Dagens tur er fullført og jeg kan lene meg tilbake og slappe av. Å gå tur er veldig koselig, men det er så mange folk som er ute og jeg er alt for sliten til å orke og hole angsten i sjakk. Så det ble en liten tur som i går, men det er jo bedre enn ingenting. Og før jeg vet ordet av det så vil den angsten bli mindre og mindre. Det høres kanskje rart ut, men det har vært mye vanskelig å gå rundt i nabolaget her enn å ta de lange turene i skogen. Jeg har fortsatt angst i skogen, men ikke så mye som jeg har hatt på disse rundturene. Jeg tror kanskje fordi det er hus overalt og jeg får ikke noe pause fra folk, men det kan være fordi jeg er mer sliten nå også. Helt ærlig vet jeg ikke helt hva som gjør det, men en ting er sikkert. Den skal bekjempes og jeg stopper ikke før den er borte for godt. Akkurat nå bruker jeg kun det jeg har lært av psykologen tidligere fordi jeg har ikke noen psykologtimer nå, men det hjelper faktisk en god del bare å stå i stormen. Har man sosial angst så er det aller viktigste å bare komme seg ut og pushe seg litt mer for hver gang. Får du følelsen av at det blir for mye så holder du ut i noen få minutter til. Hvertfall sånn jeg har lært det.
Jeg liker å distrahere meg med å ta bilder. Det gjør turen litt enklere. Noen ganger klarer jeg å hilse på folk og andre ganger ikke. Sånn har livet mitt vært så lenge jeg kan huske. Uansett om jeg kjenner personen eller ikke så har jeg alltid lyst til å gjøre meg så liten som mulig og håpe at ingen ser meg. Klart jeg hilser om noen sier hei til meg, men jeg har alltid prøvd å unngå å prate til folk. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi angsten sier det er farlig om jeg hilser først. Det er jo ikke noe farlig så jeg prøver å jobbe med det når jeg er på tur. Jeg vet ikke hva det er, men rundt her er det bare så mye vanskeligere å jobbe med angsten. Så hvis du ser meg og jeg ser ned i bakken så er det fordi angsten lager redsel, ikke fordi jeg ikke vil hilse. Og dette er noe man burde ha i bakhodet om alle mennesker. For man vet aldri hva personen kan gå igjennom. I de aller fleste tilfellene har det ingenting med frekkhet å gjøre, for å si det sånn. For den har jeg fått så mange ganger.
Så det var litt om angst. Håper dere tar dette med dere videre og tenker litt over dette neste gang du møter noen som ikke hilser først.
Nå skal jeg hvertfall legge meg på sofaen, slappe av og se litt på Netflix. Det er nemlig en ny serie jeg har sett litt på som faktisk er overraskende spennende. Hvertfall de få episodene jeg har sett til nå. Jeg er fortsatt ikke ferdig med å se på Death Note, men jeg må ta det når jeg faktisk klarer å følge med på teksten. Jeg er god i engelsk, men å lese tar tid. Faktisk er jeg veldig treg til å lese generelt. Det er koselig å lese en bok, men så tar det jo gankse lang tid før jeg har lest ut en bok. Tekst på filmer og serier er bare distraherende. Så hvis ikke jeg MÅ ha det på så lar jeg det være, men jeg blir vel ferdig med Death Note før eller senere. Akkurat nå har jeg begynt på Winx. Skikkelig barndomsminner, men denne gangen er det ikke cartoon. Hittil har det ikke skuffet, men vi får se hvordan resten av serien er.
Følg meg her:
Facebook(bloggen) Instagram youtube