Når det hadde blitt midnatt så sa jeg at jeg skulle sove og det gjorde jeg også. Jeg sovnet med en gang, men problemet er bare det at jeg våknet 2 timer etterpå og nå er jeg ikke trøtt lengre. Jeg har lyst til å sove, men det har jeg ennå ikke klart. Jeg ser på klokka og den har allerede blitt 3 på natten. På den tiden har jeg rukket å sett på youtubevideoene til Sophie Elise og Joakim. Etter det lå jeg å tenkte på Jennie, dagen hun ble borte og hvordan hun må ha hatt det den siste tiden. Tårene begynte å trille og jeg hadde mest lyst til å ta vinflaska og drikke vekk sorgen, men det går bare ikke. Det er 1 år siden jeg drakk fordi jeg var deprimert. Jeg satt hjemme hos mamma, på soverommet og hadde det helt forferdelig. Det å sitte alene midt på natta og drikke seg småfull gjorde noe med meg. Jeg fikk se meg selv på en måte jeg aldri ønsker å se meg selv igjen. Jeg følte meg svak og ute av stand til å reise meg opp fra det hullet jeg selv hadde satt meg i. Jeg kan godt drikke alkohol sammen med andre, men det har ikke smakt noe særlig godt de siste gangene jeg har prøvd å kose meg. Jeg blir bare dratt tilbake til den jenta som følte at livet var i ferd med å ta slutt. På den tiden hadde jeg møtt så mange idioter og jeg følte til slutt ingenting annet enn håpløshet som hadde omringet meg. Det å sitte med de tankene igjen nå gjør utrolig vondt. Jeg vet jeg har det bra og jeg elsker samboeren min, men nå er det andre tanker som tar over livet mitt og det får meg til å tenke. Vill jeg noen gang klare å bli kvitt den tunge sorgen som har grepet rundt hjertet mitt? Angsten og depresjonen skal jeg klare å kjempe mot, men sorgen føles ut som at den blir tyngre for hver dag som går.
På toppen av sorgen ligger panikkanfallene og kveler meg. Det føles helt umulig av og til, men jeg vet jo at jeg må fortsette. Et steg av gangen. Jeg puster rolig og prøver så godt jeg kan å skyve vekk alle de vonde tankene om en lett utvei fra alt dette.
Selvmordstanker, selvskading og rusmisbruk var bl.a det jeg snakket med psykologen i forrige samtale. Det satt så langt inne å fortelle om alt det vonde jeg har vært igjennom. Når jeg sitter våken om natten kommer disse tankene tilbake. Ikke fordi vi snakket om det. Nei. Disse tankene har kommet og gått hele tiden. Det å sitte midt oppi det og ikke vite hvor man skal gjøre av seg er ganske tungt. Jeg føler ikke jeg kan vekke samboeren min for hver minste lille tanke jeg har. Han har jobb å ta seg av når han skal stå opp og trenger den søvnen han kan få. Jeg vet jeg kan håndtere disse tankene og følelsene på egenhånd, men det tar jo en god del krefter. Så når man sliter med søvn oppå det hele så kan man bli litt sprø til tider. Så i natt har jeg vært trist, på kanten til å bli gal, hatt panikkanfall og virkelig kjent hvor tungt det er uten Jennie blant oss. Jeg har kjent tårene trille, hjertet blø og lysten til å skrike for full hals. Det hele endte med at jeg sitter her, tårevåt og tung i kroppen og skriver for dere. Dette følte jeg at var så viktig å få ut. Og jeg har så klart tenkt på det at for dere som leser alt dette om mine følelser og hva jeg faktisk går igjennom så vil det kanskje høres helt vilt ut. Ja, det er tungt og vanskelig. Jeg har hatt mange vonde opplevelser og jeg føler veldig sterke følelser. Det har ikke vært lett, men det er ingen grunn til å bli bekymret på mine veiene. Jeg har klart meg i så mange år og jeg skal klare meg i mange, mange år til. Grunnen til at jeg deler alt dette er jo fordi jeg håper at det kan hjelpe flere til å dele hva de tenker og at de søker hjelp om det er nødvendig. Jeg ønsker å oppnå noe ved å dele min historie, følelser og tanker. Jeg ønsker å hjelpe dere der ute som sitter og har det like vondt som meg. Jeg ønsker at psykisk helse ikke skal være vanskelig å snakke om. Derfor vil jeg stå frem med alle mine opp og nedturer i livet slik at dere kan forstå at det ikke er skummelt å snakke om. Jeg var der. Jeg følte ikke jeg kunne plage andre med mine problemer. Jeg følte ikke at jeg ble hørt og trodd, men de rundt meg har alltid vært der og støttet meg. Derfor vet jeg nå at uansett hvor vondt jeg har det når natten kommer og søvnen uteblir så kan jeg finne styrke i den kjærligheten jeg har hos de menneskene som er glad i meg.
Så selvom jeg har en dårlig dag og ikke har vært særlig grei mot de rundt meg så vet jeg at de aldri vil svikte meg og de elsker meg like mye. En stor takk til dere alle sammen som jeg kan prate med om jeg trenger det selvom jeg ofte ikke gjør det. Tusen takk for at dere holder ut med meg og vil mitt beste. Jeg elsker dere så utrolig høyt og det håper jeg dere vet. Både familie og venner. Dere betyr alt for meg!
Jeg har også fått historien til noen av mine lesere og det setter jeg utrolig stor pris på. Det gjør det virkelig verdt å dele alt dette. Dere er modige som tørr å dele historien deres i mitt kommentarfelt enten dere er anonyme eller ei. Det betyr så utrolig mye for meg å se at dere leser det jeg skriver, dere kan kjenne dere igjen og at dere også har søkt om hjelp. Jeg har jo fått flere historier som virkelig har truffet meg og det har kommet noen tårer. Jeg har de mest fantastiske leserne som finnes!
