Jeg fikk låne hunden hele helgen. Og det var så koselig å ha han på besøk. Emil er verdens snilleste hund. Han kan virkelig snu en dårlig dag til noe positivt bare ved å være der. Dette var også en helg jeg virkelig trengte. Bare koble av og glemme alt litt. Det er veldig mye negativt rundt meg og som har skjedd. Ting jeg ikke vil snakke om, men som virkelig har holdt meg nede. Så når jeg fikk ha han her i helgen så ble jeg veldig glad. Og jeg tror han virkelig kjente det. For han ville ikke forlate meg.
Til og med når jeg satt ved peisen så var han der. Enda så varmt det er der så skulle han nesten oppå fanget mitt. Det gjorde meg så utrolig glad. Han vet virkelig hvordan han skal få mennesker i bedre humør.
Og siden han er verdens søteste og snilleste hund, fikk han lov til å sove i senga mi. Der koste han seg veldig, for han sovna med en gang vi la oss.
Det var koselig helt til han våknet av at døra gikk opp. Da vekte han meg og gikk rett i buret. Noe som ikke hadde vært et problem vanligvis, men han er jo en skikkelig vaktbikkje. Så han gjorde jo bare jobben sin.
Når han måtte hjem igjen, ble det veldig tomt. Noe som har vært vanskelig, men sånn er det når hverdagen ikke er så bra for tiden.
Den siste tiden har jeg jobbet med en “hjemmelekse” som psykologen har gitt meg. Det er eksponeringsterapi og det er veldig slitsomt. Hver dag prøver jeg å gå tur, men ikke bare det. Målet er å klare og gå i butikken alene. I går var mitt tredje forsøk på å gå ned bakken og endelig klarte jeg det.
For mange høres dette sikkert helt teit ut, men for meg var dette veldig stort. Det har nemlig vært veldig vanskelig for meg å gå tur alene etter at jeg hadde covid. Isolert i 2 uker var veldig skadelig for psyken, men jeg er tilbake nå. Så da er det bare neste steg, som jeg ikke har klart på flere år. Og det er å gå i butikken alene. Jeg skal klare det. Så får vi se da, når det skjer. Jeg prøver hvertfall å komme meg ut hver dag og pushe meg så mye jeg klarer.
