Om noen lurer så går det greit her. Jeg prøver å bruke energien min til å holde meg i aktivitet. Så jeg har gjort litt småting den siste tiden. Blant annet har jeg vasket tøy og trent litt, men ikke så veldig mye. For jeg har fortsatt den depresjonen hengende over meg og det ser ikke ut som den vil ristes av med det første. Derfor har jeg heller prøvd å fokusere på de tingene som jeg faktisk kan gjøre. Det har blitt mange filmer og mye musikk den siste tiden.

Noe jeg virkelig savner er å gå turer, men jeg har ikke sjans. Kroppen min er helt utslitt bare av å gå i postkassa. Ikke fordi jeg er i dårlig form eller noe, men fordi depresjonen stjeler all energien i kroppen. Så jeg er bare nødt til å smøre meg med tålmodighet og håpe at våren og sommeren blir bedre.

Det eneste jeg faktisk tenker på nå er om jeg faktisk blir lagt inn eller ikke. Jeg sitter og venter på brev i posten og håper at jeg kan få den hjelpen jeg trenger. For nå begynner jeg å bli ganske lei av å bli verre og verre. Frem til nå har jeg ikke fått noe svar, men det vil nok ta litt tid. Så da er det egentlig bare å vente.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I mellomtiden har jeg jo psykologtimene mine. Neste time er faktisk i morgen allerede. Så da får vi se hva vi skal snakke om frem til jeg får det brevet i posten. Det er nok å snakke om hvertfall.

Utenom det så er det ikke så mye som skjer her. Jeg klarer ikke engang å lese i boka. Noe jeg savner å gjøre, men det krever mer energi enn hva jeg har for tiden. Og jeg må egentlig bare fokusere på det jeg kan og ikke det jeg ikke klarer. Så jeg begynte å skrive litt “dagbok” når jeg var på mitt verste. Det hjalp veldig å samle tankene og nøste opp litt mens jeg skrev. Derfor har jeg gjort det til en fast greie hver dag. Når jeg kjenner at jeg blir frustrert eller bare veldig dårlig så begynner jeg å skrive tankene mine og klarer å løse opp i problemene. Egentlig en veldig kjekk måte å få roet seg litt ned på.

Hva jeg skriver om i “dagboka” får være en hemmelighet. Det er ikke ting jeg har lyst til å dele med noen. Hvertfall for nå, men hvem vet. Kanskje jeg forteller om det når jeg føler meg bedre. Akkurat nå er det hvertfall mer for at tankene ikke skal sitte fast inni hodet mitt og lage kaos. Og det tror jeg egentlig er viktig uansett om man sliter eller ikke. Få tankene sortert og ikke la dem ligge og surre inni hodet.

Noe som også er veldig viktig er å ha noen å prate med. Det er mye jeg har slitt med alene, men som jeg nå har fått pratet om med psykologen, men også venner. For meg har det vært så viktig med den støtten. Jeg hadde ikke klart meg uten. Dere vet hvem dere er. Kun de beste menneskene i hele verden, som lytter til det jeg har å si og så aksepterer meg for akkurat den jeg er. Disse menneskene betyr alt for meg!

Gode venner har alltid vært vanskelig for meg å finne, men å ha stått i denne stormen så lenge og slitt mer enn noen gang så ser jeg virkelig at det er gode mennesker rundt meg. Jeg ser dere og jeg setter pris på hver og en av dere!

Så livet mitt har ikke bare vært kjipt de siste månedene. Faktisk har det vært en reise som jeg ikke ville vært foruten. For det er så mye som har skjedd med meg som er positivt. Jeg tror ikke jeg hadde vært så takknemlig for de tingene jeg har, uten å vært igjennom alt dette. Også tror jeg heller ikke jeg hadde funnet meg selv slik jeg har gjort nå de siste ukene. Det har vært litt av en reise inni meg selv, men dette er noe jeg kanskje kommer tilbake til senere. Akkurat nå må jeg fokusere på denne “dagboken” og komme ut av depresjonen. Også får vi krysse fingrene for at brevet fra Modum bad er et positivt brev.

Det er dessverre mye jeg ikke orker å prate om ennå, men jeg kan hvertfall si at det går bra med meg. Jeg er mye sterkere enn jeg trodde og jeg skal klare å holde ut denne stormen, som jeg har holdt ut alle andre stormer. Det må vel komme noen lysere dager snart.

Følg meg her:

Facebook(bloggen) Instagram Youtube