I dag er det verdensdagen for selvmordsforebygging og jeg har lyst til å vise at jeg bryr meg ved å tenne et lys kl. 20:00 i kveld sammen med så mange andre. Bli med og vis at du bryr deg. Fyll Facebook, Instagram, Snapchat og andre sosiale medier med tente lys. Dette er så utrolig viktig. La oss tenne lys for de som har mistet noen i selvmord og til de som sliter med selvmordstanker. I år samles det folk i Oslo på St. Hanshaugen (de som har bestilt gratis billett) for å tenne lys for de som tok sitt eget liv i 2019 og 2020. Som dere vet så har jeg mistet tantebarnet mitt til selvmord. Hun er en av de som forlot oss i 2020. Så i dag tenner jeg lys for henne, men også for alle de andre som tapte kampen og ikke orket å leve mer.
Selvmordstanker er en grusom ting å leve med. Man får ikke disse tankene fordi man har vært svak, men fordi man har vært sterk så alt for lenge. Et barn skal ikke være nødt til å bli satt på venteliste for å få hjelp. Om et barn sier i fra at hen ikke vil leve mer så er det snakk om dager, timer og kanskje bare minutter før det er for sent. Når et barn kommer til deg og sier at dem sliter med å holde seg i live så har hen gått med så mye vondt inni seg så lenge at hen skriker etter hjelp. Aldri la et barn vente på hjelp. Den hjelpen burde komme med en gang. Slik kan vi redde mange barn.
Det er jo selvsagt ikke bare barn som sliter med selvmordstanker. Det er så mange voksne som blir etterlatt til seg selv. Jeg vet fordi jeg har vært der og er der selv i dag. Vi må bli flinkere til å hjelpe hverandre og det må bli et mye bedre system i Norge slik at alle kan få den hjelpen de trenger og noen de kan snakke med. For det er ikke alle som vil ta kontakt, mase om hjelpen de trenger. Faktisk er det ganske få som gjør det fordi dem føler at de bare er en byrde for andre. Det hjelper ikke si at det er dem sin jobb å hjelpe folk som sliter og at man må purre på dem. For mange er ikke dette et valg. Så når man bare blir slengt ut fra DPS etter 10 timer eller kommunen slutter/nekter å hjelpe deg så synker man tilbake. Man blir glemt i et alt for dårlig system og det er her det fort kan gå galt.
Min historie oppi alt dette:
Angst og depresjon er noe jeg må ha begynt å få sent på barneskolen. Jeg følte ofte redsel i hverdagen og jeg latet som jeg var syk for å ikke måtte gå på skolen. Daglig satt jeg å gråt og ofte gråt jeg meg i søvn. Selvskadingen begynte på ungdomsskolen. Det var mye bedre å føle den smerten enn den som knøyt seg i brystet og magen. Tankene om at ingen likte meg og ingen var til å stole på kom også ganske fort. Jeg lukket meg og lot ingen komme for nærme. Ingen skulle få se min smerte, men om veggene på barnerommet kunne snakke…
Dette har jeg aldri snakket om til noen. Jeg holdt alt dette inni meg i så mange år. Det er et mirakel at jeg lever. Og det er det som er så grusomt og som skremmer meg. For det er mennesker der ute som du ikke kan se sliter, men som holder på like mye vondt som det jeg gjorde. Barndommen min var alt annet enn lykkelig, men ingen viste det. Derfor er det viktig at når barnet ditt sier at hen sliter så må du lytte. Dette barnet kan ha holdt ting hemmelig for deg i flere år allerede, men når hen strekker ut en hånd for å få hjelp så nøler du ikke et sekund. Det barnet trenger hjelp NÅ!
Og derfor tenner jeg et lys i kveld. Jeg tenner lyset for alle som har slitt som meg og lever som voksen med så mange vonde tanker og så lite hjelp. Jeg tenner det for barn som tantebarnet mitt som blir satt på venteliste og ikke får hjelp i tide. La oss tenne et lys for alle som sliter, for de vi har mistet og for de som er igjen med sorg.
Vil du tenne et lys kl.20:00 sammen med meg? <3
