Dagen i dag har vært tøff, men det er ikke så rart. Jeg startet dagen med en skål frokostblanding og etter det så begynte jeg rett på ryddingen. Som dere kanskje husker så snakket jeg om å rydde hele boden i dag. ve, det skjedde ikke. Etter å ha kappet opp de pappeskene så ble jeg skikkelig svimmel. Jeg var helt utslitt og klarte ikke å fortsette med å rydde ferdig boden. Så jeg la meg ned for å hvile en liten stund og da sovna jeg. Når jeg våknet så var det på tide med middag og etter det har jeg bare prøvd å slappe mest mulig av. Så her har jeg sittet å sett på Disney+, spist litt is og drukket masse vann. For er det noe kroppen min virkelig trenger i dag så er det vann. I stad var jeg helt sikker på at jeg kom til å svime av. Det gikk helt rundt og derfor valgte jeg å ta en pause fra alt. Jeg klarte ikke blogge noe særlig i dag heller og det syns jeg er så kjipt fordi jeg elsker å blogge. Det finnes ikke noe bedre enn å sitte med pcen og skrive så når jeg ikke hadde energi til det engang ble jeg litt deppa. Heldigvis har dagen gått greit til tross for litt triste tanker og sånt.
Mange tanker går til Jennie. Jeg savner henne utrolig mye og jeg kan ikke tro at hun er borte, at vi aldri får se det flotte smilet hennes igjen. Det er en tanke som har brent seg fast og som ikke vil gi slipp. For tantebarna mine betyr alt for meg. I dag har vært ekstra ille, men jeg prøver å ikke tenke på det negative selvom disse tankene dukker opp. Når jeg hører den stemmen inni hodet som sier at jeg aldri får se henne igjen så skriker jeg tilbake at jeg var heldig som fikk kjenne henne og ha henne i livet mitt i 13 år. Ikke alle var like heldige som meg. Jeg fikk se den vakre jenta vokse opp til å bli ei nydelig jente med flotte meninger og et hjerte fylt med kjærlighet. For den tiden jeg fikk med henne så er jeg takknemlig. Hun var en ekte engel på jorden. Himmelen hadde bare ikke gitt henne nok tid. For jeg skulle ønske vi kunne se henne vokse opp og leve ut alle de flotte drømmene hun hadde.
Jennie er alltid i mine tanker, men noen ganger veier de tankene litt for mye. Å leve videre når hun ikke fikk det virker så urettferdig og tungt. Noen dager er uutholdelige. Jeg klarer så vidt å puste. Noen dager vil jeg bare ligge i senga og klemme puta så hardt jeg kan. Andre dager går det helt fint, men hvis jeg kunne fått et ønske og bare et så ville det vært å fått henne tilbake. Dessverre er det ikke slik det fungerer. Man må bare lære seg å leve med den vonde følelsen som griper rundt hjertet og får tårene til å strømme nedover kinnet.
Hvordan skal man klare å leve med en slik dyp sorg? Jeg vet ikke, men jeg prøver hvertfall å holde hodet over vann. Det viktigste man kan gjøre er å kjenne på sorgen, men aller mest finne alt det positive. Ta frem alle de gode minnene og tenke på hvor heldig man har vært som fikk tilbringe den tiden sammen. Dyrebare minner og gode opplevelser som for alltid vil leve videre i hjertene våre.
Hver eneste dag får minnene meg til å føle glede. Den vesle jenta som løper rundt, stadig med plaster på knærne, men alltid like blid. Jeg gråter, men allikevel smiler jeg fordi det er fantastisk minner jeg håper jeg aldri glemmer. Ei jente så full av liv at hun nesten letter. For de minnene jeg har, som jeg husker best er fra ei lita jente med verdens størst smil og full av tull, latter og lek. Jeg kan sitte å tenke på at hun er borte og mange ganger blir jeg slengt tilbake til begravelsen, men jeg kommer meg alltid tilbake til den tiden hun var uten bekymringer og spredde så mye glede.
Dagene mine er tunge og lette om hverandre. Det kan være at det starter med depresjon, men etter en stund så får minnene om henne meg til å bli glad. Jeg kan også ha en helt fantastisk dag og plutselig bli revet tilbake til da jeg besøkte graven hennes og alt blir svart. Uansett hvor jeg er psykisk så kommer jeg meg alltid på beina igjen, men det å tenke på Jennie kan være veldig tungt og vanskelig en dag og en annen kan det være lett.
Jeg fikk sammendraget fra psykologen min i posten. Dette var noe jeg virkelig hadde lyst til å få tilsend, men når jeg leste det så var det ikke like lett. I dette sammendraget står det Mistet niese på 13 år i selvmord i januar i 2020. Dette har vært svært tungt for hele familien. Da klarte jeg ikke mer. Jeg kjente tårene presse på og da la jeg det fra meg. Det krevde så utrolig mye å ikke gråte. Til slutt måtte tårene ut og jeg fikk en veldig tung episode den dagen. Jeg kan godt lese om alt jeg har vært igjennom av mobbing og et liv som jeg har følt meg som luft, men ikke den setningen der. Tankene mine gikk rett til familien hennes og hvor vondt det er for dem som lever uten ei datter, ei søster. Da bare raste alt og jeg kjente at jeg ikke fikk puste.
Snart er det 1 år siden jeg så Tantebarnet mitt. Julen vil aldri bli den samme. Jul i fjor var siste gang jeg fikk se smilet hennes, høre stemmen hennes og gi henne en klem. Jeg kan se for meg Jennie som sitter på den andre siden av bordet. Jeg kan se for meg smilet hennes når hun snur seg mot meg. Jeg kan se for meg henne sitte i sofaen og hører henne snakke om gutter en siste gang. Jeg tenker på ei helt fantastisk jente som var så sterk, men som ble tatt av mørket som lå over henne. Så uansett hvor mørkt jeg har det så vil alltid tanken på henne gi meg styrke.
Å fortelle om henne og alt dette her gjør at tårene nok en gang triller nedover kinnet, men det er helt ok. Alle tårene er et tegn på hvor utrolig glad jeg er i tantebarnet mitt og hvor mye hun betydde for meg. For meg vil hun aldri være helt borte. Hun vil alltid være i hjertet mitt og der finner jeg styrken til å kjempe videre.
Men nå er jeg så utrolig sliten så jeg tenker at det er på tide å gå og legge meg.
Følg gjerne bloggen på Facebook HER
