Slik er mine angstanfall

Jeg vil bare få dette helt klart. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet eller trøst av noe slag. Det jeg skal fortelle dere er kun for å sette psykisk helse i rampelyset slik at folk kan forstå hva som faktisk kan skje når man sliter med angst. I mitt tilfelle er det sosial angst og da blir det jo mye vanskeligere å være blant andre mennesker. Dagen i dag beviste hvor vanskelig det kan være og dette har jeg lyst til å dele med dere for at det skal bli lettere å forstå om du spesielt ikke sliter selv. Så her kommer en liten hendelse fra i dag og hvordan jeg følte det igjennom alt dette.

I dag tok vi en liten tur opp til Jessheim storsenter og jeg tenkte på vei opp at når jeg kommer hjem så kan jeg blogge. Det gikk ikke helt etter planen og jeg skal fortelle dere hvorfor. Dette er noe som har skjedd med meg flere ganger, men det gjør ikke akkurat hendelsen noe mindre ekkel. Vi var inne på telenorbutikken da jeg plutselig begynner å bli svimmel. Jeg tenker at jeg bare skal riste det av meg, men bare noen sekunder etter blir jeg så uvel at jeg føler at jeg ikke klarer å være i butikken lengre. Heldigvis var det en utgang like i nærheten. Så jeg går forsiktig ut av butikken, men får følelsen av at alle ser på meg. Jeg går derfor fortere og hjertet mitt begynner å banke hardt og fort. Det var så ubehagelig og jeg var sikker på at nå kom jeg til å svime av eller dø.

Når jeg kommer ut og får litt frisk luft så føler jeg fortsatt at jeg har øyne på meg hele tiden. Det var noe sitteplasser på hver side av utgangen som var til restauranter, men jeg kikket aldri om det var noen som faktisk satt der. Jeg bare gjemte meg inni hetta på genseren og håpet at ingen så meg. Plutselig begynner beina mine å skjelve så jeg måtte sette meg ned på steintrappa som førte til fortauet. Der satt jeg helt til samboeren min var ferdig inne på butikken. Han hjelper meg opp og da kjenner jeg at beina mine svikter under meg og drar nesten han over ende. Jeg klarer å komme meg tilbake til der vi kom inn fra parkeringsplassen. Så naiv som jeg da er så velger jeg å gå inn på Normal før vi reiser hjem. For da var jeg ikke så svimmel lengre.

Da vi var ferdig kjente jeg at noe traff meg som en stor stein og jeg klarte så vidt å gå. Jeg var så svimmel og utslitt i hele kroppen. Så jeg støttet meg til veggen bortover og kom til slutt bort til bilen. Ikke noe energi var igjen i kroppen min og jeg startet denne turen til Jessheim med så mye energi i kroppen, men der satt jeg altså helt slapp i kroppen og ute av stand til å snakke eller bevege meg. Det er faktisk en av de verste øyeblikkene jeg har hatt ute noen gang. Jeg var helt på gråten, hadde kroppen fylt med redsel og hånden min niholdt på kneet mitt for å ikke svime av. Da begynte jeg å få kontroll på pusten. Jeg pustet dypt og fikk til slutt roet meg helt ned, men når jeg kom hjem så kollapset jeg på sofaen og ble liggende ganske lenge før jeg klarte å bevege meg.

Og slik er det altså når jeg får et angstanfall ute. Vel, det er sånn det kan være. Noen ganger verre og andre ganske ikke så ille, men alltid mye svimmel og tapping av energi. Det er grusomt å leve med. Jeg skal ikke nekte for det, men i det minste fikk jeg kommet meg ut. Selvfølgelig tenker jeg “hvorfor meg?” osv. Faktisk stod jeg inne på Normal og tenkte på alle de gangene jeg hadde vært på senteret med venninna mi og det hadde bare vært gøy. Jeg tenkte at jeg skulle ønske at det var like enkelt nå, men det kan jo bli det og forhåpentligvis blir det også det i fremtiden.

Håper det at jeg åpner meg opp og forteller om slike hendelser kan være til hjelp for andre å forstå. Kanskje det blir lettere for deg om du kjenner noen som sliter med dette til å forstå  hvordan dem har det. Og ikke si ting som “stakkars deg” eller hold rundt dem uten å spørre først. Slikt kan faktisk gjøre ting mye verre. Samboeren min er helt fantastisk og vet nøyaktig hva han skal gjøre når jeg sliter. Kanskje er han usikker, men jeg er veldig glad for at han klarer å lese meg så bra og takler det så bra som han gjør. For det er ikke lett å leve med noen som sliter psykisk. Jeg er bare så takknemlig for at jeg har han i slike situasjoner. Ting blir mye lettere med han i nærheten. Så en stor takk til min kjære samboer for all støtte. Du er best og jeg er så heldig som har deg ved min side.

Følg meg her:

Facebook(bloggen) Instagram Youtube

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg