Etter veldig dårlig og lite søvn holdt jeg meg våken fra klokka ringte kl.08:00. Jeg ville ha god tid til å våkne før dem ringte fra DPS, men jeg var så sliten og trøtt at jeg nesten ikke klarte å holde øynene åpne. Da det ringte knøyt det seg i magen min og jeg ble skikkelig uvel heldigvis slapp jeg å forklare det fordi det hadde samboeren min allerede gjort i en tidligere samtale med henne. Hun spurte hvordan det gikk å snakke i telefonen og var utrolig flink til å gjøre jobbe sin for å si det sånn. Det gikk bedre enn forventet og jeg fikk snakket om barndommen, selvskading og selvmordstanker som ungdom. Vi fikk snakket om hva som skjer videre. Ja, egentlig ganske grei samtale selvom jeg følte meg uvel og syns det var ganske kjipt å måtte sitte i leiligheten med samboeren min her. Jeg føler at dette er ganske privat og vanskelig for meg å snakke om så det var ganske tøft. Allikevel prøvde jeg å ikke tenke på det mens jeg snakket. Det er så rart at slike ting er så mye lettere å prate om med folk man ikke kjenner.
Så kom vi inn på dette med tantebarnet mitt og jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg sterk, men man kunne høre det veldig godt i stemmen min at det var grusomt vanskelig å snakke om. Jeg er så glad for at vi ikke snakket lenge om det for da hadde jeg knekt. Med en gang jeg snakker om Jennie så vil jeg bare legge meg ned å gråte. Det gjør så ufattelig vondt. Så da brukte jeg alle mine krefter for å ta meg sammen og prøve å ha en samtale med denne psykologen. Dette er en ganske tung og voldsom historie å fortelle så det tapper meg jo helt for krefter. Så når samtalen var ferdig så sovnet jeg nesten med en gang.
Dette er noe jeg bare må gjøre. Jeg kan ikke bare la være å gjøre noe med problemene mine bare fordi det er enda et problem som står i veien for at jeg skal bli frisk. Alt for lenge har jeg rømt fra problemene. Jeg har holdt alt for meg selv og ikke fått noe støtte eller hjelp når jeg har prøvd å snakke om det. Jeg skjønner dem godt. Hvordan kunne dem vite hvordan jeg hadde det når jeg bare latet som at alt var bra. Helt siden 8. Klasse har jeg slitt med mitt. Redsel, selvhat, ønske om å dø… Det er mye for en ungdom å bære på og jeg skulle ønske jeg fikk hjelp lenge før, men det gjorde jeg ikke. Jeg angrer så utrolig mye på det for uten å vite det selv så ble ting bare verre og verre. Uten hjelp blir det ikke noe bedre. Jeg kan takke vesle Oliver (hunden til xen min) for at jeg har klart meg så lenge. Nå har jeg god støtte av samboeren min og jeg får jo hjelp så da håper jeg at jeg er på vei oppover.
Nå har jeg fått sovet litt, men jeg føler meg absolutt ikke opplagt. Jeg orker verken å lage mat eller tegne. Jeg ligger bare her og stirrer i veggen. Sånn er det altså å ha telefonskrekk og masse problemer ellers. Man blir utrolig sliten av å være hos en psykolog, men det er absolutt verdt det. De finner ut nøyaktig hva som feiler deg og så kan dem finne ut hva du må gjøre for å bli bedre igjen. Jeg er veldig glad for den hjelpen jeg får nå selvom jeg da ligger rett ut og ikke orker noe.
Så etter å ha kobla ut sikkert 100 ganger i løpet av dette blogginnlegget så får jeg si meg ferdig for nå sovner jeg snart. Får krysse fingrene for litt mer søvn nå da.