Og så var det på tide med en liten spøkelseshistorie. Vi må jo ha noen av de nå som det nærmer seg halloween. Så hver lørdag legger jeg ut en ny spøkelseshistorie nøyaktig kl. 18:00. Håper du koser deg og liker historiene jeg skriver. Kun for dere flotte lesere.
Bare innbilning?
Det var en kald vinterkveld. Jeg hadde vært hos Line, min beste venninne. Som regel gikk det greit å gå hjem alene på kvelden, men denne kvelden skulle være annerledes. Når jeg hadde sagt hade til Line og hun hadde lukken døren til den lille, men koselige leiligheten hennes som lå litt utenfor byen så kjente jeg det. Akkurat som noen stod og holdt øye med meg. Jeg snudde meg, men det var ingen der. Når jeg gikk rundt hjørnet og ut på fortauet så hørte jeg skritt bak meg. Jeg snudde meg, men ingen var der. Var det bare noe jeg innbilte meg? Jeg ristet på hodet og gikk videre.
*host*
Jeg snudde jeg brått, men det var ingen bak meg. Hjertet mitt begynte å dunke fortere og høyere. Dette begynte å bli skikkelig ekkelt og jeg var livredd. Så jeg løp så fort beina mine kunne, helt til jeg var hjemme ved inngangsdøra mi. Ingen å se, ingen å høre. Jeg fikk til slutt opp nøkkelen fra lomma og låste meg inn. Hele kroppen skalv og jeg slet med å puste. Livredd og utslitt stirret jeg mot døren. Etter en stund snudde jeg meg. Var det bare innbilning? Kanskje jeg bare hadde blitt så redd fra den filmen jeg og Line så sammen før jeg måtte hjem. Det var nok bare det dette var.
Jeg pustet lettet ut når jeg endelig hadde kommet inn i stua og fått satt meg ned. Tenk at jeg hadde latt meg skremme sånn at ingenting. Jeg måtte le av meg selv. Så redd som jeg hadde vært og det var sikkert ikke ingenting. Ingen var ute. Jeg hadde jo sett noe om det var noen der. Der satt jeg altså og fortalte meg selv at dette bare var inni hodet mitt. Når jeg hadde fått senket skuldrene og roet tankene så gikk jeg å la meg.
Dagen etter våknet jeg brått av en dunkelyd. Det hørtes ut som om noen smalt en stein i veggen. For en måte å våkne på. Uten å gi det så mye mer oppmerksomhet gikk jeg å lagde meg frokost. Jeg satt meg ned ved det lille kjøkkenbordet som stod foran vinduet. Jeg likte å se ut av vinduet når jeg drakk morgenkaffen min. Plutselig får jeg øye på noe som beveger seg der ute. En uklar skikkelse bevegde seg utenfor hagen. Jeg fikk sett denne skikkelsen godt nok til å vite hvem det var. Plutselig dukket hendelsen fra i går opp i hodet mitt. Kunne dette være… Nei, ingen ville ventet hele natten utenfor leiligheten min bare for å skremme meg? Eller kanskje det ikke var det som var planen. Plutselig følte jeg meg ikke så trygg lengre. Skikkelsen gikk litt rundt på fortauet før den bare forduftet.
Etter et par timer hadde jeg satt meg ned i sofaen med en bok. I dag kunne jeg slappe av. Ingen jobb og ingenting som måtte gjøres. Bare meg og en avslappende dag. Jeg trengte virkelig dette. Så jeg slang beina oppi sofaen og begynte å lese. Plutselig hører jeg det knirker i gulvet over meg. Hva i alle dager kunne det være? Det var som om noen gikk i 2. etasje, men det var bare meg her. Lyden beveger seg bortover mot trappa, men stopper. Jeg sitter musestille i sofaen uten å lage en lyd, jeg klarte ikke engang å puste. Det var helt stille og jeg satt bare å lyttet. Etter noen minutter hører jeg et grusomt bråk, som om noe hadde blitt kastet ned trappa i stor fart. Jeg hadde mest lyst til å gjemme meg, men jeg klarte ikke å røre meg. Kroppen var helt stiv av skrekk. Var det noen i huset? Hadde denne skikkelsen klart å bryte seg inn uten at jeg hørte det? Jeg var så redd at kroppen skalv og tårene trillet, men jeg klarte til slutt å reise meg opp for å sjekke hva som hadde blitt kastet ned trappa.
Ingenting? INGENTING! Hvordan kunne jeg høre noe som ikke hadde skjedd? “La meg være i fred!” hadde jeg skreket, men det var ingen der. Resten av dagen var det stille. Ikke en eneste lyd å høre.
Det har gått 2 uker og jeg har ikke sett noe til denne skikkelsen eller hørt noe merkelig etter den hendelsen. Kanskje jeg bare innbilte meg det. Uansett hva som skjedde så er det over nå. Det blir nok et uløst mysterium.
følg gjerne bloggen på facebook HER
