UuuUuuh… Er du klar for en ny spøkelseshistorie? Jeg har hatt så mange nye idéer til historier og denne må jeg si er en av de jeg virkelig har gledet meg til å dele med dere. Som alltid er det historier jeg selv har kommet på og ikke noe jeg har funnet på nettet. Så hvis du vil ta en titt inni hodet til en horror-elsker så er nok disse historiene det nærmeste du kommer. Klar for å komme i skikkelig spooky stemning? Sett deg godt under teppet og nyt dagens historie som jeg har kalt:
Gjemsel
Vi hadde nettopp flyttet inn det nye huset. Jeg likte det ikke, men det så ut som lillebroren min var veldig glad for å flytte hit. Han løp rundt med et stort smil om munnen og syntes alt var fantastisk. Jeg derimot var rasende. Mamma og pappa hadde gått fra hverandre og hun ville ikke ha noe med oss å gjøre. Så vi måtte bli med pappa som fant verdens styggeste hus å bo i. Men det er jo billig hadde han sagt. Noe som betyr at vi får mat på bordet osv. Ja, dere skjønner tegninga. Så vi hadde flyttet til et hus som var langt inni skauen, det var kjempe kaldt her og den eneste naboen var en gretten gubbe som eide dette stedet. Jeg hadde ingen rundt her som jeg kjente og jeg tviler at noen i det hele tatt ville ha kommet på besøk til denne rønna. Så hele livet mitt hadde falt i grus.
Det hadde gått en måned og takket være sommeren så hadde jeg ikke fryst i hjel. Jeg tok med meg broren min ut i hagen som egentlig bare var en igjengrodd skog. Han hadde så lyst til å leke gjemsel og jeg gjorde hva som helst for å komme meg ut av det huset. Så vi lekte gjemsel og som vanlig var det jeg som stod, mens han gjemte seg.
1.2.3.4.5.6.7.8.9.10. Den som ikke har gjemt seg nå, må stå! ropte jeg og begynte å lete. Jeg syntes jeg hørte en svak latter bak et av trærne. Når jeg gikk bort for å sjekke om han stod der så var det ingen. Latteren flyttet seg til en busk like bak meg. Jeg snur meg og løper bort, men han var ikke der heller. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Som om huset ikke var ekkelt nok. Så hørte jeg den samme latteren igjen og denne gangen var den rett bak meg, etterfulgt av en liten jente sin stemme hviske Du finner han aldri, hihi. Så jeg snur meg rundt, men det er ingen der. Jeg begynner å få panikk og leter høyt og lavt etter broren min. Kevin? Kevin!? Jeg begynner å bli kjempe redd og stemmen min skjelver. Det hadde gått lang tid og ingen spor etter broren min. Da kommer det en skikkelse frem fra bak bilen til pappa. Du klarte ikke finne meg. Jeg vant! Sa han smilende. Jeg var bare lettet over at han var okay, så jeg smilte til han og latet som om alt var bra. Selvom merkene etter en liten hånd på armen min ennå får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Hun er der ute.