Etter å vært i Jessheim hos psykologen min, kommet hjem og pakket ut alle varene fra MENY så er det på tide å slappe litt av med pizza og energidrikk. Så her sitter jeg i stua alene og tar det helt med ro. Turen til og fra psykologen skal dere få høre om nå.

Ned til bussen kjente jeg at beina mine ikke var helt gode. Knærne mine kranglet, men jeg klarte å komme meg til bussplassen. Når bussen endelig kom så fikk jeg slappet av litt i beina frem til vi ankom Gardermoen. Der satt jeg meg ned på en av benkene og tok frem boka mi. Jeg viste ikke helt hvor lang tid jeg kom til å bruke og når bussen gikk så jeg tok meg god tid. På benken satt jeg å leste i nesten en halvtime. Det var stille og rolig rundt meg så det tok ikke mange sekundene før jeg var i min egen lille verden. Gro-Helen har virkelig fått lagd en helt spesiell bok og det har blitt en av mine favoritter hittil. Den er like vanskelig å legge fra seg som Sophie Elise sin siste bok, men jeg kunne jo ikke sitte der å lese hele dagen.

Bussen min til Jessheim kom og jeg fikk satt meg inn. Et lite panikkanfall kom da jeg så at tavla inne på bussen ikke virket. Hvordan skulle jeg klare å finne ut hvilket stopp jeg skulle gå av på? Jeg kjente det ble vanskelig å puste, men jeg klarte fort å komme tilbake til meg selv og fant en løsning. Jeg tok frem mobilen min og fikk søkt opp bussruta på Google maps sånn at jeg så de forskjellige stoppene og hvilket stopp jeg skulle ta. Det var egentlig en ganske genial løsning som jeg er veldig stolt av at jeg klarte å komme opp med. Jeg må ha sett helt gal ut som nistirret på mobilen min, zoomet inn mer og mer jo nærmere vi kom. Og når vi endelig hadde kommet frem til stoppet og jeg skulle plinge for å gå av så var den allerede trykket på. Flere som gikk av på det stoppet jeg skulle gå. Jaja, jeg klarte hvertfall å finne frem og det syns jeg er utrolig bra gjort bare det.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Så var det å finne frem til riktig bygning. Jeg gikk over veien og ned snarveien mot bowling 1, men ante egentlig ikke hvor jeg skulle gå. Så når jeg var på siden av bygget til bowling 1 så måtte jeg ennå en gang ta frem mobilen for veibeskrivelse. Da var det veldig lett å finne frem.

Når jeg hadde kommet meg til døra så var den låst, men det var jeg fullstendig klar over at den kom til å være. Jeg gikk litt frem og tilbake for å ikke ta liv av beina mine, men de verket bare mer og mer for hvert minutt som gikk. Jeg stod der ute i 15 minutter siden jeg hadde kommet litt for tidlig. Når psykologen endelig kom ut så gledet jeg meg til å bare få satt meg ned i stolen og komme i gang med samtalen.

De 45 minuttene gikk egentlig veldig fort. Vi pratet om fibromyalgien og psyken som krangler om hverandre. Vi satt opp en pyramide på ting som var greit å utføre, vanskelig å utføre og på toppen satt vi ting som jeg ikke klarer å utføre. Planen nå er jo å få de øverste til å bli greit/vanskelig å utføre, på sikt så klart. Det høres jo utrolig fint ut det. Ene tingen er å gå i butikken alene. Dette er jo ikke helt urealistiske mål, men det er jo noe som kommer til å ta tid. Det samme gjelder det å klare og være alene hjemme om natta, få sove når jeg er alene hjemme. Mitt mål er å få til dette i løpet av neste sommer, men vi får se hvor langt jeg kommer. Først og fremst gjelder det å gå turer, få kroppen i bedre form og utfordre meg selv litt hver uke.

Psykolog timen i seg selv gikk veldig fint og vi fikk snakket veldig mye denne gangen. Kanskje det var litt lettere å møtes enn å snakke over telefon. Jeg har faktisk savnet den tryggheten at ingen andre kan høre. Disse tingene vi snakker om er jo veldig personlig så jeg vil jo ikke dele mer enn jeg selv ønsker. For selvom jeg er åpen så er det jo detaljene som er litt skremmende å fortelle om det er andre som kan høre. Vi har jo folk utenfor vinduet mesteparten av tiden og samboeren min er jo hjemme av og til når jeg har disse samtalene. Så ja, det var fint å kunne ha et rom med bare oss to.

