I dag tok jeg toget tilbake til Drammen etter å ha vært hos gutten min. Denne gangen var det ikke like gøy å være meg, men det var allikevel mye bedre å være hos han enn hjemme. Det er alltid fint å få tid sammen med han uansett hvordan psyken er og hva som skjer i mitt liv for tiden. Jeg blir glad av å se han og trist når jeg drar igjen. Det tok jo ikke akkurat lang tid å falle for han og bli glad i han. Allikevel er det ikke alt i livet mitt som kan fikses med en god og snill mann desverre. Det skulle bli en stor utfordring denne gangen, men når jeg fikk snakket ut om det med han så følte jeg meg straks litt bedre. Moren hans var også en god lytter og til stor hjelp oppi det hele. Jeg føler meg jo veldig heldig som har dem alle i livet mitt.

Grunnen til at jeg har hatt det ganske jævlig for å si det rett ut vil jeg ikke skrive på bloggen min. Dette er noe jeg vil holde utenfor bloggen av flere grunner, men jeg kan si såpass at det han ingenting med verken familien hans eller han å gjøre. De har faktisk gjort ting mye lettere for meg.

Hvordan jeg har det akkurat nå kan jeg jo skrive litt om. Det har gått veldig inn på meg og ødelagt meg utrolig mye. Jeg tenker mye på det hver eneste dag fordi jeg vet at problemet ikke vil bli borte med det første. Jeg blir helt utslitt og det bygger seg opp inni meg til jeg til slutt bryter sammen. Da er det best å være alene, men denne gangen var jeg jo ikke det. Når det blir slik så stenger jeg meg alltid inne og vil ikke vise at jeg er trist. Jeg vil ikke være en byrde for andre så jeg vise aldri tårer. Jeg har følt så lenge at ingen tror på meg at det har bare blitt sånn. Jeg takler mine problemer alene selvom jeg skulle ønske at jeg slapp det. For hvem vil vel sitte alene og takle problemer? Jeg skulle jo ønske at det var så enkelt for meg å fortelle hva jeg føler og kunne bli trodd. Sympati og bli syns synd på er noe jeg avskyr, men å ha noen der som bare vil sitte hos meg når jeg har det tøft og som respekterer at jeg ikke alltid har gode dager er noe jeg har manglet i livet mitt lenge. Samtidig tenker jeg om det er noe jeg vil ha og om jeg noengang kommer til å klare å være så åpen om mine følelser. Jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med dette, men det er noe i hodet mitt som sier at det å gråte foran andre ikke er riktig.

Tegningen over her tegnet jeg hos gutten min.

Sånn jeg pleier å beskrive meg selv; jeg er sterk, men jeg er skjør. Jeg lukker følelsene inne i offentligheten, men alene føler jeg på all smerten. Jeg kan vise lykke når jeg er glad, men når jeg er trist ser jeg bare sliten ut. Jeg har mye å tenke på og jeg har mange problemer og hindringer i livet mitt. Det vil jeg ikke at skal gå utover andre så jeg prøver hver dag å fokusere på det positive, men det går til et vist punkt og så faller jeg. Når jeg faller så faller jeg hardt! Det skal jeg ikke legge skjul på for vi er bare mennesker og vi er ikke skapt til å tåle alt. Vi trenger kjærlighet for å fungere. Vi trenger gode mennesker som kan løfte oss opp når dårlige mennesker dytter oss ned. Vi trenger håp og drømmer som vi kan strekke oss opp mot og vi trenger mål i livet for å holde oss sterke. Om vi mangler det viktigste så hjelper verken penger eller materielle goder for å være lykkelig. Mennesker ble ikke skapt for å leve i luksus og få alt vi peker på. Du finner ikke lykken i en dyr bil, stor villa eller en bunke med penger om du mangler kjærlighet, håp og drømmer.