg, men det er noe ekstra spesielt ved å komme hjem og dra på seg koseklærne. Når man bare kan sitte i stolen/sofaene og se på TV. Ingenting som MÅ gjøres og ikke noen planer for dagen man må haste til. Finnes ikke noe bedre når man har slitt ut kroppen i 2 dager. Men før noe som helst annet så skal jeg sove LENGE!
Jeg må jo si det har vært 2 fantastiske dager da. Med flotte mennesker blir dagene til gode minner. Og gode minner er virkelig noe man ikke får nok av.
I dag er det bursdagen til storebroren min, Michael. En mann som alltid har vært der når jeg har trengt han, en jeg kan snakke med om det skulle være noe og som alltid stiller opp. Han har et hjerte av gull. Det er så mye godhet i han. Jeg er veldig heldig som har en så fantastisk storebror.
Han har sittet å snakket med meg når jeg har vært trist, trøstet meg og støttet meg i vanskelige tider. Vi har så mange gode minner sammen fra barndommen. Jeg husker spesielt de gangene du brukte soveposen og lekte stranda hvalross. Du viste alltid hvordan du skulle få meg i godt humør og glemme alt annet. For meg var du alltid utrolig viktig oppi all elendigheten jeg opplevde ellers. Jeg har alltid sett opp til deg og ble kjempe glad når du ville finne på noe med meg. Og lei meg når du var for opptatt.
Minnene er mange, men jeg har lyst til å fortelle om de minnene jeg husker aller best. Du har alltid vært en god storebror, men også vært veldig glad i å tulle med meg. Noen ganger har det gjort meg livredd og her er topp 3.
1. Du stengte meg under senga med de store putene du dyttet under. Om jeg ikke har hatt problemer med trange plasser før så fikk jeg det da.
2. Vi skulle kjøre karusell sammen og satt oss i en elefant som kunne styres opp og ned selv. Jeg sa klart i fra at jeg ikke ville du skulle styre den opp, men allikevel gjorde du det og jeg ble livredd. Jeg har aldri kjørt karusell siden for å si det sånn.
3. Jeg hadde stikki av med kinaputtene dine og du ble så rasende at du kvelte meg til jeg ble blå i fjeset. Jeg er veldig glad for at mamma kom og stoppet deg. Da var jeg utrolig redd!
Men så er det jo alle de gode minnene jeg har med deg. De minnene som virkelig betyr noe og som jeg tar med meg videre.
1. Den gangen vi gikk julebukk og skulle opp til ei venninne av deg. Vi hadde bestemt oss for å synge musevisa, men knakk sammen av latter da vi så at kosten på trappa var kledd som ei mus. Begge to holdt på å tisse i buksa.
2. Jeg var ikke gamle jenta da du spilte “arne går mot døra” og mange andre stygge sanger. Jeg syntes så klart dette var kjempegøy og ville høre mer. Jeg stod alltid ved pulten der du hadde pcen og lyttet til alt du spilte. Selvom kroppen min gjorde vondt så var det verdt det for jeg hadde det alltid så morro når jeg fikk lov å komme inn på rommet ditt.
3. Å spille Playstation med deg syntes jeg alltid var gøy, men jeg tapte alltid. Jeg var en skikkelig dårlig taper og din forklaring på at jeg aldri vant var at jeg var dårlig. Allikevel ville jeg spille sammen med deg, men det morsomste var når jeg kunne se på. Det morsomste var når du spilte Tarzan.
4. Også må jeg jo ha med et veldig fint minne som har blitt utrolig morsomt å tulle med for hele familien. Dagen du skulle spise gele hos brodern og hadde fått ei lita skje. Du klagde over at du ikke klarte å få i deg noe med den lilla skjeen og så står den ene dattern til brodern med en sleiv i hånda. Du takket ikke nei til det, men begynte heller å spise med den. Og det skulle heller ikke bli siste gang du fikk sleiv til gele.
