Når raset i Gjerdrum først skjedde så fikk vi en del problemer med vannet. Vi fikk beskjed at vannet måtte kokes før vi kunne bruke det. Og selvom vi kokte det så smakte det leire så det var ubrukelig som drikkevann. I tillegg måtte vi være veldig forsiktig med bruken av vann siden det var begrenset. Så selvom vi ikke har vært i faresonenen så har vi og resten av Gjerdrum kjent på det som har skjedd her.

Det er jo bare en liten bagatell i forhold til det som har skjedd der nede, men det er jo fortsatt kjipt. Busser som ikke går og butikker som er stengt. Ja, det har faktisk påvirket oss også. Allikevel er det så lite i forhold til hva som har skjedd i Ask. Når ei lita jente på bare 2 år blir revet bort fra denne verdenen så blir urent vann en liten filleting. Når jeg leste det så fikk jeg så vondt inni meg. Denne familien som var savnet ville jeg så gjerne at skulle bli funnet i live. Hun hadde jo så vidt begynt på livet og så var det slutt. For en grusom tragedie. Jeg får helt vondt inni meg og alt dette drar meg tilbake til leteaksjonen i Modum for å finne Jennie. Man håper at den personen er i live, men så går det så lang tid at magen vrenger seg, tårene fosser ut og man sitter til slutt og får ikke puste.

Hele denne tragedien har gått veldig inn på meg fordi jeg vet hvordan det er å sitte og vente på svar. Når man ikke vet noe som helst og heller ikke får tak i den savnede så gjør hjertet vondt og det føles tungt som bly. Dessverre vet jeg alt for godt hvordan denne følelsen er å sitte med. Så ja, jeg kan overleve med vann som smaker leire og kutte ned på dusjing og vasking en stund, men det er jo fortsatt veldig kjipt.

Heldigvis har vi nå fått en melding om at vannet snart ikke trenger å kokes mer eller spares på. Så snart kan vi andre gå tilbake til normalen, men det blir jo allikevel ikke normalt. Jeg leser om folk som har blitt reddet ut av raset som ikke vil bo i Gjerdrum mer. Også alle som omkom i denne tragiske ulykken. Det gjør så vondt. For selvom jeg ikke kjente dem så er det jo fortsatt noe jeg kjenner på og som sikkert hele Norge kan føle på. Liv som har gått tapt.

Så selvom vi får tilbake vannet så vil det være mye vanskeligere å komme tilbake til det normale etter alt som har skjedd. I tillegg kommer jo psykologsamtalen i morgen og 6 januar som gjør dagene mine ekstra vanskelig å takle. Derfor sover jeg mye og prøver å holde hodet opptatt når jeg er våken. For det som kommer er helt forferdelig.

Med alt dette samlet så er det vanskelig å fungere. Da er det fint at man faktisk slipper å måtte fungere. Jeg kan bare ta tiden til hjelp og håpe at dagene fremover ikke blir for vanskelige. Dessverre kjenner jeg allerede at depresjonen har styrt en god del av min hverdag, men så lenge jeg klarer å gjøre noe positivt i løpet av dagen så skal jeg klare å riste den av meg etterhvert. Så da får vi se hva dagen i dag bringer.

Følg bloggen på facebook HER