Å gå rundt hele tiden å være sliten, men ikke få sove er ganske slitsomt. Når har jeg prøvd å sove litt på dagen vis jeg ikke har fått nok søvn om natten, men det er jo ikke bra det heller. Døgnrytmen blir bare rot og man begynner å komme skikkelig ut av det når man først ikke klarer å sove. Nå den siste måneden har jeg virkelig fått kjenne på det å være psykisk syk. Jeg har nemlig satt meg ned for å skrive ned alt dette som har skjedd og da begynner man jo å tenke litt ekstra på ting man har lagt bak seg. Jeg har prøvd å gå videre i livet uten å ta et oppgjør med fortiden min og jeg tror ikke det har vært særlig bra for meg. Jo lengre man går med alt dette uten å snakke om det og uten å rydde opp i alt sammen er veldig tøft når man først begynner. Jeg mistet først lysten til å sove og så ble det til slutt et stort problem å få sove. Dette har pågått ganske lenge og jeg kjenner derfor at jeg har minimalt med energi for tiden. Det er jo grenser for hvor lenge kroppen takler å gå med lite søvn. Når dette hadde vart en stund så kjente jeg også at det var vanskelig å få i seg mat. Dette har aldri vært et problem og når jeg har stått å lad middag eller lagd opp kjøttboller og lignende. så har det vært godt å stå å smake, men nå frister ikke det engang. Ingenting smaker noe særlig lengre, men jeg prøver allikevel å få i meg mat fordi kroppen trenger det.
På dette tidspunktet har jeg ikke helt kontroll på kroppen og hodet. Det skremmer meg skikkelig og jeg håper virkelig at jeg får snudd alt dette. Er det noe jeg ikke vil så er det å bli så syk at jeg mister helt kontroll. Tankene som går i hodet mitt akkurat nå er:
– jeg ønsker å sove og føle meg uthvilt igjen.
– Jeg vil være frisk og få orden på livet mitt.
– Hvorfor kan jeg ikke ha nok energi til å gjøre det jeg pleide som husarbeid og trening.
– Hva må til for at jeg skal bli bedre og vil jeg noen gang klare å mestre en fultidsjobb?
– Jeg ønsker å tjene penger og ikke være avhengig av noen for å leve et normalt liv.
– Jeg vil ha kontroll igjen.
– Jeg ønsker å leve et liv uten frykt, panikk og redsel.
– Jeg vil ha tilbake julestemningen og gleden ved julen.
– Jeg skulle spurt om hjelp for mange år siden så hadde jeg sluppet dette.
Mest av alt kjenner jeg på savnet etter bestemor sin død og det er mange år siden jeg mistet hennes. Ja, det er trist at jeg aldri får se henne igjen, men jeg håper at en dag vil jeg være sterk nok til å gi slipp så jeg kan leve videre. Jeg kan tenke på henne og begynne å gråte. Jeg kan høre en sang som minner meg om henne og begynne å gråte. Jeg kan tenke på julen sammen med henne eller da jeg besøkte henne som liten og begynne å gråte. Tanken på at hun ikke er her i dag og får se hva jeg har fått til, får se at jeg har blitt voksen og startet et liv for meg selv er en grusom tanke. Jeg holder nesten ikke ut sorgen jeg bærer med meg og jeg vet at hun ikke vil at jeg skal ha det sånn, men jeg savner henne så utrolig masse. Hun var alt for meg og hennes hjem var mitt fristed. Hun gav meg den kjærligheten bare en bestemor kan gi og det at hun er borte gjør så vondt i hjertet at jeg ikke har ord. Jeg har ikke besøkt graven hennes siden julen i fjord og det var utrolig vondt da jeg var der. Jeg klarer ikke gi slipp på sorgen som ødelegger meg innvendig. Jeg ønsker virkelig å kjenne den følelsen da jeg var hos henne og kunne være meg selv. Jeg glemte alt som var og bare var lykkelig. Hvordan kan jeg gi slipp på alt det selv om det ikke er der nå?
Å miste noen som står oss så nær er veldig tungt og jeg vet faktisk ikke om jeg kommer over det. For jeg tror at eneste grunnen til at jeg holdt ut 10 år med mobbing var på grunn av henne. Hun var en trygghet jeg hadde som alltid var der. Det er ikke noe som bare kan skyves bort. Og nå som jeg har vært så psykisk syk så har det vært enda verre for jeg vet at vis hun var her så ville jeg ikke hatt det sånn som jeg har det nå. Jeg vet denne sorgen, angsten, depresjonen og tankene ville kommet før eller siden. Jeg vet at vis jeg ikke hadde fått hjelp så ville jeg fått det mye verre enn jeg har det nå. Det er bare så trist at jeg ikke klarer å være lykkelig og fornøyd med det jeg har rundt meg.
Jeg har en fantastisk samboer og en helt utrolig familie som jeg kan stole på. Allikevel står jeg her med så mye inni meg at jeg nesten sprekker. Alt det negative tar overhånd når jeg først starter å kjenne på alt sammen. Jeg er utslitt og helt på bunnen. Ja, jeg har virkelig nådd bunnen nå og det er fordi jeg ikke klarer å sortere tankene. Psyken blir dårlig fordi man ikke lenger har kontroll på hodet og hjertet. Jeg skriver ofte at jeg håper at ting blir bedre og at jeg trenger hjelp. Ennå så håper jeg og ennå vil jeg ha hjelp, men det skremmer meg like mye å tenke på at jeg må ta tak i alt dette fremover. Det skremmer meg så mye at hele kroppen skjelver og jeg blir faktisk så dårlig av å ha det sånn.
Selv om jeg har blitt mobbet så har jeg ingen negative tanker rettet mot dem som mobbet meg. Det som går igjennom hodet mitt er kun rettet mot meg og mine valg i barndommen. Jeg tenker også på alle som må gå igjennom det samme som meg og at jeg alltid har et ønske om å nå disse menneskene og få de til å forstå at de må snakke med noen om det og få hjelp til å løse det. mobbing blir nok ikke borte uansett hvor mye man prøver for det er de voksne som må få opp øynene. Mobbing vil aldri bli borte om de voksne fortsetter å våre dårlige forbilder for sine barn.
Ja, nå blir det veldig mange tanker om alt mulig her. Poenget mitt er at vis de voksne hadde forstått det jeg tenker og alle hadde vært gode forbilder så ville ikke barna endt opp som meg. Vi gjør alle feil og vi er ikke perfekte noen av oss, men barna tar etter de voksne og de rundt seg så det vil heller ikke bli bedre om vi ikke tar oss sammen. Jeg vet ikke om dere lesere forstår hvor jeg vil hen akkurat nå for jeg er så sliten og hodet mitt er overalt, men dette er noe jeg har skrivd om på bloggen mange ganger før og kommer sikkert til å skrive om dette mer også.
Jeg får prøve å få meg litt søvn og så håper jeg dere får en fin start på en ny uke.