Jeg kunne skrivd side på side om alle våre minner sammen, men jeg tror jeg skal stoppe der. Jeg vil bare at du skal vite at jeger utrolig glad for at du er broren min. Vi har hatt våre uenigheter og krangler, men vi har også mange flotte minner sammen. Jeg er kjempe glad i deg. Takk for alle årene du har holdt ut med en slitsom og sprø søster, takk for at du alltid har vært der for meg når jeg virkelig har trengt det og takk for at du tok deg tid til å være en storebror jeg kunne se opp til.
Tenk positivt, sier dem. Det var min første oppgave på veien til å bli frisk. Jeg skulle ikke presse meg selv til noe annet, bare tenke positivt. Da tenker du kanskje at det er jo ikke noe problem. Men jeg skal si dere en ting. Det er faktisk mye vanskeligere enn det høres ut, men jeg prøver så godt jeg kan. Derfor tenkte jeg å lage et innlegg der jeg skriver om hva som er positivt i livet mitt. De tingene som virkelig gir meg styrke og håp på veien videre. Så da er det på tide å tenke positivt. Det er på tide å finne de små gledene i livet som kan hjelpe meg å holde positiviteten oppe når jeg virkelig trenger det.
1. Jeg har endelig funnet et navkontor som hjelper meg. Jeg får god oppfølging, svar når jeg spørr om noe og time vis det er noe jeg vil prate om. Det hjelper mye. Det blir jo en ting mindre å bekymre seg for. Jeg har ikke akkurat vært så heldig med nav tidligere så dette er en ting jeg setter pris på.
2. Nå skal jeg få hjelp og få snakke med en psykolog etter mange år med alle problemene mine på egenhånd. Dette er noe jeg har ønsket, men aldri orket å ta opp kampen for. Det betyr uendelig mye for meg. Alt jeg ønsker er å bli bedre psykisk.
3. All støtte fra familien og venner. At jeg kan snakke med dem om jeg trenger det og at de forstår. Også føler jeg meg ikke så alene som jeg gjorde før.
4. All støtte og hjelp fra kjæresten. Når jeg trenger å slappe av og ikke klarer å gjøre noe så får jeg støtte i stedenfor klaging. Det gjør det mye lettere for meg å takle utmattelse og alt som følger med. Det å bo med noen som faktisk bryr seg om meg og forstår meg har hjulpet så utrolig mye på humøret og jeg føler at jeg får mer energi og positivitet ut av det. Bare fordi han aksepterer meg for den jeg er. Jeg er ganske heldig!
5. Det er også veldig avslappende å sitte og se på tv når jeg ikke klarer noe annet. Etter en lang helg med mye kollektiv så har det vært godt æ bruke dagene foran tven (når jeg ikke sover). Så får man bare håpe at man har energi til helgen igjen.
Jeg gjør mitt beste for å tenke positivt fordi jeg gjerne vil bli frisk. Jeg vil gjøre alt i min makt for å bli bedre, men bare det å tenke positivt tapper mye krefter når man ikke helt vet hvordan man skal få frem positive tanker i en vanskelig stund. Det går seg vel til med tiden. Man blir ikke frisk over natten,men man blir heller ikke frisk av å ikke prøve.
Men små skritt kan gjøre en stor forskjell!
Jeg skal love dere at det var ikke lett å skrive dette innlegget. Finne positive ting i hverdagen er ikke så lett. Kanskje jeg etterhvert finner andre positive ting i hverdagen å skrive om, men akkurat nå ble det disse store tingene som virkelig betyr mye for meg og har gjort det hele tiden. Mennesker, systemet, alt som kan være med på å hjelpe meg videre. Alle menneskene som løfter meg opp i stedenfor å trykke meg ned.
Det finnes sikkert mange små gleder som er utrolig viktig for meg, men dette er hvertfall en start. Det er virkelig ikke så enkelt å tenke positivt nå helt i starten, men jeg har hvertfall troen på at ting vil endre seg med tiden vis jeg bare har tålmodighet og har trua på meg selv. Foreløpig går det hvertfall fint. La oss håpe det går riktig veien for meg nå. Nå har jeg hvertfall ikke noen som trykker meg ned og gjør ting verre for meg. Det er en god start!
