Advarer om veldig sterk tekst. Faktisk var jeg ikke sikker på om jeg kom til å dele dette, men det er så viktig å sette psykisk uhelse i lyset. Så her er det mest personlige jeg har delt noensinne.
I går hadde jeg egentlig tenkt til å fortelle om dagen. Spesielt psykologtimen som jeg hadde, men så ble energien dratt ut av meg og jeg klarte faktisk ikke å sette meg ned og skrive det. Derfor tenkte jeg at vi kunne ta det i dag. For jeg føler at denne timen med psykologen er ekstra viktig å fortelle om. Vi holder på med en teknikk som skal grave dypt inn i angsten og hva som forårsaker den.
Psykologen begynte med å spørre hva jeg følte når jeg gikk i butikken. Jeg svarte at jeg følte nervøsitet og at det kjennes ut som noen holder tak inni magen. Dette er musklene som trekker seg sammen slik at resten av kroppen ikke skal følge etter. Det var hvertfall det jeg fikk høre.
Han fortsatte med spørsmål og spurte hvilke følelser jeg kjenner inni denne klumpen i magen. Dette var et litt vanskeligere spørsmål. Et spørsmål jeg ikke helt klarte å svare på med det første, men til slutt fant vi også det ut. Følelsene som ligger inni denne klumpen er frykt, men også så mye mer. Når vi hadde gravd litt dypere så spør han et nytt spørsmål. Hvilket bilde og hva føler du knyttet til dette bilde er det du får opp om du graver enda litt dypere?
Jeg satt lenge og konsentrerte meg, men det var et bilde som til slutt ble veldig tydelig. Den dagen mamma kastet ut pappa, hørte jeg meg selv si. Han ba meg om å kjenne på følelsen som var knyttet til dette bildet og da kjente jeg at tårene presset så hardt på at de var umulig å stoppe dem. Tårene trillet nedover kinnene mine og hjertet mitt ble knust i en million biter. Denne følelsen jeg nå satt med var så uvirkelig og så sterk at jeg ikke klarte å tenke, ikke klarte å reagere før jeg hørte han si Det er sorg, ja. Alt jeg klarte å tenke på var den lille jenta som skrek inni hodet Pappa, ikke dra! Det var helt grusomt, men samtidig en god følelse fordi vi hadde kommet et steg nærmere sannheten.
Som psykologen min sier så er det aldri det man tror, som faktisk ligger bak angsten man sliter med, men når man klarer å dra det frem fra følelsene langt inni seg så gir det liksom litt mening allikevel. Selvfølgelig kan det være andre ting som også spiller inn, men dette øyeblikket er helt klart en stor endring som absolutt kan ha vært starten på angsten. Faktisk gir det mer og mer mening jo mer jeg tenker på det. Og jeg skal faktisk tenke ganske mye på det fordi dette er noe jeg skal jobbe med fremover. En hjemmelekse fra psykologen kan man vel kalle det. Så det blir nok mye grining fremover også.
Nå kjenner ikke dere til min historie så jeg kan jo fortelle dere litt om hvorfor jeg tror at dette øyeblikket er så viktig og hvorfor jeg tror det var det første som dukket opp. Jeg har nemlig alltid likt at familien var samlet og at jeg var en av de som ikke hadde skilte foreldre da jeg var barn. Familien min var ikke perfekt, men vi var sammen og for meg var det noe av det viktigste. Så når dette endret seg så kjente jeg helt klart et tomrom og dette vokste nok samtidig som jeg vokste. Jeg savnet å ha pappa i nærheten og dette var nok det som forandret meg for alltid.
Et steg nærmere å få knytt opp denne enorme knuten som har surret seg større og større igjennom årene. For det handler ikke bare om dette ene øyeblikket. Klart er det mest sannsynlig der det startet, men ting har jo skjedd etter det. Hvor denne tunge og vanskelige stien går videre vet jeg ikke, men jeg kommer til å holde dere oppdatert. Og en ting til…
Jeg er så utrolig glad i deg, pappaen min <3
