Å komme hjem er som å komme tilbake til virkeligheten. Når jeg er med gutten min så er det som et vakkert eventyr. Jeg glemmer alt annet og bare fokuserer på lykken. Hjertet mitt banker dobbelt så fort når blikkene våres møtes.
Nå er det tilbake til kurset i morgen og 2 uker alene, men vi kan jo håpe og tro at tiden vil gå fort til vi sees igjen. Frem til da blir det mye styr med pakking og bæring av esker. Det er ikke bare han som trenger å få ting pakket bort. Det blir litt av en jobb, men jeg klarer det vel i løpet av 2 uker. Så må jeg jo få gått noen turer og tegne litt.
Jeg prøvde å nyte siste tiden med gutten min i dag, men når vi gikk ut i bilen og skulle kjøre til togstasjonen så fikk jeg helt vondt i magen. Jeg var helt på gråten, men prøvde å holde maska. Jeg ville virkelig ikke dra, men sånn er det bare.
Han ble med bort til toget og vi kysset før jeg gikk på toget. Jeg var ikke klar for å dra så når jeg satt meg på toget måtte jeg bite tennene sammen for å ikke gråte. Jeg ville bare løpe ut av toget og klemme han, men jeg kom meg igjennom togturen og ble møtt av søstra mi på stasjonen. Derifra gikk turen til Pizzabakeren. Så i dag ble det pizza til middag.
Nå ligger jeg på senga og tenker på gutten min. Nå blir det å telle dager frem til vi møtes igjen. “Bare” 14 dager til…