Å gå i fint vær er det beste som finnes og i dag ble det en tur innover i skogen. Det er litt mye gjørme og ujevnt terreng etter at et traktor eller noe har kjørt innover, men det er jo veldig flott. Vi kom oss ikke så langt inn i skogen i dag, men det ble lengre enn sist gang vi var der oppe. Bare det å komme på toppen av bakken der skogen begynner er jo en veldig fin tur i seg selv. Det å kunne se på utsikten fra toppen av bakken er en helt unik opplevelse.

Også er det jo sånn at når jeg går på tur så blir det jo en del bilder. Jeg fikk en veldig fin kommentar om nettopp det da vi var på tur. Samboeren min sa det å gå på tur med meg er som å gå på tur med en hund. Plutselig blir det bråstopp. Jeg syns den kommentaren var så bra. Jeg er veldig vimsete på tur og jeg stopper ganske mye for å ta bilder, men det er jo fordi jeg alltid finner noe fint som er verdt å ta bilde av. Jeg ser de små detaljene i naturen som gjør seg fint på bilder. Ikke min feil at naturen har så mye å ta bilde av.

Med en så blå himmel og solen som lyser opp det grønne som er i skogen så blir jo jeg veldig inspirert. Det er utrolig vakkert med den grønne mosen på stubben for eksempel. Når solen treffer mosen så lyser den grønne fargen opp og gjør det utrolig fint på bildet.

Bildet av skogen med solen som lyser ned mot bakken var et veldig fint bilde, men når jeg tok det så kunne jeg ikke se noe som helst. Det var egentlig bare flaks at det ble noe av det bildet. Og når jeg tar bilder så er det som regel kun et bilde av hver ting. Jeg har sett at det er veldig mange som tar mange bilder når de skal prøve å få et bra bilde. Er det ute av fokus så tar jeg så klart et nytt, men det er egentlig ganske sjeldent. Jeg tar ikke bilder for å vise frem ting, men fordi jeg ser hvordan naturen tar seg ut på bildet før jeg tar bildet. Jeg kan gå forbi et tre og se at et blad på treet ville sett bra ut hvis jeg tok bilde fra venstre for eksempel. Litt vanskelig å forklare fant jeg ut, men jeg håper dere allikevel skjønner hva jeg mener.

Og hva er vel en tur uten noen bilder av oss? Det er jo veldig koselig å ha bilder som man er med på selv også. Særlig hvis man er på en ferie eller noe annet spennende så kan man fremkalle bildene og se tilbake på alle de morsomme minnene. Det er jo veldig gøy å kunne mimre litt og drømme seg bort. Jeg syns hvertfall det.

Mamma har jo alltid vært glad i å ta bilder av oss ungene helt siden vi var små og det er jo veldig gøy å se på de gamle bildene. Også er det noe med det å kunne se på ansiktene til dem som ikke lenger er blant oss. Jeg kan huske hvordan den personen så ut, latteren og kroppsspråket fra minnene i bildene mine. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten bilder. Det er noe helt spesielt med det å kunne ha et bilde av en person som ikke lengre er blant oss. Man kan på en måte føle at dem er nære og man kan huske så mye. Derfor har jeg rammet inn et lite bilde av bestemoren min. Det bilde beskriver henne så utrolig bra. Hun sitter ute på verandaen og soler seg. Bare det å tenke tilbake på det så kan jeg nesten føle at jeg går ut på verandaen og vekker henne. Hun sovna alltid når hun solte seg og det var som regel der jeg fant henne når jeg kom hjem fra skolen. Jeg fikk en varm klem og et vennlig smil. Det er det beste minnet jeg har av min bestemor. Så bilder betyr enormt mye for meg. Jeg skulle så klart ønske at hun levde litt lengre sånn at jeg kunne tatt mange bilder av henne selv og kanskje til og med bilde av oss 2 sammen, men så heldig var jeg desverre ikke. Så det bildet jeg har, selvom det har en skikkelig oransj tone så er det faktisk et av de viktigste tingene jeg eier fordi det forteller meg om en helt magisk og fantastisk tid i en ellers trist og ond verden. Det forteller meg om håp, kjærlighet og hvor viktig familien min er. Så for meg er ikke et bilde bare et bilde. Det er så utrolig mye mer enn det.