Det er en stund siden begravelsen til faren til samboeren min, men i morgen er dagen her. I morgen skal urnen settes ned på hans siste hvilested. Jeg får en skikkelig vond følelse i magen av å tenke på det. Det er så utrolig trist at han mistet faren sin så tidlig. Nå sovnet han bare stille inn og våknet aldri igjen, men å miste noen er uansett veldig vondt. Det vondeste av alt er å se kista (i dette tilfellet urnen) bli senket ned i jorden. Jeg har aldri vært i en begravelse der noen har blitt kremert før. Alt dette er helt nytt for meg.
Men når jeg tenker på hva som skal skje så blir jeg dratt tilbake til Jennie sin begravelse. Å sitte inne og høre på sanger og taler er en ting, men å se kista og vite at den søte, lille jenta ligger der er så vondt. Hele min verden bare falt fra hverandre. Det er den verste begravelsesminnet jeg har. Ikke klarer jeg å legge det fra meg heller. Det traff meg så hardt at det har brent seg fast inni hodet mitt. Jeg prøver å ikke snakke om det eller skrive så mye om det. For når det blir dratt opp igjen så er det som om jeg er tilbake til det øyeblikket hvor alt bare falt sammen. Det var som om bakken under meg ble borte og jeg falt uten å finne bunnen. Det var som om hjertet mitt ble revet i stykker. Jennie tok med seg en bit av mitt hjerte den dagen hun valgte å forlate oss. For jeg har ikke følt meg hel siden da. Det er noe viktig som mangler i livet mitt.
Så det å dra ut i morgen og oppleve dette med faren hans blir veldig tungt. Selvfølgelig skal jeg være der og støtte han, men det kommer til å bli en veldig tung dag for oss alle. Jeg syns det er så utrolig trist at han ikke fikk mer tid med pappaen sin. Det er også trist at jeg ikke fikk bli bedre kjent med han. Samtalen om Nedre Eiker, der jeg kommer fra er noe jeg kommer til å huske i en lang tid. Det var veldig gøy å se at han var så glad og hadde så mye å fortelle. Steder han kjente fra langt tilbake. Det var gøy å bare sitte og høre på. Jeg skulle ønske vi hadde fått flere sånne øyeblikk. Men det aller beste var når far og sønn skulle se fotballkamp sammen. Når de sang sammen, heiet sammen og klagde på dommeren sammen. For et herlig øyeblikk å være vitne til. I det minste har samboeren min mange fine minner med faren sin foran skjermen når det var fotballkamp. Alle dagene han snakket med faren sin på telefonen om fotball og musikk. Det var som regel det de snakket om.
Og i morgen skal han altsåpå sitt siste hvilested. I det minste har samboeren min og han sin familie et sted å gå til om de ønsker. Et sted å legge blomster, tenke, gråte og savne han. Det er hvertfall det jeg skal gjøre når jeg får besøkt Jennie sin grav. Faktisk skal jeg det snart. Jeg har hatt så dårlig samvittighet at jeg ennå ikke har vært der etter begravelsen. Jeg er bare glad det er med venninna mi og ikke noen andre. Samboeren min hadde vært greit da, men vi har jo ikke bil. Så det at venninna mi kan kjøre meg dit betyr så utrolig mye for meg. Jennie er i hjertet mitt, men det er fint å ha et sted å gå til også. Jeg gruer meg masse og blir helt kvalm av tanken på at jeg må besøke graven til min 13 år gamle niese, men hun orket ikke mer og fikk ikke hjelp i tide så da blir det sånn. Hele tiden tenker jeg på siste gangen jeg så henne. Jeg kommer aldri til å glemme hvor stilig hun så ut og hvor mye mer voksen hun hadde blitt på så kort tid. Verdens søteste jente med et vakkert smil, gutteprating og modellkropp. Hun var perfekt på alle måter. Så trist at hun ikke kunne se det selv.
Så det er ganske mye som skjer her. Noe vondt og mye fint også. Man kan ikke bare tenke negativt på ting selvom det gjør så utrolig vondt å miste noen. De er fortsatt i hjertene våres. De vil aldri forlate oss, ikke egentlig! Faren til samboeren min vil alltid være i musikken samboeren min spiller. Han ville vært så stolt av sønnene sine og alt de gjør.
