Spøkelsesjenta

Hver søndag frem til 31. Oktober vil jeg komme med en ny, selvskrivd spøkelseshistorie til dere. Starter allerede i dag. Så jeg håper dere sitter godt og at dere koser dere med årets første spøkelseshistorie. 

Det var en helt nydelig morgen. Så jeg hadde tatt meg en tur ut. Jeg gikk den samme veien som alltid, den som ledet igjennom skogen og til badeplassen. Der likte jeg meg. Det var alltid så stille og fredelig der til tross av alle barna som badet. Når jeg nådde frem til badeplassen var jeg den første der. Alt var helt stille, men det var jo ikke så rart. Skolen var jo i gang og klokka var jo ikke mer enn ti på morgenen. Så jeg hadde faktisk hele badeplassen for meg selv, men det var ikke her jeg skulle være. Kun et lite øyeblikk skulle jeg sitte her for å slappe av og spise litt, før jeg skulle gå videre. Det var nemlig et spøkelseshus i nærheten som jeg hadde lyst til å sjekke ut litt nærmere.

Jeg tok frem drikkeflaska fra sekken. Det kalde vannet hjalp veldig etter en lang tur igjennom skogen. Beina mine var litt slitne, men jeg klarte fint å ta en tur opp til spøkelseshuset før jeg skulle hjem igjen. Det var jo tross alt derfor jeg hadde gått helt hit. Plutselig hører jeg en lyd, som om noen går mot meg. Litt nysgjerrig snur jeg meg, men det er ingen der. Jeg løfter på skuldrene. Det var sikkert bare noe jeg innbilte meg.

Han kommer…

Jeg skvatt til av en viskende stemme, men tenkte det sikkert bare var vinden. Jeg ristet på hodet, pakket ned vannflasken i sekken og begynte å gå mot spøkelseshuset. Selvfølgelig var det bare vinden. Det var jo ikke et menneske i nærheten. Jeg måtte le av meg selv. Bare jeg klarer å bli skremt FØR jeg i det hele tatt har kommet meg opp til huset. Så jeg ristet av meg følelsen av at noen fulgte etter meg eller holdt øye med meg. Nå hadde jeg jo sjekket og det fantes ikke et eneste menneske i nærheten.

Mens jeg gikk oppover stien, mot spøkelseshuset gikk det kaldt nedover ryggen min. Plutselig snubler jeg over en stein og gir fra meg et lite pip, men begynner å le litt for meg selv. Kanskje en fordel å følge med på hvor jeg går i stedenfor å tenke på alle disse skumle tingene. Jeg ser ned på føttene mine, men kikker opp av og til sånn at jeg vet når jeg nærmer meg huset. Og der var jeg fremme, hvertfall nesten. Jeg kunne se det forlatte, røde huset som stod langt inni skogen. Med den rare muren rundt som nesten hadde blitt grodd igjen med mose.

Pass på. Han følger med.

Der var stemmen igjen. Denne gangen hørte jeg det klart og tydelig, som om noen visket meg inn i øret. Igjen gikk det kaldt nedover ryggen min. Jeg så meg forsiktig over skulderen, men ingen var der. Nå begynte det å bli litt ekkelt å være her, men jeg ville virkelig ta en titt på spøkelseshuset. Så jeg gikk litt nærmere og litt nærmere til jeg til slutt stod rett ved porten. Følelsen av å bli sett på ble sterkere for hvert steg, men nysgjerrigheten min var større enn frykter. Etter å ha stått utenfor porten en stund bestemte jeg meg for å gå inn på eiendommen. Med små skritt nærmet jeg meg hoveddøren til spøkelseshuset. Vel fremme tok jeg tak i dørhåndtaket og åpnet forsiktig døren. Den gav fra seg et knirk og det gikk igjen kaldt nedover ryggen min.

Inne i huset var det gamle møbler som var dekket med støv. Det så faktisk ikke ut som det hadde vært noen her på mange år. Jeg gikk rundt og studerte alle detaljene i stua. Det var en gammel bokhylle med utskjæringer som var fylt med gamle bøker. På veggene hang det store malerier av personer som så ut som levde for veldig mange år siden. Jeg gikk å drømte meg bort og tenkte det måtte ha sett utrolig flott ut her da det bodde noen her.

*DUNK*

Jeg skvatt til og stod plutselig helt stille. Jeg klarte ikke røre meg. Helt lammet av frykt stod jeg der i noe som føltes som en evighet, før jeg endelig klarte å rive meg løs av lammelsen og snu meg mot det som hadde gitt fra seg den grusomt høye lyden. På gulvet lå det en bok. Den var åpen, men vendte nedover. Forsiktig går jeg bort til boken og tar den opp. Da faller det ut et gammelt fotografi av ei lita jente. Hun har en nydelig kjole med masse blonder og hun holder en liten dukke. Håret hennes er langt og krøllete, satt opp med sløyfebånd på hver side. Hun er så nydelig, nesten som ei dukke.

Jeg legger bildet inn i boka igjen og setter boka i bokhylla. Så tenker jeg tilbake på stemmen jeg hørte på vei opp hit. Var det jenta på bildet som hadde snakket til meg? Hva var det hun ville? Selvom jeg aldri hadde opplevd noe overnaturlig før så gikk jeg allikevel og lette etter svar fra det jeg nå opplevde, stemmen jeg hadde hørt. Kanskje det fantes et barnerom i dette huset. Hvis det gjorde det så var det helt sikkert oppe. Så jeg gikk opp trappen. Da fikk jeg plutselig følelsen av å ikke få puste. Jeg kom halvveis i trappen og så måtte jeg sette meg ned.

Du må ut. Han har fått øye på deg. Han stopper ikke før han har deg. Du må løpe. 

Plutselig dukker jenta fra fotografiet opp nederst i trappen. Hun vinker meg ned med et livredd uttrykk i ansiktet. Jeg prøver å reise meg, men noe tar tak i meg og prøver å dra meg opp. Panikken stiger i meg og jenta forsvinner. Så tar jeg tak i rekkverket, holder fast så hardt jeg klarer og etter noen få sekunder slipper det tak i meg. Jeg blir dyttet ned trappen, faller og slår hodet mitt i veggen. Mer enn det husker jeg ikke.

Likte du historien? Ikke gå glipp av neste søndags spøkelseshistorie. Følg bloggen på facebook. Linken finner du under her. Da vil du få varsel når neste historie er ute. De får du kun her fordi dem er skrevet av meg.

Følg meg her:

Facebook(bloggen) Instagram Youtube

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg