Og så var det på tiden med en ny historie skrevet av meg. Jeg håper dere liker denne historien. La oss starte: 

*ding dong*

Hvem kunne det være, tenkte jeg. Jeg reiste meg opp fra sofaen og gikk mot døra. Når jeg åpnet opp så var det ingen der. Jeg kikket ned og der lå det en pakke. Snodig! Når hadde jeg bestilt en pakke? Det hadde jeg jo ikke. Jeg plukket den opp og tok den med inn i stuen. Der fant jeg frem en tapetkniv slik at jeg fikk åpnet esken. Inni esken lå det et brev. Jeg plukket det opp og begynte å lese.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Kjære Diana!

Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg. Helt siden du flyttet hit har jeg holdt et øye med deg. Jeg har funnet ut hva du liker og hva du frykter. Det er mye man kan lære om en person på 1 år bare ved å følge med på dem. Du bor i huset til min sønn. Han ble brutalt myrdet og søker hevn på alle som flytter inn i huset. Jeg har sett han stå bak deg når du sitter å spiser frokost og jeg har sett han prøve å skade deg opp til flere ganger. Jeg advarer deg! Pass deg for han. Jeg har begynt å like deg og vil ikke at du skal ende opp som de andre. 

Jeg fikk frysninger, men ristet fort av meg følelsen. Dette kunne jeg fort finne ut om var sant eller ikke. Fordi jeg var nygjerrig så tok jeg frem PCen og begynte å søke på om det hadde skjedd et mord i dette huset, men jeg fant ingenting. Sikkert bare noen som ville skremme meg så jeg brant brevet og skulle til å kaste esken. Plutselig var esken tung, men det hadde ikke ligget noe oppi den tidligere. Under masse bittesmå papirbiter så lå det noe blankt som skinte opp mot meg.

Hva i…? Nedi boksen lå det en kniv med teksten ingen kan redde deg nå! på en tag som hang fast i den. Noen av papirbitene satt fast i kniven og plutselig fant jeg ut hvorfor. Jeg gispet og slapp kniven ned på gulvet. Den var dekket med blod! En stund stod jeg bare helt stille og stirret på den blodige kniven. DEN LÅ IKKE OPPI BOKSEN I STAD! Hadde den gjort det så ville jeg så klart kjent det, men det var kun et brev. Kunne noen ha sneket seg inn uten at jeg hadde hørt noe?

Til slutt fikk jeg revet meg løs fra lammelsen og nærmest løp til døra og låste den. Så sank jeg sammen på gulvet og begynte å gråte. Der satt jeg helt til jeg var så utslitt at jeg sovna.

Når jeg våknet så følte jeg meg kvalm og hele kroppen verket. Jeg reiste meg opp for å hente meg et glass vann. Når jeg reiser meg så får jeg øye på et brev som ligger på gulvet der jeg hadde sovnet. Uten å tenke på hva som hadde skjedd så lukket jeg det opp og det eneste som stod var prøv å søk etter Thomas Solli så vil alle dine spørsmål bli besvart. Da gikk det opp for meg hva som hadde skjedd for bare noen timer siden. Allikevel gikk jeg bort mot PCen, med en følelse av at noen kikket på meg. Jeg prøvde å riste av meg følelsen, men det ble bare verre.

Jeg satt meg ned i sofaen med pcen foran meg og skrev inn navnet og “mord”. Da kom det opp en politisak. Det stod at han hadde blitt myrdet av kjæresten, men hun hadde fortalt at han prøvde å skade henne først. Hun fortalte at han var voldelig og uberegnelig. Jeg er glad jeg ikke bor sammen med en psykopat, sa jeg høyt. I det jeg sa det kom et glass flyvende mot meg i full fart.

Hva vil du!? Ropte jeg med tårer i øynene og skjelvende kropp. Hvis det var noen som gikk igjen så måtte det jo være en grunn. Jeg ser mot skjermen og pcen begynner å markere et ord. Ville han at jeg skulle lese videre? Når jeg kikker bort så ser jeg at det står Hjelp. Trengte han min hjelp? Plutselig hører jeg et stort smell og hodet mitt begynner å dunke.

En uke senere står det en overskrift i avisen:

Ei kvinne er myrdet i sitt eget hjem.