Oslo, gode venner og følelser

Gårsdagen ble en veldig fin tur med venninna mi til Oslo. Det var der jeg skulle møte han for å få bagen min med klær tilbake. Jeg tenkte derfor jeg liksågodt kunne ta meg en skikkelig tur når jeg først måtte bruke penger på toget. Så jeg tok med meg venninna mi og vi gikk rundt i Oslo sine gater. Det var strålende sol og masse folk. Jeg brydde meg ikke lenger om alle menneskene som gikk rundt meg og det var en utrolig god følelse. Samtidig som magen knøyt seg hver gang jeg tenkte på han. Jeg hadde slått meg til ro med tanken om at vi ikke lenger var sammen, men det å måtte møte han nå gjorde vondt i magen. Jeg ville så klart se han igjen, men samtidig så var det noe veldig kjipt og trist ved dette møtet som snart skulle være. Jeg klarte ikke la være å legge fra meg tanken, men prøvde allikevel å nyte tiden i Oslo sammen med venninna mi. Vi gikk innom butikker som vi syns var veldig bra og fikk i oss noe mat. Det var fint å kunne finne på noe sånt i stedenfor å sitte hjemme og tenke på kveldens møte. Da jeg stod utenfor Lush og ventet på venninna mi kommer det en melding fra han på mobilen. Jeg fikk helt vondt i magen og ble utrolig nervøs. Det surret en million tanker i hodet mitt, men ingen gav mening.

Vi kommer oss til slutt frem til parkeringsplassen ved Oslo s der han hadde pleid å parkere når han skulle hente meg. Det var da nervene virkelig begynte å komme. Jeg ble småkvalm, svimmel og hadde vondt i magen. Jeg kunne nesten ikke vente med å få det overstått. Samtidig ville jeg bare se han igjen og fortelle han alt jeg tenkte på. Jeg ville si han var en flott fyr og at det var synd vi ikke fungerte sammen. Jeg ville fortelle han om dagen min og spurt om dagen hans. Jeg ville bare sitte ned med han og snakke med han, men jeg viste at jeg ikke kom til å klare det.

Etter en stund kommer han kjørende og vinker til meg. Jeg vinker tilbake og kjenner meg glad, men samtidig veldig nervøs. Jeg hadde gruet meg til dette øyeblikket i hele dag og så kommer han ut med et smil om munnen. Han taklet det så mye bedre enn meg. Jeg følte meg bare enda verre. Jeg var flau over å ha tenkt så mye og grublet over alt sammen så lenge. Mens jeg stod der som et nervevrak så er han samme gamle. Jeg skjønner ikke meg på mannfolk…

Når han skulle dra fikk jeg en klem og han vinket farvel. Jeg følte meg rolig igjen. Jeg kunne slappe av og var glad for å se at han hadde det fint. For til syvende og sist er det kun det som teller, at begge har det bra. Så får fortid være fortid.

Jeg og venninna mi går inn på stasjonen og kjøper billett. Jeg som aldri har skjønt meg på tavla til togene fulgte bare etter venninna mi. Hun mente at toget skulle gå fra spor 12, men det gjorde det jo ikke. Så vi måtte gå tilbake og bort til spor 5. Med en stor, tung bag var ikke det akkurat så moro. Vi kom oss hvertfall på riktig tog etter en liten omvei.

På toget plinger det fra mobilen min. “Vil du komme å prate?” Hadde en kompis skrevet. Selvom jeg var helt utslitt så virket det mye koseligere enn å måtte ligge i senga og se i taket. Så jeg takket ja.

Når jeg kom hjem etter togturen hoppet jeg i dusjen og gikk ned til kompisen min. Der satt vi og snakket og det var veldig koselig. Som vanlig løper tiden fra meg og det hadde blitt langt på natt før jeg kom meg i seng, men det har jeg blitt vant til. Heldigvis trenger ikke kroppen min så mye søvn for å fungere i hverdagen.

Så selvom magen, hodet og hjertet var ute av kontroll hele dagen så ble det allikevel en ganske ålreit dag. Det var fint å se han igjen, koselig å være i Oslo med venninna mi og fin kveld/natt hos kompisen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg