Det ble ikke mer film, men jeg satt meg heller ned for å tegne og høre på musikk. Etter en stund begynte det å bli slitsomt så jeg la det tilbake i skapet. Så ser jeg bort på haugen med bilder, bilder av Jennie som skal inn i minneboka. Og det var da jeg bestemte meg for å sette meg ned og lime inn flere bilder. Det tok ikke lang tid før det ble for mye for meg og jeg måtte legge det bort, men det var allikevel fint å få noen flere bilder inni albumet. Det var fint å se smilet hennes og minnene som ligger i bildene. I dag limte jeg inn bildene jeg tok da jentene var på overnatting hos meg når jeg bodde i Modum. Det er en tid jeg aldri kommer til å glemme. Selvfølgelig ble det en del tårer, men det er jo ikke så rart. Jeg tror ikke det vil komme en tid der jeg aldri vil felle en tåre for Jennie igjen. Hun var så ung og man vil jo så gjerne vite hvordan livet hennes ville vært om hun fortsatt var hos oss.
Det er en sang som beskriver følelsen vi nå sitter igjen med. En følelse som gjør så vondt at det sku tro at hjertet faktisk var revet i stykker. Refrenget går sånn her:
En del av mitt hjerte ble borte med deg, men jeg fortsetter livet som du lærte meg. En del av mitt hjerte skal fortsette slå, du er alltid med meg langs veien jeg går. Og jeg savner deg så.
Det var en sang som mamma delte på facebook for en liten stund tilbake og den havnet rett på spillelista mi som jeg har valgt å kalle Jennie<3 Der ligger det sanger som ble spilt i begravelsen og sanger som handler om det å miste noen man elsker. Når jeg er sint, lei meg eller glad så er det alltid noen spesielle sanger jeg ønsker å spille. Når jeg tenker på Jennie så har jeg disse sangene jeg hører på. Sanger som beskriver alt fra hennes bortgang og til hvordan hun var. Jeg har også en av hennes favorittband der. Jeg syns det er fint å kunne høre på sangene som jeg har knyttet til henne og som får meg til å føle på den kjærligheten og savnet. Det blir mange tårer, men også mye minner som strømmer på. Jennie var ei helt spesiell jente, akkurat som søstern sin. De to betyr alt for meg.
Ofte kan jeg sitte å tenke på Emilie også. Alle de fine minnene vi har sammen. Dagene jeg fikk se henne spille fotball f.eks. Jeg fikk se ei dyktig og hardtarbeidende jente som ikke gav seg. Ei jente som ikke var redd for noe og slang seg etter ballen når hun stod i mål. Eller de dagene hun og familien kom på besøk og Oliver alltid skulle oppå fanget hennes selvom hun er den som er mest allergisk. Det er veldig fint å ha slike minner å se tilbake på. Latteren, smilene og kjærligheten. Det flotte som vi har fått dele. Nå begynner jo Emilie å bli så stor. Det går jo i øvelseskjøring og snart VGS. Jeg har ingen små tantebarn lengre. Begynner å bli en stund siden nå. Men jeg må si at Emilie er verdens herligste jente. Tante må skryte litt av niesa si fordi hun er ei så sterk og hardtarbeidende jente. Jeg er veldig stolt og utrolig glad i henne. Også gleder jeg meg veldig til å se hva fremtiden bringer for henne. Jeg håper hun får alle drømmene sine oppfylt.
Så sånn går nå kvelden her. Mimrer, gråter, smiler og hører på musikk. Nå tenkte jeg å få sett på en ny film og slappe av for jeg er egentlig ganske sliten. Men ikke glem at du kan følge bloggen HER på Facebook. Så håper jeg alle har en fin kveld.
