Dagene føles så ubetydelige og jeg er helt ubrukelig. Allikevel prøver jeg å gjøre det beste ut av dagene. Det føles bare så meningsløst alt sammen akkurat nå. Jeg hadde det ganske greit da jeg bakte og alt det der, men jeg kan jo bake og sånt hele tiden. I tillegg har jeg ikke lengre noe energi i kroppen. Jeg sover mye av dagen og resten av tiden ser jeg på tv eller stirrer ut i rommet.
I dag legger jeg med dette bildet fordi det er så utrolig viktig. Ikke nøl med å ringe om du trenger det!
Allikevel hadde jeg et lite bra øyeblikk i dag. For når jeg så ut av vinduet i dag så oppdaget jeg at det hadde begynt å snø. Det er noe som alltid får meg til å smile, men det tok ikke lang tid før jeg falt inn i mørket igjen. Jeg føler allikevel at hver dag jeg klarer å komme meg opp av senga i en slik situasjon er en bra dag. Så jeg fikk sett ut av vinduet for å nyte synet av det flotte landskapet. Derfor var dette en litt bedre dag enn forventet. I dag fikk jeg et lite lyspunkt. Jeg prøver å tenke på de små lyspunktene i stedenfor å kjenne på følelsen inni meg. For med en gang jeg slutter å kjempe for å føle meg bedre så har jeg tapt. Det er noe jeg ikke vil fordi jeg vet så godt hvordan det ender. Så jeg gjør mitt beste for å aldri gi slipp i det gode selvom det gjør meg mer sliten. Fordi det vil være verdt det til slutt. Jeg vil komme meg ut av dette og da kan jeg begynne å leve igjen.
Slik kommer altså dagene til å gå fremover. Ingenting skjer i livet mitt, annet enn den kampen inni meg. Det blir en tung og vanskelig romjul, men jeg skal allikevel klare å finne lyspunkt i livet som jeg skal klamre meg fast til. Også får jeg bare puste med magen og håpe. For dette er så ubeskrivelig tungt!
Kanskje du skal ringe et av disse numrene du også, kjære Cathrine…? <3 <3
Nei. Jeg får hjelp av kommunen. Dessuten er det andre som har mer bruk for det hjelpen. <3
Det at du får hjelp av kommunen utligner ikke behovet for å snakke med noen. Og jeg sier dette i aller beste velmening; at det er andre som har mer behov er strengt talt ikke opp til deg å vurdere <3
Men jeg snakker med de i kommunen om mine tanker og hva jeg sliter med. Det er nok for meg det. Jeg trenger ikke mer enn det. Men å oppleve det familien min og jeg har opplevd er helt ubeskrivelig. Ingen samtale kan viske ut den smerten. Så man må bare ta tiden til hjelp. Og den hjelpen jeg får av psykisk helse hjelp i kommunen er nok for meg. Vet du bare vil hjelpe, men dette vet jeg best selv. <3