Idag blir det altså å dra til Sandvika for å gi faren til samboeren min en siste farvel og gi han sitt siste hvilested. Jeg sitter med vondt i magen og jeg kan ikke forestille meg hvordan de andre har det akkurat nå. Kona til faren, sønnene og mammaen til gutta. Det må være helt forferdelig å miste noen som er så nær. Jeg kan ikke tenke meg hvor vondt det ville vært om en av mine foreldre forlot oss.
Ventetiden fra begravelsen og til urnenedsettingen har vært lang. Jeg tror nok det skal bli godt å bli ferdig med det nå og kunne gå videre i sørgperioden uten å ha den tanken at det fortsatt er ting som må fikses med begravelsen. For dette er jo en del av begravelsen selvom det ikke er på samme dag.
Jeg prøver å stenge ute begravelsen til Jennie, men det spinner rundt i hodet mitt hele tiden. Den begravelsen har virkelig satt sine merker. Det er som at det har brent seg fast. Så da får man bare puste med magen og håpe at alt går bra i dag.
Etter at den verste delen er fullført så skal vi ut å spise. Det blir hvertfall hyggelig. Så er det bare å hjelpe hverandre igjennom det tunge først og prøve å senke skuldrene etterpå.
Vi har hvertfall noe å se frem til i morgen. Da drar vi jo til Bergen.