Dem som sier at mandag er den tyngste dagen i uka lyver ikke altså. Min mandag bestod av veldig mye negativitet inni meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å tenke positivt, men det ble fort dyttet ned igjen. Jeg følte meg så fortapt i mitt eget hodet og klarte ikke å komme meg opp igjen. Jeg har ligget i senga, jeg har grått og jeg har nesten blitt gal av meg selv. Det er sånn det er å slite psykisk. Noen dager er så ille at man rett og slett ikke orker å håndtere noe som helst. Derfor lå jeg i senga. Jeg sov litt, våknet opp sliten, sov litt mer og våknet opp ennå mer sliten. For det folk må vite om slike dager er at de som regel begynne med et mareritt. Så hver gang jeg sovnet så kom det et nytt mareritt og de føles så ekte. Når jeg da våkner opp så er jeg så utslitt og det kjennes ut som jeg har prøvd å slåss om mitt eget liv. Det er en grusom følelse å ha. Det verste er at det er i perioder jeg er utslitt fra før av at disse marerittene kommer.
Dere skjønner at etter begravelsen For Noen dager siden så klarte jeg ikke stå på mine egne bein på 2 hele dager. Jeg måtte bruke krykker hele den tiden og det var en helt grusom følelse. Aldri har jeg vært nødt til å ha krykker, men nå fikk jeg kjenne på en helt annen smerte enn før. Jeg har følt meg hjelpesløs mange ganger, men da jeg gikk på krykker så dro det meg helt ned. Jeg følte meg fanget og ubrukelig lenket fast i en stol fordi armene ikke klarte å bære meg i lengden. Det trillet ganske mange tårer i løpet av helgen, men jeg kom meg igjennom vært eneste sekund takket være min samboer. Uten han som støtte så hadde jeg nok ligget rett ut i senga mye lengre.
Tegningen på bildet over er av tantebarnet mitt som gikk bort i januar.
For selvom jeg bruker mye tid i senga så klarer jeg meg å komme meg ut i stua der han som regel sitter. Han får meg i godt humør og jeg smiler selvom jeg ikke har noe energi igjen i kroppen. Han er helt unik. Den hjelpen jeg har fått er umulig å sette ord på hvor takknemlig jeg er for. Jeg er bare så takknemlig for å ha funnet en mann som forstår meg og aksepterer meg for den jeg er. Det har ikke gått opp for meg enda at han ikke er som alle andre. I steden for å hvile så pusher jeg kroppen min til å gjøre mer enn den orker fordi det er sånn jeg har hatt det i all for lang tid. Enda han sier gang på gang at jeg må roe ned og slappe av så har jeg ikke helt kommet dit enda. Jeg har endelig fått den kjæresten jeg fortjener, men har ikke helt våkna enda. Vil jeg våkne? Jeg håper det. Jeg har ikke veldig Lyst til å fortsette i samme bane som jeg gjør nå. Det å høre tankene hele tiden si at man ikke er bra nok og må gjøre mer er ganske slitsomt. Bare det tapper meg for krefter. Det er en av tingene jeg håper jeg kan få hjelp til. Nå klarer jeg jo ikke gå rundt i leiligheten engang før jeg er helt utslitt. Denne perioden jeg er inni nå er ganske tøff. Det er faktisk den tøffeste hittil. Håper det snart går over.