Onsdag forrige uke snakket jeg med psykologen at jeg skulle prøve å gå en tur alene hver dag. Siden da har jeg gått 2 små turer. Jeg har så lyst til å bli frisk, men så er det akkurat som om jeg blir holdt tilbake. Det føles ut som at det er noe inni meg som ikke vil at jeg skal bli frisk. Det å gå ut av den døra føles ut som et mareritt. Noen dager blir jeg til og med kvalm av tanken på å måtte gå ut. I tillegg har jeg null energi. Jeg føler meg faktisk verre nå enn jeg gjorde før jeg begynte med dette. Tankene slutter aldri å spinne i hodet og jeg føler meg så fort irritert og frustrert av alt dette. Det føles ut som at jeg taper og aldri klarer å komme videre. Dette føles så håpløst. Noen ganger lurer jeg på om det er meningen at jeg skal bli frisk eller om jeg er nødt til å leve resten av livet med alt dette. Når den hjelpen jeg hadde ventet på begynner å si at jeg må ha løsningen problemene mine så begynner jeg jo å lure på om det er noe hjelp i det hele tatt.
Når jeg har snakket med psykologen så virker det nesten som om alt kan fikses på 1 2 3. Det er snakk om tilbud fra kommunene og at mennesker der kan gå turer sammen med meg og at jeg kan være med på aktiviteter, men det er jo det som er problemet. Mennesker og folkemengder er mitt største problem. Å kaste meg inn i et program med flere ukjente mennesker er som å kaste bensin på bålet. Det freaker meg fullstendig ut og jeg får ikke til å si det. Jeg føler at jeg pynter på sannheten fordi jeg er for flau til å innrømme at jeg er livredd for det denne psykologen snakker om.
I morgen er neste telefonsamtale og psykologen vil at dette skal være den siste og at jeg skal ta bussen alene til Jessheim neste gang vi skal ha et møte. Hjertet mitt dunker fort og hardt, jeg har mest lyst til å gråte. Det føles ut som at jeg skal få et skikkelig stort panikkanfall. Dette er altså hva som går igjennom hodet mitt akkurat nå. Egentlig har jeg lyst til å skru av mobilen og ikke svare i morgen, men jeg må. Jeg har ikke vært så redd på lenge. Denne natta kommer til å bli lang. Magen vrenger seg, jeg har lyst til å skrike, gråte og gjemme meg. Jeg vil bare ligge her, sove og våkne opp til å være helt fin. Det hadde jo vært perfekt. I stedenfor må jeg kjenne på dette marerittet inni meg som are vokser og vokser. Det føles egentlig ut som at jeg er i ferd med å bli gal.
Når jeg ser tilbake på alle de dagene jeg har hatt til å jobbe med meg selv, komme et steg nærmere til å bli frisk. Det er da det begynner å klikke i hodet mitt. Jeg hører “stemmer” fortelle meg at jeg ikke kommer til å klare det og at jeg ikke er sterk nok. Nei, jeg er bare patetisk som ikke klarer å gå ut den døra som et normalt menneske. Jeg får følelsen av at folk stirrer på meg eller ler av meg. Det samme skjer inni hodet mitt når jeg ikke klarer å prøve engang. De dagene jeg bare sitter og stirrer ut i luften eller er på kanten til å brase ut i tårer. Andre ganger føler jeg meg helt tom og klarer ikke føle eller gjøre noen ting.
Det er ikke bare en følelse som kommer hver gang jeg føler meg nedfor. Depresjon og angst blandet med sorg er så vanskelig å kontrollere. Det blir vanskeligere og vanskeligere å forklare siden det er så mye som foregår på en gang. Matlysten går opp og ned, energien og humøret vet jeg aldri hvor jeg har. Én ting er sikkert da og det er at hvis jeg blir presset inn i noe av det psykologen har snakket om så går jeg på veggen.
Nå ligger egentlig alt på meg. Vil jeg klare å si i fra om dette i morgen? For jeg er vettskremt og vet at dette ikke er til noe hjelp. Forhåpentligvis vil psykologen forstå og gir meg hvertfall én uke til på å jobbe med dette ene problemet mitt som står i veien. Hvis ikke vil det bli panikkanfall på bussen og det har jeg virkelig ikke lyst til.
Så nei, det går ikke bra med meg. Hvem sku tro at det kunne gå så langt på så kort tid? Det verste er at man merker det ikke selv. Hvertfall ikke før det er for seint. Jeg vet en ting og det er at det blir en veldig lang natt med vondt i magen og et tonn med tanker og vonde følelser. It feels like hell skall jeg være helt ærlig. Det er som om noe konstant vrir et eller annet inni kroppen din eller stikker en nål et sted. Det er en helt forferdelig følelse å sitte med og umulig å forklare. Sikkert enda verre å forstå. Men jeg kan love dere at det er tortur når det først starter.
Det er ingenting i hele verden jeg heller vil enn å bli frisk og jeg vil gjøre alt jeg klarer for å nå det målet, men de siste dagene har vært så slitsomme og jeg føler meg så utslitt hele tiden. Man prøver jo å gjøre noe for hvis jeg bare sitter stille så går jeg hvertfall fra vettet. Når jeg gjør noe så bruker jeg jo den lille energien jeg har. Så ja, det er vanskelig for tiden.
Tror meg når jeg sier at jeg er ikke lat, men frykten som stopper meg å gå ut av døra er mer enn hva jeg klarer å takle på en dårlig dag. Dårlige dager har det vært mer enn nok av i det siste. Så da får vi bare se hva som skjer i natt og hvordan den telefonsamtalen går i morgen.