Når jeg skulle til bussen så måtte ned en ganske lang trapp. Det var da jeg kjente at knærne mine ikke har det så veldig bra etter hele denne turen, men jeg tok meg god tid og jeg kom meg ned og ut til slutt. Okay, nå kommer det som jeg er mest stolt over. Fordi jeg tenkte jeg skulle prøve å finne veien tilbake til bussplassen uten veibeskrivelse og jeg klarte det. Jeg syns det var ganske bra gjort etter å bare vært der 1 gang tidligere. Det begynner å bli en stund siden og da var det samboeren min som fant veien frem og tilbake. Så det er jeg faktisk stolt av. De små tingene som virkelig lyser opp dagen og man kan leve litt på i dagene fremover.

Så var det turen hjemover. Jeg hadde lyst til å fortsette å lese på boka jeg hadde tatt med meg, men bussen bort til Gardermoen gikk ikke det. Nå høres jeg sikkert egoistisk ut eller ei som hater unger, men jeg hadde en mor med to små barn foran meg. Hun ene drev og snudde seg og skrek meg nesten helt oppi fjeset. Det var ubehagelig og jeg kjente på angsten hele tiden denne familien satt på bussen. Så for å prøve og stenge ute dette barnet snudde jeg meg mot vinduet og konsentrerte meg om utsikten. Det er jo veldig trist at jeg har blitt sånn. For mange år siden kunne jeg hilse på barn som var så søte og hilste på meg, men denne gangen ville jeg egentlig bare løpe ut av bussen.

Når den fine familien hadde gått av bussen kunne jeg slappe av i kroppen. Ikke lenge etter så var vi på Gardermoen. Desverre hadde bussen min videre gått for 2 minutter siden så jeg måtte vente 30 minutter på neste  men det gikk greit. På Gardermoen er det ganske folketomt nå så jeg fikk stå ganske alene. Selvom det var mennesker 3-4 meter unna og jeg tenkte “ikke kom nærmere” så gikk hvertfall tiden ganske fort til bussen min var på plass.

Jeg satt meg godt til rette inne på bussen og tok igjen opp boka mi. Først når vi nærmet oss der jeg skulle av så la jeg den fra meg oppi sekken. Denne gangen brukte jeg nemlig den nye sekken min i stedenfor å bruke veske og det er jeg veldig glad for!

Jeg kom meg av bussen og hadde bare alle bakkene igjen før jeg var hjemme. Det som drev meg var tanken på å kunne legge meg ned i stua og slappe av resten av dagen. Et skritt om gangen var alt som skulle til for at jeg skulle komme nærmere hjem kjære hjem. Det gikk ganske greit en stund selvom beina og korsryggen tok liv av meg. Vel, det var helt til jeg kom bort til 2 gutter. Den ene hadde snubla, mens han trillet sykkelen. Han lo og tullet med kompisen så jeg ville ikke bruke noe energi på å blande meg inn i det der. Det så ut som det hadde gått greit så jeg gikk rett forbi uten å se på dem. Da får jeg plutselig høre bak meg “Hei, det går bra med meg”. Jeg kjente at jeg fikk vondt i magen av å ikke stoppe opp og spørre han, men samtidig viste jeg at det hadde jeg aldri klart nå uansett. Det føltes allikevel ekkelt å bare gå uten å si noe som helst.

Et skritt foran det andre. “Du er snart hjemme nå” tenkte jeg da jeg endelig hadde nådd toppen av snarvei nummer 2. Plutselig kjente jeg at kroppen ikke ville mer, men jeg gikk allikevel. En fot foran den andre, sakte, men det gikk allikevel fremover. Endelig hjemme så stod det en pakke fra Havaristen og ventet på meg i gangen. Uten krefter igjen i kroppen så klarte jeg ikke bære den så jeg dyttet den bortover gulvet. Så sliten og klar for å slappe av, men så kom varene fra MENY som jeg hadde bestilt. Så da var det bare å rydde ut av posene og nå slapper jeg endelig av.

Ja, det har virkelig vært litt av en dag. Det kjennes på kroppen. Allikevel er jeg veldig glad for at jeg klarte å gjennomføre denne dagen og jeg klarte å reise helt på egenhånd. Litt vanskelig på bussen, men ellers bra. Så kanskje jeg klarer å fikse problemene mine allikevel. For jeg har vært veldig i tvil ettersom jeg har hatt så mye problemer med så mye forskjellig. Jeg får bare ta tiden til hjelp. En dag vil jeg kanskje klare å leve litt mer normalt og selvstendig.