Da har jeg kommet hjem fra en litt annerledes tur enn det jeg egentlig hadde tenkt. Planen var å ta runden som jeg tok i går, men så fikk jeg lyst til å gå til den lille bekken borti her og der ble jeg en liten stund og utforsket. Det er en liten miniskog der borte. Så grønt og vakkert landskap som virkelig roer meg ned og får meg i godt humør. Hadde det ikke vært for hoggorm og flått så hadde jeg nok gått ned den lille stien som gikk ned i skogen. Jeg lurer på om den er i nærheten av bekken som også renner gjennom den lille skogen. Nå kjenner jeg at jeg blir nygjerrig på hvor denne stien går.
Mens jeg var der borte og så på den lille bekken og alle trærne som hadde blitt grønne, så tok jeg noen bilder. Hvordan kunne jeg la være. Det var jo bare så utrolig vakkert. Hadde det ikke vært for at det kom folk forbi så skulle jeg vært der ennå lengre. Men jeg føler at jeg var ganske flink da jeg fortsatt å være der en liten stund til etter at folk hadde gått forbi. Det var dagens utfordring kan man si.
Jeg vet ikke hva det er med meg og vann, men det er bare så vakkert og det får meg til å bli rolig inni meg. Når jeg bodde i Modum så kunne jeg sitte ved vannet og bare drømme meg bort. Det å kunne sitte å høre vannet slå mot land eller å høre denne bekken renne nedover og inn i skogen. Det er vanskelig å forklare, men jeg har alltid likt den lyden. Både lyden og lukten av havet er veldig spesielt for meg. Jeg kan ennå huske følelsen av å gå langs stranden oppi Lofoten, der bestemor (moren til pappa) bodde da hun levde. Jeg pleide å plukke skjell og hørte på bølgene som slo mot stranden. Det er definnetivt en nordlending i meg.
Når jeg var liten og gikk hjem fra skolen så kunne jeg stoppe ved bekken og bare høre på vannet som alltid hadde det travelt med å komme seg videre. Det var det eneste som kunne få meg til å glemme alt på skolen. Vannet og naturen har alltid vært en stor del av meg. Jeg husker at jeg kunne stå i skogen med vinden i håret og lukkede øyne som Pocahontas. I skogen var jeg fri fra alt og alle. Det var bare meg og naturen. Ofte kunne jeg sitte på berget og bare nyte stillheten. Jeg lyttet til vinden som suste gjennom trærne og fikk bladene til å danse. Jeg lyttet til den lille bekken som rant i nærheten. Jeg hørte fugle sang. Det var som musikk i mine ører. Når jeg satt der uten en eneste billyd, uten barn som mobbet meg for gud vet hva og uten noen voksne som ba meg om å gjøre alt mulig. Der oppe i skogen var det bare meg og jeg hadde min egen lille drømmeverden. Det var dit jeg dro når jeg var lei meg, sint eller bare ville være i fred.
Det å kunne ha et slikt sted her nå, selvom det ikke er stort, betyr utrolig mye for meg. Jeg vet at der kan jeg gå hvis jeg trenger å koble helt av. Det hjalp utrolig mye på hodet mitt å bare høre bekken renne. Det er ikke så ofte jeg har kunnet ta meg en tur opp dit. På veien opp til den lille skogen så har det alltid stått noen i veien og jobbet. Jeg vil jo helst unngå mennesker om jeg kan så derfor har jeg ikke kommet meg dit før i dag. For nå stod det ingen ute i gata.
Turen frem og tilbake til den lille skogen gikk faktisk ganske greit. Jeg møtte ikke på noen mennesker og det hjalp jo veldig. Desverre klarer jeg ikke helt å slappe av når jeg går, men det blir vel bedre etterhvert. Den engstelsen ligger over meg ennå. Tanken på å kunne møte noen skremmer meg. Det knyter seg i magen hver gang jeg går tur, men det viktigste for meg er at jeg klarer å komme meg ut. Problemet ligger ikke i følelsen inni meg når jeg går ute, men om jeg klarer å ta det steget å gå ut døra. Hvis jeg ikke klarer det (og da mener jeg ikke fordi kroppen min ikke klarer å holde meg oppe, men fordi psyken tar overhånd) så er det bare å legge seg ned og gi opp. Er det noe jeg har lært så er det at psyken aldri skal styre meg. Det føles kanskje som at det er farlig, men vi vet jo at det ikke er det.
Hva er det verste som kan skje hvis jeg går ut døra?
Hva er sannsynligheten for at det skal skje?
Hvor mye ønsker du å bli frisk?
Man må bare ha noen spørsmål inni hodet og finne en grunn til hvorfor dette er så viktig å utføre. Jeg kan ikke bare valse ut den døra og tenke at livet er en dans på roser. Jeg må ha en konkret grunn til hvorfor dette er så viktig og hva jeg får ut av det. Jeg tenker på hvor godt det er når man kommer hjem og kan være stolt av seg selv for å ha tatt den gåturen. Det er en stor utfordring å være psykisk syk, men det er ikke umulig. Det er heller ikke umulig å bli frisk. Man må bare finne styrken inni seg selv.
Ting tar tid og det har jeg erfart så mange ganger i løpet av mitt liv. Jeg har tapt så mange ganger mot både angsten, depresjonen og fibroen. Det er først nå at jeg kjenner at jeg har en liten sjans til å bli frisk og få livet mitt tilbake. Jeg vet det vil ta lang tid, men jeg vet at jeg har kommet for langt til å gi meg nå. Denne kampen har jeg bestemt at jeg ikke skal tape. Da er det jo fint at jeg har noen små gleder i hverdagen sånn som den lille skogen med bekken.
