De siste dagene har jeg egentlig ikke orket å blogge. Det er ikke veldig mye bedre i dag, men jeg tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering på hva som skjer i livet mitt akkurat nå. Det har faktisk ikke bare vært enkelt. Jeg har blitt mye bedre psykisk, men jeg har jo så klart noen dårlige dager som alle andre. Livet er jo en eneste stor berg og dalbane som man bare må takle. I går var en av de vanskelige dagene og jeg må si at det var ekstra vanskelig når jeg nå befinner meg hos gutten min. Det er jo ikke lett for noen av oss å vite hvordan man skal trøste den andre. Vi har tross alt bare kjent hverandre i litt over 2 måneder. Jeg forventer heller ikke at han skal forstå hvordan jeg har det for det klarer jeg helt ærlig ikke å beskrive så veldig godt selv heller. Jeg vet ikke hvorfor jeg få det så jævlig som jeg hadde det i går, men jeg vet i det minste hvordan jeg skal takle det. Jeg trenger av og til bare frisk luft og litt tid alene. Så i går var vi inne hos foreldrene hans og da måtte jeg til slutt bare komme meg ut. Jeg var helt på gråten og ville ikke at noen skulle se meg slik. Jeg ringte veninna mi fordi jeg vet at hun forstår meg. Hun fikk roet ned alt, men jeg var likevel helt utslitt og ville bare at dagen skulle ende. Så kommer moren hans ut og setter seg ned for å prate med meg. Jeg tror aldri at den dagen ville gått såpass greit om det ikke var for henne. Den dama er så god og jeg er utrolig takknemlig for å ha fått dem alle sammen inn i livet mitt.
I dag føles det mye bedre og jeg er klar for en ny dag. Jeg sitter ute i solen og føler meg faktisk glad igjen. Det er godt å ha den følelsen tilbake. Jeg får mer energi og det trengs virkelig nå for tiden. Livet er fult av prøvelser, men akkurat i dag skal ingenting stå i veien for at jeg skal føle meg glad. For etter en sånn dag så orker jeg ikke en til! Så nå får jeg bare krysse fingrene og håpe at dagene fremover blir bedre enn dagene som nå ligger bak meg.
