Da har jeg fått kommet meg igjennom denne ukens psykologtime. Jeg føler egentlig at denne timen gikk helt greit. Det er jo klart at jeg er helt utslitt og det gikk en del panikk og frykt igjennom kroppen mens vi snakket, men det var greit mesteparten av samtalen. Vi snakket om at psykologen og spesialisten har snakket sammen og kommet til at jeg har depresjon og angst. Vel, det viste jeg jo fra før av så den delen var jo ganske enkel og grei å komme seg igjennom.

Så kom det til et punkt der hun begynte å snakke om hjelp videre. Hun skal kontakte kommunen og høre om det er noen tiltak der jeg kan være med på. Bare tanken på å møte mennesker jeg ikke kjenner gjør meg rett og slett kvalm. Å måtte møte dette helt alene kommer til å bli en enorm utfordring. Ikke noe babysteg her altså. Jeg håper virkelig at det hun snakker om her er noe som ikke kommer til å skje med det første, men jeg vet at jeg kommer til å bare sitte meg selv inn i det om jeg må fordi jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg hater å ha det sånn som jeg har det nå og vil egentlig bare gjøre alt for å slippe og føle meg sånn. Psykologen vet best så lenge jeg er ærlig og åpen om hvordan jeg har det og hva jeg føler. Derfor fortalte jeg at hele kroppen min gikk i panikkmodus i det hun sa dette med kommunen. Jeg fortalte også om høydeskrekken, heisskrekken og klaustrofobien jeg har slitt med siden jeg har vært barn. Jeg har fortalt om hendelser både fra barndommen og nå som har bevist at jeg ikke reagerer som normalt i slike situasjoner. Så fordi jeg klarte å komme med dette på egenhånd så skal vi snakke om.det neste gang. Det føltes så godt å klare og fortelle om akkurat det. I tillegg er jeg veldig nysgjerrig på hva som sitter i hodet mitt når det kommer til dette med fobier. Jeg syns jo til og med at det er veldig fascinerende så jeg gleder meg til å høre hva hun har å si om akkurat det. Da kan jeg både glede og grue meg til neste samtale. Jeg gruer meg nemlig til å høre hva hun finner ut angående dette med kommunen og deres tiltakmuligheter. Jeg hater tanken på å måtte gå tur med andre eller noen andre aktiviteter. Det hadde sikkert vært bra for meg, men det er absolutt ikke noe jeg har lyst til. Så er det jo det at hvis man ikke gjør noe man ikke liker så blir man heller aldri frisk! Jeg kunne puttet masse tabletter i kroppen og kanskje følt meg bedre, men jeg er ferdig med å velge den lette utveien. I tillegg er jeg så sinnsykt i mot antidepressive tabletter så jeg vil gjerne unngå dem om jeg kan.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har depresjon. Jeg har angst. Jeg får hjelp. Spørsmålet mitt nå er egentlig bare om jeg blir bra igjen. Vil jeg klare å jobbe og føle meg normal etter så mange år med selvmordstanker og selvskadingstanker? Som sagt vil jeg pushe meg til å gjøre ting som jeg hater bare fordi ønsket om å bli frisk er så stor. Om jeg så måtte stått i bikini foran 20 mennesker og holdt en tale om mobbing. Om jeg så måtte sagt hei og hatt øyekontakt med random folk på gaten. Jeg vil gjøre alt jeg får beskjed om fra psykologen. Dette har ødelagt så mye av mitt liv så nå er jeg klar for å gjøre noe med det. Jeg har allerede begynt smått med å ta noen få steg ut av komfortsonen. Når jeg har gått et lite stykke alene, uten samboeren for eksempel. Eller når jeg har hatt en samtale med NAV og psykologen min på telefon. Jeg fortalte at jeg har gjort sånne små ting og det skulle jeg bare fortsette med. Det var utrolig bra at jeg hadde begynt med det. Så da er det bare å prøve og gå i postkassa eller kaste søppel for å utfordre meg selv. Også ta små turer alene som jeg har gjort tidligere.

Ting ville vært så mye enklere med hund. Jeg gikk jo turer da jeg bodde i Geithus. Eneste grunnen til at jeg klarte det var fordi jeg fokuserte på hunden. Når han ikke var med så hadde jeg alltid musikk på øret så jeg ikke trengte å snakke med noen eller høre om det var noen som gikk bak meg. Heldigvis var det jo ikke så mange folk å treffe på der jeg bodde før også var psyken min såpass stabil at jeg klarte å poste pakker eller kjøpe et par ting på butikken som lå 3 minutter unna huset. Jeg fikk jo panikk ved andre mennesker og brukte minst mulig tid i butikken, men jeg klarte det. Ikke at jeg hadde så mye valg når jeg måtte poste pakker til folk jeg hadde solgt ting til.

Det eneste man kan gjøre nå er å pushe seg selv litt og gjøre ting som jeg ikke er komfortabel med. Som å gå ut av døra alene. Etterhvert kanskje ta en telefon eller kanskje bussen ned til butikken. Også tar jeg dere med på alt av utfordringer jeg pusher meg til. Kanskje begynne med 1 dag i uka hvor jeg må gå litt lengre enn postkassa. For å ha noe å starte med. Jeg må hvertfall starte et sted.