Jeg har jo snakket så varmt om hunder på bloggen, hvor nært forhold jeg har hatt til dem og hvor mye jeg elsker dem. Mitt første møte (som jeg husker) var ikke like flott. Det begynte ganske tidlig i min barndom. Jeg var livredd hunder og jeg husker frykten som var inni meg når jeg skulle besøke venninna mi. De hadde en schæfer og om sommeren stod den ofte ute i bånd. Når den begynte å bjeffe så skvatt jeg skikkelig og var redd den kom til å fly på meg, bite meg eller klore meg. Selvfølgelig var hun kjempe snill og alt hun ville var å leke, men i mine øyne var det skikkelig skummelt. Så hver gang en hund kom bort til meg så tok jeg hendene opp og trakk meg tilbake i sofaen eller rygget bakover hvis jeg stod.
Jeg ble faktisk ikke skikkelig glad i hunder før jeg begynte på vidregåndene. Det tok ganske mye jobbing med meg selv å komme over frykten, men jeg klarte det til slutt. Også kom dagen da jeg første gang fikk hilse på den søte, lille valpen med navn Oliver. Det var kjærlighet ved første bjeff. Han var så søt der han snublet rundt på de bittesmå labbene sine og med skikkelig puff pels. Han var den nydeligste valpen i verden.
Allikevel skvatt jeg hver gang hundene begynte å bjeffe hjemme hos xen min. De var små, men de lagde litt av en lyd. Foreldrene hadde jo moren til Oliver på den tiden, men hun har desverre gått bort nå. Faktisk så tror jeg ikke jeg sluttet å skvette før jeg hadde bodd på Konnerud en stund med Oliver. Da var jeg voksen og ferdig på skolen, så det tok jo faktisk ganske mange år å bli kvitt frykten for hunder.
Nå er min beste venn en Rottweiler. Jeg syns det er ganske amazing at jeg har kommet så langt og fått opp øynene for hvor herlige dyr generelt faktisk er. Og hunder ville aldri gjort meg noe vondt med mindre jeg hadde vært slem først. Det var vanskelig å skrive. Faktisk gjorde det skikkelig vondt i hjertet. For jeg syns så synd på hunder som bli mishandlet av psykopater som ikke skjønner at hunder er levende vesner og faktisk titusen ganger bedre enn mennesker på alle mulige måter. Enten det er fysisk vold eller det er å sette dem ut i hagen en hel dag alene, mens dem roper om oppmerksomhet og kjærlighet. Mange hunder elsker å være ute en hel dag og det er forsåvidt greit nok det så lenge den får kos, tur, mat og vann. Men å etterlate en hund som skriker om din oppmerksomhet fordi den er ensom eller har seperasjonsangst er ikke greit.
Jeg har kommet veldig langt siden jeg var barn og til nå. Fra redsel til kjærlighet. Så hvis jeg klarer å snu på det og forstå en hund så godt som jeg gjør nå så kan alle. Å være slem mot dyr er ikke akseptabelt og hvis jeg ser noen jeg kjenner være slem mot dyr så sier jeg i fra. Hvis du ikke kan være snill mot dyra dine så skulle du ikke hatt lov til å ha dyr! Det skal så lite til for å åpne hjertet og slippe dyrene inn. Det er en kjærlighet du aldri har følt før. Fordi når det kommer til hunder så har dem så mye kjærlighet å gi hvis du bare er snill mot dem og behandler dem riktig. Da vil du ha en venn for livet.