Så var det på tide med en skummel historie. Disse historiene har jeg skrivd selv så jeg håper dere liker dem. En litt morsom og skummel historiestund hver helg. Det er jo tross alt oktober og snart halloween. Kos deg med en ny historie fra meg.
Grottegalskap
Jeg hadde vært i en stor krangel med tante. Det var jo ikke min feil at jeg ble satt igjen her så moren min kunne dra å gjøre hva hun enn ville uten at jeg var i veien. Som om jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. 16 år også fikk jeg ikke lov til å være hjemme alene. Så dårlig gjort! Ikke nok med det. Tante ville ha meg med på shopping og ute på bygda er det like kjedelig som å gå i fjøset. Så jeg løpte ut i skogen. Her fikk jeg i det minste få lov til å være i fred. Tante stolte hvertfall såpass på meg at hun lot meg være igjen, mens hun dro inn til «byen» alene.
Nå var det bare meg og skogen. Det føltes godt. Jeg gikk litt rundt frem til jeg fant en grotte. Dit måtte jeg jo gå inn, men jeg hadde ikke noe lommelykt. Kanskje jeg skulle vente til i morgen med å gå inn dit? Jeg kikket inn og det var helt mørkt. Jeg kunne ikke se noen ting der inne.
«Hjelp meg» hørte jeg noen hviske fra grotta.
«Hallo? Er det noen der?» spurte jeg. Jeg kjente frysninger nedover ryggen. Dette var skikkelig ekkelt, men hvis det var noen der inne som trengte hjelp så kunne jeg jo ikke gå fra vedkommende.
«Hjelp» hørte jeg det ble hvisket igjen. Jeg prøvde å bruke mobillyset til å se meg litt rundt i grotta, men jeg så ingen. Hadde jeg innbilt meg det? Kanskje det bare var vinden som hadde gått igjennom grotta og lagd lyder som hørtes ut som hvisking.
Da jeg var på vei ut igjen var det noen som tok tak i hånden min og dro meg innover i grotten. Til slutt så jeg ikke grotteåpningen og jeg jeg kjente at hjertet mitt hamret i brystet. Det hadde jo ikke vært noen her. Jeg så jo rundt i grotta med lyset fra mobilen min. Hvis noen hadde vært der så ville jeg sett det. Med mindre… Med mindre det var noen som ikke ville bli funnet. Kanskje jeg aldri kom til å få se dagslyset igjen. Jeg prøvde alt jeg kunne for å vri meg løs, men når jeg skulle prøve å dra vekk hånden fra min så var det ingen hånd å ta bort. Det var ingen som holdt meg igjen, allikevel ble jeg dratt med innover i grotta. Livredd ok jeg opp mobilen igjen for å lyse rundt. Ingen å se. Så jeg prøvde å finne veien ut igjen. Det føltes helt umulig. Til slutt gav jeg opp og satt meg ned og gråt. Jeg kom aldri til å finne veien ut igjen.
«Så, så. Det går så bra. La oss gå hjem. Jeg kan lage kakao til oss.» Jeg kikket opp og der stod tante. Vi var utenfor grotta, men hvordan…?
«Jeg er så glad for å se deg!» Jeg hoppet opp og gav henne en stor klem. Krangelen tidligere den dagen var allerede glemt, men den hendelsen i grotta hang over meg. Hadde jeg sovnet og drømt alt sammen? Så merkelig. Det føltes så ekte!
«Hva har skjedd med armen din? Hvem har gjort dette mot deg? Var det derfor du satt å gråt?» Tante så ned mot hånden jeg hadde vært sikker på at noen hadde holdt fast i. Den var helt blå og skitten. Det hadde jeg ikke lagt merke til. Jeg skvatt til, men fortalte ikke om det jeg hadde opplevd. Hvordan kunne jeg? Jeg viste jo ikke om det var sant engang.
Følg gjerne bloggen på facebook HER
Ekkelt 🕷️🕸️🎃👍😃
😛