Når man har mye på hjertet

Med disse dagene som er såpass tunge og svarte er det godt å ha kjæresten min her. For selvom han er syk og ikke orker så mye så er han alltid utrolig søt og god. Jeg er veldig takknemlig for at han kom inn i livet mitt. For det å ha angst og depresjon er så utrolig tungt til tider. Livet går opp og ned så man vet aldri hvordan dagen vil bli eller hvordan følelser man skal kjenne på i løpet av dagen. Noen dager kan jeg føle på alle følelsene og det er bare kaos. Det føles ut som om alt er utenpå huden rett og slett. Andre dager kan det være så mørkt og trist at jeg bare vil bli i senga. Da kjennes det ut som om en stor skygge henger over meg og det er noen der som dømmer hvert et skritt jeg tar. Det kjennes ut som det står folk rundt meg og minner meg på alt vondt og trist jeg har opplevd og får meg til å føle alt det på en gang. Så har man de få nydelige dagene som jeg bare smiler og elsker verden. De dagene jeg nyter ekstra mye. Det er for så vidt de dagene jeg prøver å huske best, men det er allikevel ikke de som er de sterkeste minnene som vises i hodet. Jeg må anstrenge meg så asinnsykt mye for å klare og tenke på noe positivt på slike tunge dager. Det som gjerne går opp igjen i hodet mitt på en dårlig dag (nå for tiden) er dagen jeg fikk verdens verste tekstmelding fra mamma. Dagen mitt tantebarn ble erklært dø på sykehuset etter selvmord. Det er som lysende bokstaver foran øynene mine, men det kunne vært mye verre. Jeg kunne vært sammen med familien min da alt skjedde. Jeg kunne ha sett henne bli flydd av gårde med helikopter. Vis det hadde skjedd så hadde jeg ikke klart å leve med meg selv. Hodet mitt kan spille små videoer når jeg er på mitt verste, men siden jeg ikke så det så blir det ikke like personlig og vanskelig. Det er ikke noe jeg har opplevd så det blir litt uvirkelig. Allikevel har hodet mitt en tendens til å gjøre slike ting for å gjøre det enda verre for meg. Jeg tenker på den stakkars lille 13 åringen som går rundt i skogen og vil ta sitt eget liv. Jeg blir dratt tilbake til min ungdomstid der jeg går i skogen og tårene renner. Jeg har mest lyst til å slå hodet mitt i fjellveggen eller rive meg i håret og skrike så høyt jeg klarer. Jeg er helt svimmel og føler meg så hjelpesløs og ensom. Det er en følelse jeg kjenner alt for godt, allikevel kan jeg ikke vite nøyaktig hvordan hun hadde det. Jeg kan kjenne min egen smerte og mine egne tanker komme tilbake fra mine opplevelser, men bare hun viste hvordan hun hadde og hvilke tanker som gikk igjennom hennes hode. Jeg kan gråte av at jeg ikke vil få se det vakre smilet og høre den fine latteren hennes for det er noe jeg kjenner som godt til, men hva som fikk henne til å gjøre det jeg aldri gjorde er noe ingen får vite. For jeg hadde det jævlig nok når jeg var barn. Jeg kjente på kroppspresset og at man måtte ha et perfekt utseende, man måtte ha de riktig klærne og foreldrene måtte ha penger til ditt og datt. Det var stort fokus på sport osv. Så jeg som vokste opp med foreldre som ikke hadde Så mye ekstra penger ble det ganske tøft for. Jeg brydde meg aldri om merkeklær og elsket å handle billige klær på tilbud. Jeg var takknemlig for det jeg fikk og alt foreldrene mine gjorde for meg. Jeg hadde min egen stil og gav egentlig blanke i hva andre syntes. Det jeg ikke helt forstod var at jeg ble jo ødelagt selvom jeg ikke brydde meg om hva dem sa om klærne mine. Det var jo så mye andre kommentarer som var mye verre, men jeg tenkte at vis jeg gav blanke i hva dem syns om meg og at jeg gjorde som jeg ville så ville jeg ikke ha noe problem med noe av det. Det er jo så klart ikke sånn det fungerer. I følge de andre elevene på skolen så ville alle hatt det bedre uten meg og de skjønte ikke hvorfor jeg gadd å leve. Jepp, barn er veldig slemme! Disse kommentarene fikk jeg på skolen, på nettet og ja, hvor enn de kunne slenge det etter meg. Den dag i dag så bryr jeg meg ikke, jeg vet at jeg er elsket av familien min og jeg har gode venner og en flott kjæreste. Allikevel har jeg levd så lenge med angst og depresjon så det har blitt et problem og ting har egentlig bare blitt dratt med meg etterhvert som jeg har fått dritt slengt etter meg. Det er som å gå med kjettinger etter seg og for hver kommentar så settes det på en ny. Det er tungt og jeg blir såret som alle andre mennesker ville blitt. Ingen syns det er kjekt å høre at man er stygg, feit, ikke verdt noe osv. Og sliter man med depresjon så blir slike kommentarer ganske heftige å måtte takle. Jeg har vært sinnsykt heldig her på bloggen. Alt jeg har delt med dere har dere vært så støttende og gode tilbake på. Dere heier på meg og deler deres erfaringer. Jeg er så takknemlig for å ha slike fantastiske lesere. Man hører jo så mye dritt fra toppbloggere. De har fått så kjipe kommentarer at dem må ta en pause og de knekker sammen. Så jeg er evig takknemlig for at dere har gitt meg den støtten og all kjærligheten opp igjennom. Ikke én negativ kommentar har jeg fått på alle disse årene med blogging. Så tusen takk til alle dere herlige mennesker der ute! Dere fortjener oppmerksomhet her på bloggen for å oppføre dere voksne og snille når dere besøker min blogg. Det er så fint å ha så gode lesere!

