Internett har blitt det verste stedet for mobbing og det er ganske skummelt å tenke på. De voksne har ingen anelse om hva som skjuler seg på skjermene til barna sine og vi vet veldig godt at veldig få snakker om det. Det ligger i innboksen til barna deres og det er ingenting dere kan gjøre med det. Eller er det?

Kampen mot mobbing er min hjertesak og det finnes så mye man kan gjøre for at barn skal få en bedre oppvekst. Jeg har sagt så mange ganger at vi som voksne må stå frem som gode eksempler, men det er så mange der ute som ikke gjør det. Jeg har jo skrivd om voksne folk (60+) som skriver de styggeste tingene til andre på Facebook inne på grupper så alle kan lese det. Voksne mennesker som rotter seg sammen som fjortiser og faktisk syns det er helt greit å komme med disse kommentarene til andre mennesker. Det er mennesker dem ikke engang kjenner. Til og med veldig unge mennesker som bare spørre et enkelt spørsmål på en gruppe. Jeg syns dette med sosiale medier er ganske drøyt. Man kan slenge ut med akkurat det man vil uten at det blir noe konsekvenser ut av det, men dette er faktisk ganske alvorlig. Dette går utover personen som blir angrepet, men også barn/unge som gjerne tar etter alt de leser på nettet. Vi bygger jo et samfunn med så mye hat og negativitet. Det er ikke rart at barn er slik de er og det gjør meg utrolig trist å se at voksne kan oppføre seg sånn.

Av og til begynner jeg å lure på om disse menneskene som er godt voksne egentlig tenker på hva de slenger ut av seg på sosiale medier. For i mine øyne virker det som om det ikke er så mye som fungerer oppi toppetasjen til enkelte.

For ei som har vokst opp med tilgang til internett siden jeg var ganske ung så skal jeg si dere at det dere har lært barna deres har virkelig skadet meg (og andre i min situasjon).

Jeg var ikke gamle jenta da jeg fikk høre at jeg ikke var verdt noe og kunne bare gå å henge meg. Familien min ville hatt det så mye bedre uten meg. De kalte meg stygg, billig og fattig. Jeg ble kalt feit og de sa at ingen likte meg. De pekte på meg og lo når jeg gikk forbi dem i gangen på skolen. Dem stod der og latet som dem kuttet seg for å liksom forestille meg. Jeg ble dyttet, spyttet på, lugget, klort og kastet ting på. Tingene mine ble kastet ned trappa eller ut av vinduet på skolen. Jeg har blitt truet med kniv, slått i ankelen med bandykølle og blitt sparket og slått. Jeg ble alltid valgt sist i gymmen og det laget som fikk meg ble sure og sa æsj ol. De aller fleste gav aldri ballen til meg. Mange ganger latet jeg som jeg hadde glemt gymtøy eller hadde vondt i beina. Bare for å slippe å være med i gymmen. Jeg satt mye alene og de vennene jeg hadde forlot meg i løpet av barneskolen for å ikke bli mobbet selv. Dette er barn som gjør fordi dem har lært det via sosiale medier eller av dere voksne der hjemme. Det blir jo ikke bedre før dere faktisk får opp øynene. Det er faktisk en grunn til at tallene på selvmord bare blir høyere og høyere. Dere er med på å skape disse mobberne som ødelegger livet til uskyldige små barn.

For meg startet mobbingen allerede i 1. Klasse. Dere kan jo selv tenke dere hvor ødelagte disse barna faktisk var fra starten. Lite viste de hvor ille det faktisk var. Dette hadde dem jo allerede lært seg at var helt ok. Hjernevasket av foreldre og sosiale medier fortsatte jo dette. I mine øyne fatter jeg ikke hvordan et lite barn kan bli så ondskapsfull. Hva skjedde egentlig rundt dette barnet for at han/hun skulle bli sånn? En ting er sikkert og det er at INGEN barn blir sånn av seg selv.

Når jeg ser tilbake på min tid på barneskolen så vil jeg ikke lengre dømme de personene som oppførte seg slik, men jeg har heller ingen interesse av å møte dem igjen heller. Selvfølgelig har dette satt et spor i meg som har endret meg for alltid. Det er det ingen tvil om. Det skjedde så mye som ikke burde skje med et barn i den alderen. Takket være mobbingen så klarte ikke jeg å stole på noen. Ingen jeg lekte med var mine venner. Jeg klarte ikke slippe noen inn og stole på det de sa og at de ville meg godt. Jeg var usikker på alle rundt meg og fortalte minst mulig til noen. Verken barn eller voksne viste hvor mye smerte jeg var nødt til å holde ut med igjennom hele barne og ungdomsskolen. Jeg gikk rundt og var livredd for alle. Så begynte redselen å omdanne seg til frykt og angst som nesten var umulig å leve med. Allikevel dro jeg på skolen hver eneste dag. Med vondt i magen og følelsen av å bli sett på hvert eneste sekund. Jeg følte at alle baksnakket meg og lo av meg. Litt etter litt døde jeg på innsiden og det var da hele min verden kollapset. Selvskading var en stor del av min ungdomstid.

Alt dette skjedde fordi dere voksne ikke klarer å være et godt forbilde for barna deres og barn rundt dere. Dagene mine begynte med tusen tanker om hvordan jeg kunne lure meg unna skolen og heller være hjemme der jeg følte meg trygg. På vei til skolen ble jeg livredd når noen gikk bak meg eller forbi meg på vei til skolen. Redselen fylte meg allerede helt opp når jeg begynte å nærme meg skolen. Jeg prøvde å holde meg langt borte fra de andre i klassen, men de fant meg alltid og kom med en eller annen kommentar, dyttet meg osv. Så var det samme redselen på vei hjem. Jeg gikk så fort i klarte selvom beina mine nesten ikke ville bære meg hjem. Når jeg hadde begynt å få tilgang til sosiale medier tok mobbingen aldri slutt. Det tikket inn stygge meldinger hele tiden, hver eneste dag. Jeg slettet dem, de kom tilbake, jeg slettet dem og de kom tilbake. Selvskading ble en måte for meg å slippe den vonde følelsen i hjertet. Det kjentes ut som små nåler som ble stukket inn i hjertet og tatt ut igjen, gang på gang. Selvskading ble en kontroll på følelsene mine. 13-14 år var jeg. Tenk deg at din datter på barneskolen/ungdomskolen kan ha det sånn! Det er jo helt ufattelig å tenke på, men det er faktisk slik det er. Jeg var ikke gamle jenta da jeg først ble mobbet, da jeg stengte alle ute, da jeg gikk livredd på skoleveien, da jeg leste hatmeldinger på sosiale medier og da jeg begynte med selvskading.

Den smerten jeg satt med i starten av 8. Klasse var grusom. Hjemme, på soverommet var verst. Jeg turte aldri å snakke om mine følelser for jeg hadde lagd en så solid mur, ikke bare for de på skolen, men for alle rundt meg. Den lille jenta satt alene i ensomheten med alle kommentarer hun noensinne hadde fått, skrevet tydelig inni hodet sitt. For det var faktisk sånn jeg hadde det. Allikevel tok jeg på den masken foran fjeset mitt som skjulte alt det triste. Det viste null sorg og kun en modig og sterk jente som gikk med rett rygg igjennom gangen på skolen. Jeg latet som om alt var fint når jeg var hjemme med familien. Man kunne rett og slett ikke se hva jeg gikk igjennom. Jeg latet som jeg hadde det helt fint, men inni meg var jeg så ødelagt at ingen ville kjent meg igjen om mitt indre hadde syntes på mitt ytre. Det er en utrolig skremmende tanke. Mine egne foreldre viste ingenting. Dette kan være hvem som helst der ute. Ditt barn kan ha det slik akkurat nå og du vet ingenting. Pass på at barnet sitter at du er der for han/hun. Vis at du bryr deg og lytt når de har noe på hjertet. Ta deg tid til dem for en dag kan det være for sent. Og om barnet ditt kommer til deg bør du snakke med dem angående hjelp. Oppsøk hjelp for tidlig i stedenfor at det skal bli for sent.

Vi er ansvarlig for hva barna leser når de vokser opp, fordi sosiale medier er såpass lett tilgjengelig. Dere som foreldre er ansvarlig for hvordan dere oppfører dere i hverdagen. Ord som h*re og j*vel har dem jo hørt av de voksne. Ikke lær barna dine noe dem kan bruke mot andre barn senere. Syns ikke dere at det er bedre å lære dem respekt ovenfor voksne, høffelighet og empati fremfor hat for folk man ikke kjenner på nettet? La barn få vokse opp med lek og moro i stedenfor depresjon og selvskading.  Ta godt vare på den neste generasjonen. Gjør en forskjell og tenk deg om to ganger før du poster noe. Er det nødvendig? Er det snilt? Du tjener ingenting på å såre andre, men du sprer glede med positive ord. Så neste gang du skal skrive noe på sosiale medier eller åpne munnen din så tenk deg godt om. Det er ikke alt du trenger å dele selvom du tenker det.

Jeg har jo klart meg ganske bra. Klart er det mye ved meg som kunne vært bedre, men jeg har faktisk levd med alt dette i en lang stund. Faktisk føler jeg meg utrolig heldig som har kommet så langt i livet med så mye bagasje. Nå er mye av dette blitt lettere å håndtere og glemme, men alle er faktisk ikke like heldig. Mange barn og unge sliter så mye at de velger å forlate sine kjære. Det er helt uvirkelig, men selvmordstallene er høye på grunn av mobbing. Det er så klart andre ting som også kan være årsaken, men det er så mange unge som blir mobbet. Vi må tenke litt lengre enn akkurat der nesa rekker. Vi må få opp øynene for hva som skjer. Jeg vet jeg har skrivd om dette før, men det er fordi det er så utrolig viktig. Vi glemmer hvor farlig sosiale medier er og hvor mye det påvirker de unge. Det er så trist at det er så mange der ute som ikke klarer å få opp øynene.

Og har du noe på hjertet så trenger ikke det stå så alle kan lese det. Tenk på barna! Ikke bare på deg selv. Slutt å være så egoistisk. Vis vi kan tenke oss om før vi slenger ut med noe så kanskje barna også lærer seg å være snille og holde stygge kommentarer for seg selv.