For å være helt ærlig så trives jeg best alene eller ikke helt alene, men max 2 personer rundt meg av gangen. Jeg har egentlig alltid vært sånn. Jeg trenger ikke festing, venninnekvelder eller shopping en gang i uka. Jeg er fornøyd med å ha det stille rundt meg og blir egentlig bare sliten med støy og masse folk. Jeg drar jo ut og storkoser meg med de jeg er glad i, men jeg klarer ikke slappe av. Jeg er ikke den personen som trenger masse oppmerksomhet eller som vil vise meg frem på noen som helst måte. Allikevel vet jeg at vis jeg ikke hadde hatt noen å prate med eller dra ut med så ville jeg blitt veldig deprimert. Men om noen spørr “vil du dra ut på byen eller se en film?” så velger jeg alltid film.

Jeg klarer ikke helt forstå hvordan andre mennesker klarer å feste, dra på byen og alt sånt flere ganger i uka. Samtidig er det jo veldig deilig at vi er såpass forskjellige også. Det gjør jo verden såpass spennende når man ikke er A4 mennesker hele gjengen.

Verden er komplisert, jeg er komplisert. Man bruker jo mye tid på å finne seg selv og ikke alle gjør det heller. Det er jo en god del mennesker som er copycats fordi dem er så usikre på hvem dem egentlig er. Jeg forstår det godt fordi det er ikke enkelt å vite hvem man er og for meg tok det faktisk 26 år før jeg innså at jeg er så mye mer enn det jeg trodde.

Så nå som jeg faktisk fant meg selv og kjenner at dette er den jeg er ment å være så skal dere få høre litt om det.

Jeg er ei 26 år gammel jente som kommer fra Solbergelva. Jeg har blitt mobbet og behandlet som dritt hele mitt liv. Det har ikke gått en uke uten at jeg har blitt såret eller skuffet, men jeg har alltid tenkt positivt og håpet at ting ville bli bedre. Jeg har grått meg i søvn en million ganger, men alltid vært i godt humør i løpet av dagen. Jeg har faket et smil så lenge at jeg trodde aldri jeg kom til å få kjenne på den følelsen av ren lykke. Nå er jeg lykkelig trvers igjennom og går alltid med et ekte smil. Jeg bryr meg ikke lengre om hva folk mener om meg fordi mitt selvbilde er blitt mye sterkere. Jeg er selvsikker og veldig klar på hva jeg skal og hva jeg vil. Jeg er smågal (utenom når jeg er med venninna mi for da er jeg 110% crazy bitch). Jeg er en livsnyter og ganske spontan. Jeg er åpen, ærlig og full av liv.

Det jeg IKKE viste om meg selv er jo hvor gal jeg faktisk kan være. I tillegg til den åpenheten og ærligheten jeg har vist den siste måneden. Jeg trodde heller ikke jeg kom til å falle for en fyr jeg har møtt en gang. Det var helt uvirkelig for meg. Jeg trodde heller ikke at jeg kom til å bli så frisk psykisk og hvertfall ikke så fort. Men det som overrasker meg aller mest er positiviteten til livet mitt og meg som jeg har nå.

Jeg er nesten litt forelska i den nye meg, så godt har jeg det nå. Med mine valg og mine meninger så føler jeg at jeg endelig er full pakke. Jeg både personligheten, tankegangen, utseendet og drømmene som bare passer perfekt til meg.