For det er ikke alltid lett for meg å sitte her og skrive om mitt liv og mine følelser. Jeg har ofte lurt på om jeg skal publisere det innlegget eller kanskje endre på noe sånn at det ikke høres så ille ut, men nei! Dette er min historie og jeg vil være åpen om hvordan jeg har det og hva jeg har gått igjennom. Kanskje noen andre som er i min situasjon kan få hjelp og finne ut av ting. Kanskje jeg kan være med på å hjelpe en person til å innse at ja, man trenger hjelp av og til. For det er ikke alltid man klarer slikt på egenhånd. Det er aldri feil å spørre om hjelp eller snakke om ting man sliter med. Jeg har mange fæle dager hvor jeg nesten ikke klarer å puste og har mest lyst til å takke for meg, men det er de flotte menneskene rundt meg som har løftet meg opp og fått meg til å innse at det er verdt å kjempe. Jeg har gode dager, jeg har helt ok dager og jeg har helt forferdelige dager. Klart, når man har så mye problemer som det jeg har så er det flere fæle dager enn gjennomsnittet. Det blir noen dystre blogginnlegg i løpet av en måned, men jeg prøver å finne noen lyspunkt og holde meg oppe. Jeg kjemper hvertfall veldig hardt for å komme meg på riktig kurs. Målet må jo være å faktisk bli kvitt dette mørket som jeg lever med hver eneste dag. Jeg tenker jo at en dag skal jeg bli lykkelig, men jeg er jo lykkelig. Vis man tar vekk depresjonen og angsten så er jeg jo lykkelig tvers igjennom. Det er bare det at jeg har 2 “venner” som heter angst og depresjon som jeg ikke har blitt kvitt. Så da trenger man jo profesjonell hjelp. Og med min flaks begynte jo det med telefonsamtaler. Det første jeg tenkte var “ja, selvfølgelig måtte det bli telefonsamtaler når jeg først får hjelp”. Det er jo bare typisk. Så da er det bare å bite i det sure eplet og gjøre det beste ut av det. Jeg er jo sjukt nervøs og har mest lyst til å spy når mobilen min ringer og jeg vet jeg må ta den. Det er faktisk ganske sjelden jeg tar telefonen fordi det gjør meg så utslitt og det ender alltid med panikk, det vrenger seg i magen og jeg blir svimmel. Det trenger ikke være en fremmed engang. Det kan være venninna mi eller broren min. Jeg hater rett og slett å snakke i telefonen. Det er et mareritt. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg klarte å bli så ødelagt også tenker jeg tilbake på alt jeg har vært igjennom. Det har vært tøft, det har vært kjipt, men jeg gav aldri opp og det er jeg utrolig glad for. Hadde jeg gitt opp så ville jeg jo aldri blitt kjent med så mange flotte mennesker som jeg nå har i livet mitt. Jeg aner ikke hvordan jeg har klart å kommet så langt, men har jeg kommet hit så klarer jeg å kjempe meg igjennom resten også. Jeg skal nyte alle de små øyeblikkene som jeg alltid har gjort og jeg skal prøve ekstra hardt å tenke positivt i mørke stunder. Jeg vil jo bli frisk mer enn noe annet.

2 kommentarer
    1. Jeg leser alltid bliggen din, selv om jeg ikke kommenterer. Cred. til deg for at du er åpen, det gjør deg også sårbar. Du er modigere enn du vet, så om du tør dette, tør du ALT. For dette er noe jeg ikke hadde tørt, selv om jeg mener å tørre alt du er redd for. Stå på. 🥰🥰🥰

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg