Som jeg skrev i stad så gikk jeg en morgentur og jeg fikk ryddet stuebordet. Jeg har også fått skyldt en del oppvask, men det er fortsatt mye igjen. Jeg har jo alltid et ønske om å rydde hele leiligheten, men jeg vet jo at det ikke kommer til å skje. Nå er jeg faktisk veldig fornøyd med alt jeg får gjort og fokuserer gjerne på det. I motsetning til slik jeg var for bare 1 måned siden så har jeg faktisk klart å være fornøyd med min innsats. Jeg kan være ganske langt nede og tenke at dette ikke er bra nok, men da kommer jeg meg tilbake til virkeligheten og positiviteten kommer tilbake. For jeg som er psykisk syk og har fibromyalgi kan ikke forvente så mye av meg selv når jeg er i startfasen til et bedre liv. Da må jeg bare være lykkelig over at jeg klarer å stå på beina.
Fredagen var nettopp en sånn dag. Jeg følte meg helt jævlig fordi jeg var så langt nede. Det gikk ikke et sekund uten at angsten var til stede og jeg følte at alle syntes jeg var skikkelig festbrems. Følelsen vokste i meg og jeg begynte å tro på alle de vonde tankene som kom opp. Når jeg stod ute med samboeren den dagen for å prøve og få roet meg ned så sa jeg det til han. Jeg følte meg så ille. Han ville hatt det bedre der uten mine problemer. Enda verre var det da jeg var nødt til å si hade og bare komme meg hjem. Tårene rant hele tiden og jeg følte at jeg hadde ødelagt kvelden til samboeren min.
Sannheten er jo at han viste nøyaktig hvordan jeg hadde det inni meg og at mennesker trigget angsten min uansett hvor snille de er. Allikevel ville han ha meg med. Og den styrken jeg hadde i meg ved å komme på en fest, sitte i en liten stue med mange mennesker jeg hadde sett én gang. Vel, når jeg ser tilbake på hele greia så er jeg veldig stolt. Den dagen lærte jeg veldig mye. Først og fremst at fest ikke er noe jeg burde dra på enda. Også det at alt jeg gjør er med på å gjøre meg bedre. Kanskje ikke 3-4 timer på fest er noe for meg, men kanskje 1-3 timer med besøk her hjemme er en fin start. Da har jeg muligheten til å gå på soverommet om det blir for tøft. Men er det noe jeg aldri skal tenke så er det når jeg ikke klarer mer. Jeg vil heller fokusere på alt jeg har fått til. Enten det er psykisk eller fysisk så burde jeg være stolt av det jeg har fått gjort.
Jeg gikk jo som sagt en tur i stad og det hjelper jo både på psyken og det fysiske. Tanken er å ta en tur hver dag. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er jo ikke alltid jeg klarer det. Noen ganger ligger jeg bare i senga og har ikke krefter til noe som helst. Problemet jeg har hatt hele tiden er at jeg har tenkt at da er jeg ikke bra nok. Dette sitter igjen fra mitt forrige forhold og det er noe jeg har jobbet med ganske lenge. I helgen klarte jeg å slappe av og ikke tenke slik jeg har gjort i så mange år. For jeg er bra nok og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg vet også at samboeren min er fornøyd og glad uansett om jeg får gjort masse eller ingenting. Jeg tror det eneste han vil er at jeg skal være lykkelig og bli frisk. Han vil meg alt godt og det er nøyaktig det jeg har trengt for å komme så langt som jeg har kommet. Nå er det bare å fortsette slik.
Jeg vil bli frisk, men jeg tenker ikke på samme måte som jeg har gjort så lenge. Et steg av gangen, en dag av gangen. Jeg skal alltid være fornøyd med egen innsats og jeg skal alltid gi kroppen hvile om den trenger det. Derfor tror jeg ikke det blir så veldig mye mer i dag. Akkurat nå kjenner jeg at kroppen begynner å bli utslitt og jeg er skikkelig trøtt. Kanskje jeg vil føle meg bedre om jeg tar meg en liten blund. Det blir veldig mye søvn for tiden, men det er kanskje det som er nødvendig akkurat nå. Uansett hva som skjer resten av dagen så er jeg fornøyd med det jeg har fått til i dag. Den tankegangen er jeg veldig fornøyd med. Det gjør dagen min så mye enklere.