En ny spøkelseshistorie kommer her:
Tivoliet hadde endelig kommet til byen og jeg var så klar for å dra. I år skulle vennene mine og jeg gå inn i spøkelseshuset for første gang. Det hadde vært stengt i et par år nå etter at en gutt hadde blitt borte, men nå hadde de sjekket hele huset og fant ingenting. I tillegg hadde de fått tillatelse fra politiet etter at dem hadde undersøkt huset og alt mulig. Det hadde vist vært en stor sak rundt hele tivoliet, men det var ikke noe jeg tenkte så mye på. Jeg var bare glad for at jeg endelig skulle få gå inn i spøkelseshuset. Og i dag var dagen.
Vi hadde samlet oss hjemme hos conner, en kompis av meg. Der skulle vi spise pizza og gjøre oss klar for en hel ettermiddag på tivoliet. Alle var veldig spente. Den eneste som hadde vært i spøkelseshuset før var Dan, men det var flere år siden. Før de hadde fått pusset opp og lagt til mye nytt. Så han var like spent som resten av oss og håpet at det var enda skumlere enn hva han husket.
Vi gikk nedover gaten og bort til det store tivoliet. Alle de blinkene lysene og musikken gav meg sommerfugler i magen. Dette hadde jeg gledet meg utrolig mye til. Jeg klarte nesten ikke la være å hoppe opp og ned av glede, men heldigvis gjorde jeg ikke det. For rett foran oss stod Leon som jeg var forelsket i. Han skulle også være med inn i spøkelseshuset.
Vi kommer frem til inngangen, men utenfor henger det et skilt der det står stengt. Conner får en idé om å snike seg inn på siden der en dør står oppe. Egentlig ville jeg bare snu og gå hjem igjen, men jeg kunne jo ikke være pyse foran Leon. Så vi går inn uten å bli sett. Det er noen få lys her og der, men det er nesten umulig å se noe som helst.
Kanskje vi burde gå ut igjen… sa Pam, men ingen så ut til å bry seg om det. Alle gikk videre inn i spøkelseshuset. Plutselig hører vi knirking i gulvet et stykke foran oss. Vi gjemmer oss bak en gardin og er helt stille. Knirkingen kommer nærmere og nærmere før den stopper helt. Alle står helt stille og holder pusten. Da hører vi en skrapelyd mot veggen og noen som hvisker slipp meg ut, slipp meg ut! Stemmen er hes og rart. Det høres ikke menneskelig ut engang. Jeg ble skikkelig redd og det gikk kaldt nedover ryggen.
Leon, som står rett ved siden av meg tar hånden min. Det føltes plutselig mye bedre, men når jeg ser bort på han så er han helt stiv av frykt. Han klemmer hånden min hardere og hardere. Det begynner å gjøre vondt, men jeg tørr ikke si noe. Jeg prøver å få hånden min ut fra hans, men jeg klarer ikke. Når jeg igjen ser på han så er hele han forandret. Blikkene våres møtes og han ser helt fjern ut, som om han ikke er til stede. Han tar den andre hånden rundt halsen min og klemmer. Jeg får ikke puste. De andre legger merke til Leon sin merkelige oppførsel og prøver å stoppe han, men han slenger dem bare vekk.
Det er ikke mye jeg husker etter det, men jeg må ha svikt av. For når jeg våkner opp så ligger jeg i en sykeseng. Conner sitter ved siden av sengen, men det er ingen tegn til noen av de andre. Jeg ser bort på Conner som ser ut til å være lettere skadet. Så spør jeg hvor de andre er, men det vet han ikke. Leon hadde vist ingen sett siden spøkelseshuset, men de andre var nok hjemme. Han hadde hvertfall sett alle utenfor tivoliet da jeg ble hentet av ambulanse, alle utenom Leon.
Hva var det egentlig som skjedde der inne? Spurte han og så på meg, men jeg viste like lite som han. Alt jeg husket var at den personen som stod foran meg, var ikke Leon. Det blikket var fylt med hat og død, mens Leon var en eneste stor solstråle. Så hva som egentlig skjedde der inne får vi nok aldri vite, men en ting er hvertfall sikkert. Jeg skal aldri tilbake dit.
Følg meg her:
Facebook(bloggen) Instagram Youtube
