Jeg sovnet til slutt og fikk noen timer på øyet. Egentlig hadde jeg håpet å få sove frem til alarmen gikk. 13:00, men det gikk ikke i dag. En ganske stressa samboer kommer ut fra soverommet. Alarmen på mobilen hans hadde ikke ringt, men det gikk akkurat. Så nå ligger jeg og lurer på hva jeg skal gjøre alle disse timene før psykologen ringer. 3 timer og 30 minutter til jeg skal ha samtale med psykologen. Jeg er absolutt ikke klar for det. Så lang tid på å grue meg og kjenne at det knyter seg i magen, hjertet som dunker hardere og fortere, svimmel og kvalm. Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler noe endringer i telefonskrekken, men ting tar tid.

I dag blir det nok en rolig dag. Når jeg er ferdig med en telefonsamtale med psykologen så er jeg alltid utslitt. Mulig jeg bare sovner. Det føles hvertfall sånn akkurat nå. Jeg er for stressa til å sove nå, men jeg kjenner at jeg trenger mer søvn.

I morgen derimot er en mye bedre dag. Vi får nemlig sengen våres da. Det skal bli så godt å sove i en seng i stedenfor på gulvet i stua. Nå kjenner jeg at jeg har fått nok av denne madrassen. Jeg er sånn at jeg gjør det beste ut av det jeg har, men jeg skal ikke lyve. Det skal bli så utrolig godt å få seng. Jeg tror jeg kommer til å sove som en baby. Bare tanken på å kunne være uthvilt. Det skal bli godt. Forhåpentligvis blir jeg ikke vekt tidlig på morgenen sånn som i dag. Ikke at han kan noe for at klokka ikke ringte. Nå er jeg hvertfall våken. Så får man gjøre det beste ut av det. Viktigste er at samboeren min kommer seg på jobb. Og med “komme seg på jobb” mener jeg å logge på dataen inne på soverommet. Det skal han sitte frem til middag… Som jeg da ikke har tatt opp. Jaja, da blir det tomatsuppe eller noe annet lettvindt. Men først blir det frokost.