Når kvelden kommer liker jeg å gå ut og få litt frisk luft. Den beste tiden å være ute på er den tiden som de fleste er inne. Da er det helt stille ute. Kun fugler og vinden som lager lyder. Slike øyeblikk holder stresset nede. Ikke at jeg stresser så mye. Det er noe jeg prøver å la være. For hva får man egentlig ut av det? For meg er det hvertfall flere negative sider enn positive. Og derfor bruker jeg alltid noen minutter ute i frisk luft, for å roe ned hodet litt. Den tiden jeg bruker ute får meg alltid til å senke skuldrene. Det er akkurat som når jeg går turer i skogen. Ingenting er mer avslappende enn naturen. Så jeg liker å bare gå ut i hagen.

Og i dag møtte jeg den søte pusekatten til huseieren. Hun er veldig søt, men også utrolig redd av seg. Det er en pus som dem har hentet av noen andre og da vet man jo aldri hva de har gått igjennom, men noe er det. Jeg syns det er så fryktig trist når dyr ikke blir behandlet godt. De fortjener like mye kjærlighet og omsorg som mennesker. Så når noen ikke gir dem det og er slemme mot dem så blir jeg både trist og forbanna. For de stakkars dyrene er hjelpeløse mot oss mennesker. Jeg er veldig glad for at denne pusejenta har fått et trygt hjem, men det er ikke lett for henne med nye mennesker. Man ser at det er vanskelig for henne å stole på andre. Det er så trist for alt jeg vil er å sette meg ned og kose henne. Hun er så skjønn.

Så når jeg så pus i det jeg kom ut så gikk jeg motsatt vei for å ikke skremme henne. Også fikk hun lov til å sitte i fred. Jeg hilste på henne, men jeg gikk ikke mot henne. Hun satt derfor en god stund og kikket bort på meg. Jeg på den ene kanten av huset og hun på den andre. En ekstra koselig tur ut i hagen når man har ei flott frøken med nydelig svart og hvit pels som selskap. Selvom det gjør at jeg har ennå mer lyst på en katt eller en hund selv, men på grunn av den stakkars lille pusen så kan vi ikke det. Så da får jeg heller sette pris på de gangen hun kikker inn stuevinduet eller sitter ved husveggen. En dag får vi nok en firbent venn, bare ikke her vi bor nå.

Ja, sånn ser altså en kveld ut for meg. Ikke alltid like heldig å ha slikt fint besøk. Som regel er det bare meg og tusen mygg, men kveldene ute er alltid noe jeg virkelig setter pris på. Selvom jeg alltid føler at jeg står til pynt og at folk glor på meg, men sånn er det med sosial angst. Utenom det er det et øyeblikk jeg ikke ville vært foruten.

Følg meg her:

Facebook(bloggen) Instagram Youtube