I hele dag har jeg slitt med at kroppen min har vært tom for energi. Det gir depresjonen er fin mulighet til å snike seg inn i hodet mitt og ødelegge alt. For uten krefter til å gjøre noe som helst så blir jeg sittende og godta at jeg har en dårlig dag. Det har gjort dagen min så mye verre enn den har vært nødt til å være. Igjen går det utover bloggen, noe jeg virkelig ikke har lyst til. Jeg gjør så godt jeg kan for å oppdatere dere, men det er vanskelig å prøve og holde hodet i sjakk samtidig som man egentlig bare vil legge seg ned og sove bort hele dagen. For en dag med depresjon er ganske slitsomt. Så det å ikke ha energi i tillegg er tortur. Dagen i dag har med andre ord bestått av tortur. Så hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke har blogget så mye er svaret nøyaktig det, tortur.

Å få den følelsen av at man begynner å gå fra vettet, at man ikke har krefter til å kjempe er den verste følelsen jeg har vært nødt til å kjenne på når det kommer til psykiske lidelser. Følelsen av at magen vrenger seg eller knyter seg, at hodet er i ferd med å gjøre deg gal er noe jeg ikke unner min verste fiende engang. Til slutt føler man seg fanget og ute av stand til å finne en utvei. Man har ingen krefter å bruke på det så det eneste jeg klarer å gjøre i en slik situasjon er å holde hendene over ansiktet og gynge frem og tilbake med beina i kors. Ja, det er som om man blir gal og har null kontroll. Jeg har lyst til å skrike så høyt at jeg ødelegger stemmen eller slå så hardt i veggen at jeg begynner å blø. I stedenfor prøver jeg å roe meg ned, uansett hvor gal jeg ser ut og hvor dum jeg føler meg.

Dette har vært min dag og grunnen til at jeg ikke har klart å være så aktiv på bloggen. Problemet er bare det at jeg føler at det alltid ligger en unnskyldning bak at jeg ikke er så aktiv på bloggen, en unnskyldning som ofte er knyttet til psyken. For meg er det en helt forferdelig følelse å ha og jeg skulle så gjerne ønske at det ikke var sånn. “Jeg skulle ønske jeg var frisk” er ofte en tanke jeg har i hodet og det hjelper jo ikke akkurat på det faktum at jeg ikke er det. Når jeg ikke klarer å gjøre ting på grunn av psyken eller fibromyalgien så prøver jeg å tenke positivt. Alt jeg har fått til og alt som gjør meg glad. Også er det dager som denne hvor jeg egentlig ikke har lyst til å blogge fordi når jeg skriver så skriver jeg med hjertet. I dag er hjertet fylt med sorg, smerte og mørke fordi jeg ikke har krefter til å kjempe. Så da blir det heller ikke en veldig koselig oppdatering på bloggen.

Livet er full av opp og nedturer. Bloggen min har alltid vært et sted jeg føler at jeg kan være åpen og fortelle alt, men også et sted der jeg sitter og tenker på hvordan mine nærmeste må føle seg når de leser mine ord. For meg har det alltid vært viktig å fortelle nøyaktig hvordan jeg har det. Ikke for å få sympati, men for å dele alt med andre sånn at folk skal forstå hvordan det er å ha depresjon, angst og fibromyalgi. Dette er ting jeg vet hvordan føles, hvordan jeg skal kjempe mot dem og hvordan jeg skal klare å leve et liv med dette. Det aller viktigste for meg er at folk forstår hvordan andre kan ha det, hva grunnen er for at folk avlyser, er langt nede og er avvisende. Jeg vil at psykisk helse skal være noe alle vet hva er og hvordan man kan hjelpe de som har det. Det er allikevel en stemme i hodet mitt som sier at dette ikke er noe jeg burde dele fordi det kan såre de som står meg nær, men hvis jeg ikke deler dette, hvem skal!?

Mitt liv har verken vært at jeg har oppnådd noe stort eller kommet langt med noe. Så det eneste jeg har, som jeg virkelig er stolt av er denne stemmen på bloggen. En sjanse til å dele og fortelle min historie. Det vil være vonde opplevelser, skumle tanker og en sterk historie, men det vil også være håp, mot og styrke. Så selvom dagen i dag inneholder en så vond følelse inni meg så har jeg også et lys i hjertet mitt som gir meg håp om en bedre dag i morgen.

Jeg vil alltid kjempe for å bli frisk. Aldri skal jeg gi opp fordi det lyset i hjertet mitt er det som holder meg i livet. Det lyset er alle minnene om Jennie og jeg vet at uansett hvor mørkt det blir så kommer hun alltid til å lyse igjennom mørket og vise meg at det finnes håp. Dette håpet er det jeg har lyst til å prøve og dele med alle dere der ute som sliter psykisk og føler at livet er for tungt. La meg få dele det lyset som holder meg i live på de mørkeste dagene. Dette lyset er kjærlighet og det vil du finne på de mest uventede stedene. Finn lyset og du vil overleve hva enn mørket kaster mot deg.

Det er tungt og vanskelig å dele alt dette. Ikke alle skjønner hvorfor jeg gidder det eller tørr det, men jeg føler at dette er for stort til å ikke dele. Alle de små rådene fra psykologen og alt jeg selv har lært syns jeg er veldig viktig å dele med alle de som trenger det.

Bloggen min er ikke så stor og den når ikke ut til så mange, men om mine ord, tanker, råd og håp kan redde et menneske så er det faktisk verdt det. For det eneste jeg vil er å redde mennesker fra mørket som depresjonen lager. Jeg syns det er viktig å kunne vise at det er greit å være redd, men allikevel søke hjelp, prate med noen og dele det man føler med noen. For det verste man kan gjøre er å holde det inne.

For meg er det mye lettere å skrive på bloggen enn å sitte og snakke om det. Om du er som meg så kanskje det er lettere å skrive et brev og fortelle foreldrene dine om det på den måten. Bare la de du er glad i få vite hvordan du har det og at du vil ha hjelp til å ikke ha det sånn lengre.

Hjelp vil alltid komme til de som spørr om det. 

Bloggen på facebook HER